Leder: En foreløpig avklaring

Mandagens valg ble et mellomvalg. Det virkelige slaget kommer i 2013, når Høyre og Frp får stablet et regjeringsalternativ på beina.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det ble en dramatisk kveld mandag. Verst gikk det utover Venstre, Norges første parti, som i år fyller 125 år.

Partiet ble nærmest utslettet på riksplan ved å komme under sperregrensa på 3,9 prosent og miste 8 av 10 representanter. Spesielt ille gikk det for Venstre-lederen siden 1996, Lars Sponheim. Han fikk ikke engang plass fra sitt eget fylke, Hordaland. Nå må sauebonden ta den tunge ferden tilbake over fjellet, om enn ikke traskende slik han delvis gjorde som nyvalgt representant i 1993. Det ble en trist sorti.

Mye vondt er blitt sagt om Sponheim. Det meste fra hans motstandere, som de i Fremskrittspartiet. Sponheim dro på fisketur med Jens Stoltenberg og foretrakk Jens framfor Jensen. Det tjener ham til ære. Det handler ikke bare om å velge sine venner med omhu, men også sine fiender.

Sponheims store selvbilde, og ufine angrep på partifeller og utfordrere som Olaf Thommessen, er ikke det beste utgangspunktet for å vinne fram i norsk politikk. Hovmod står for fall. Derfor var det heller ikke overraskende at Sponheim sto for fall. Hans klare tale i valgkampen var, ikke overraskende, ingen velgermagnet.

Sponheim talte som ingen andre Frp-leder Siv Jensen midt imot. Han advarte mot et isblått samfunn med Frp i regjeringsposisjon, og han satte sitt politiske liv inn på å holde Jensen fra makten. Dette ble hans bane, men det er også dette som blir hans ettermæle. Dét er det eneste Sponheim nå kan glede seg over.

Mens andre i valgkampinnspurten kom med det ene rabiate asylutspillet etter det andre, sto Sponheim fast på partiets humanistiske, liberale og individorienterte verdigrunnlag. Han protesterte der selv SV tiet og ikke valgte å protestere mot et Arbeiderparti som limte seg tett opp til Frps asylpopulisme.

Mange fryder seg over at Sponheim nå trekker seg. Men mange glemmer da nok også hva som kan komme isteden, nemlig et Venstre som dropper Frp-motstanden og heller tar «en dansk en»: Altså at man gjør som søsterpartiet Venstre i Danmark og går inn i som passiv støttespiller for høyrepopulistene, for slik å sikre seg makt og innflytelse. Eller at man gjør som i Oslo, der Venstre i flere år har sikret Frp plass i byregjeringen mot å få politiske innrømmelser tilbake.

Det avgjørende blir hvilken vei den nye lederen velger fram mot 2013, slik det samme gjelder for en sterkt svekket Dagfinn Høybråten i KrF. Sentrum i norsk politikk er nå spilt ut over sidelinjen.

I 2013 kommer det virkelige slaget om makten, mellom Jens – eventuelt Jonas – og Jensen: Da har Frp fått den ønskede alliansen med Høyre, antakelig med KrF med på kjøpet, muligens også Venstre. Da kan ikke de rødgrønne argumentere så lett med «borgerlig kaos». Det var aldri planen at Siv Jensen skulle ta makten allerede i år, i hennes første valg som partileder. I beste fall håpet Frp å få regjere alene et par uker, slik Hornsrud Ap-regjering gjorde i 1928, for å vise at de både kan og vil ta ansvar.

Derfor er det spesielt verdt å merke seg den framgang Frp gjorde allerede nå, i forhold til Carl I. Hagens rekordhøye oppslutning i hans avsluttende valg i 2005. Den gang gikk Frp fram fra 14 til 22 prosent, fra 26 til 38 mandater. Nå fikk Siv 23 prosent og 40 mandater. Som undertegnede skrev på denne plass etter valget i 2005, under tittelen «Den blå fare»: Man «må ikke bli så kortsynte at man gleder seg over en knepen rødgrønn seier i dag, uten å ta utfordringen fra den overveldende maktdemonstrasjonen fra Frp-bevegelsen på det mest alvorlige.»

For SVs del var tilbakegangen fra 8,8 til 6,2 prosent sett ikke overraskende. Noe annet skulle da bare mangle for et protestparti som for første gang inngår i et regjeringseksperiment, hvor man attpåtil har måttet svelge mange kameler. Spørsmålet nå er hvor lenge partiet sitter i regjering. Det går fort slik at Ap også kan få æren for at regjeringen neste år sier nei til oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, selv om det er SV og Sp som har kjempet gjennom en slik miljøseier. Da er spørsmålet om ikke SV, som i 2011 nok skifter partileder, ser det taktiske ved å gå ut av regjering i 2012.

Mandagens valgresultat indikerer at også SV risikerer å gå på en Sponheim ved neste stortingsvalg, dersom partiet ikke vinner mer igjennom i Soria Moria II-forhandlingene, og i maktutøvelsen derpå, enn det som har skjedd til nå.

twitter.com/DagHerbjornsrud

---
DEL