LEDER: En enklere hverdag

Hverdagslivet. Den nye blåblå regjeringen har nå sittet i et over et halvt år. Og denne helga har den ivrigste regjeringspartneren, Fremskrittspartiet, landsmøte på Clarion Hotel Oslo Airport, Gardermoen – ved en flyplass så klart.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Og hvorfor er så Frp i regjering, rent bortsett fra å åpne opp for flere pol og for mer proffboksing? Jo, i ifølge informasjonen de selv gir på sine hjemmesider, så er «FrP (partiet bruker én versal for mye ved forkortelse av eget partinavn, red. anm.) i regjering for en enklere hverdag for folk flest».

Det siste tillegget på tre ord er interessant, for ikke å si viktig og avgjørende. For ville partiet våge å si det helt enkelt og folkelig? Nemlig at «Frp er i regjering for å gi (alle) en enklere hverdag», punktum? Neppe, for det er åpenbart at ikke alle skal få en enklere hverdag. Siden ikke alle er like – siden noen er likere enn andre.

For én uke siden, 25. april, la Frps justisminister Anders Anundsen fram «et lovforslag som innebærer at kommunene vil få adgang til å forby tigging på offentlig sted».

Eller som Frp-politikeren skriver aller først i sin pressemelding, under tittelen «Vil la kommunene forby tigging»: «- Jo flere kommuner som innfører dette, jo mer effektivt vil det være, sier justis- og beredskapsminister Anders Anundsen.»

Regjeringens lovforslag innebærer endring i Politilovens paragraf 14. Dette gjør at enhver kommune kan hindre tigging i egen kommune. Er dette å gi folk en enklere hverdag? Selvfølgelig gir det ingen enklere hverdag for romfolk, som tiltakene kun synes å være ment å ramme – slik likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik så modig og skarpt poengterer det i sin kritiske mot-pressemelding.

For dette er ingen ubetydelig småsak, men noe viktig, eller som Anundsen sier: « – Regjeringen følger nå opp et viktig punkt i regjeringserklæringen, for å sikre at et forbud mot tigging trer i kraft allerede denne sommeren i kommuner som ønsker det.»

For Frp-ere flest er ikke dette god nok. De vil nå ha et nasjonalt forbud, så de hiver seg over på Senterpartiets totalforbudslinje. Disse to partiene vil altså gjøre det forbudt for fattige og skadede å sitte stille med en kopp og be om hjelp, i verdens rikeste land. Slik vil Sp og Frp nekte folk å kunne være barmhjertige samaritanere, slik Jesus forteller om i Lukas-evangeliet. De blir levitten i fortellingen, den som går forbi.

For ikke bare store deler av det kristne budskap vil bli umulig å leve opp til hvis disse partienes politikk iverksettes, da deler av handlingene blir forbudte. Også plottet i Knut Hamsuns «Sult» (1890) ville vært borte hvis «Sult-helten» ikke hadde fått lov til å gi sin siste penger til tiggeren som satt på gata i det som da het Kristiania. Slik løftet «Sult-helten» seg selv opp psykisk, mer enn han med sine par slanter hjalp tiggeren fysisk. Men hvem skal hjelpe oss nå?

For også folk flest blir rammet av slike tiltak som gjøres for å ramme de færreste, altså de svakeste. Det blir økt byråkrati, økte kostnader, økt forvirring. Det blir som med det havarerte forslaget om å gi legene rett til henvisningsnekt overfor abortsøkende kvinner: I praksis rammes og engasjeres de mange, folk flest. Man kan jo gjerne forby fattigdom. Men det er blåøyd og naivt å tro at slike utredninger hjelper.

Og nå kom også en ny utredning om asylbarna: Heller ikke der gjøres hverdagen enklere for folk eller barn flest. Snarere bruker Anundsen & co nye millioner av skattekroner på tvangsutsendinger, treneringer og oppholdsnekt til over 75 prosent av alle lengeværende asylbarn – slik det kom fram i et nytt høringsutkast nå i april. Dette er ikke å jobbe for folk flest, men mot folk flest. Dette er å bruke byråkratiet og våre skattepenger på noe som liberale partier ville løst på en billig og fornuftig måte, med sunt bondevett.

For folk trenger land. Og land trenger folk. For folk er folk. Og hverdag er hverdag. Men enkelte folk er ikke som folk flest hver dag.

---
DEL