Leder: En av oss – igjen

Åsne Seierstad har begått en begavet bok. Hun gir ikke svar på «terrorgåten», som vil plage oss i mange år. Men nettopp derfor bringer hun leseren ett skritt nærmere økt erkjennelse.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).


Send din reaksjon til: debatt@nytid.no
eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Bokutgivelser. La det først være sagt at mye av de siste ukers massive kritikk mot Marit Christensens nye bok, Moren. Historien om Wenche Behring Breivik (Aschehoug), virker stadig mer malplassert.

En sentral innvending var at boka måtte gi svar på hvorfor sønnen, 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik, drepte 77 mennesker denne svarte sommerfredagen i 2011. Dét blir et urimelig og uanstendig krav til en bok som hadde som utgangspunkt å fortelle den utskjelte og forhatte morens historie. Man søker ellers ikke svaret på politiske terroristers motivasjon og beveggrunner i deres foreldre eller andre familiemedlemmer.

Ingen har til nå skyldt på mødrene til Adolf Hitler, Osama bin Laden eller Radovan Karadzic for at de ble som de ble. Felles for slike terrorister og massedrapsmenn er at de vet hva de gjør når de velger seg ut sine ofre for å fremme sin fanatiske, ideologiske overbevisning. Og felles er det også at de andre, folk flest, «forstår» dem – selv om man avskyr og fordømmer drapshandlingene. Bin Ladens handlinger og ideologiske argumentasjon kom ikke som lyn fra klar himmel, selv om flyene hans gjorde det.

Snarere stiger de politiske terroristers gjørmete fanatisme og fantasier som regel opp fra en våt sump, som har stått og putret i årevis – uten at noen har tatt seg bryet med å fylle den med stein og støpe et sementlokk over.

Mødrene blir således i de fleste kjente tilfeller lite relevante å skylde på for å forklare terroristers adferd. I tilfelle er det de fraværende fedrene som synes å være et fellestrekk ved flere av verdenshistoriens verste terrorister, inkludert vår egen Breivik. Men det blir selvfølgelig også problematisk å «skylde på» fraværende fedre, som det blir å gjøre det med tilstedeværende alenemødre.

Også eksempelvis Bill Clinton og Barack Obama vokste opp med alenemødre, førstnevnte senere også med en alkoholisert og voldelig stefar. «Man måste alltid jämföra,» som den lille gutten Ingemar i sa i Mitt liv som hund – boka som Reidar Jönsson skrev og Lasse Hallström gjorde film av. Breivik hadde ikke det perfekte hjem, men ambassadørsønn Breivik er ikke alene ved å vokse opp i et hjem hvor foreldrene har gått fra hverandre. For sikkerhets skyld vokste han opp på i det idylliske borettslaget Nedre Silkestrå, rett bak Frognerparken.

Avdekkingen

Like fullt har fokuset vært enormt på oppveksten med alenemoren, som tross alt har stilt opp for ham hele livet. Ikke rart hun hadde ønske og behov for å få fram sin historie, sin korreksjon, i bøkene til Christensen eller til anerkjente Åsne Seierstad. Eller som moren sier på dødsleiet til Seierstad, slik det kommer fram i sistnevntes En av oss. En historie om Norge (Kagge Forlag): «Jeg, jeg… jeg gjorde så godt jeg kunne…»

Det interessante er at nettopp fordi Seierstad avdekker enda mer fra fortida, så kommer det mer og mer fram hvor naturlig og vanlig den var. Tidligere antydninger om psykisk sykdom i familien blir langt på vei irrelevant med Seierstads skildringer av mormorens funksjonshemmende poliosykdom. Barnevernets besøk, etter at Breiviks mor rett etter skilsmissen var så selvinnsiktsfull å spørre om hjelp, avdekket at de var bekymret for at Anders og søsteren fikk pizza. Dette var Norge tidlig 1980-tall. En rapport advarer mot utviklingen til Anders, spørsmålet er like fullt hvor mange alenemødrehjem som ikke fikk eller ville fått en slik diagnose på den tiden. Man måste jämföra.

Seierstad unngår i boka å konkludere, å søke en «fasit» eller et «svar» – slik Aage Borchgrevinks ellers så velskrevne bok Veiene til Utøya (Gyldendal) ble skjemmet av å gjøre. Seierstad er kjølig, deskriptiv. Boka åpner slik også opp for ulike lesninger.

Mottagelsen i norske medier er interessant. Dagbladet påsto i sin tittel sist uke, etter et intervju: «Åsne Seierstad tror dårlig barndom skapte terroristen.» Men slikt står det ikke i boka.

Klassekampen skrev så dagen etter: «Åsne Seierstad sier Breiviks vanskelige oppvekst ikke er nok for å forklare terroren: I sin nye bok beskriver Åsne Seierstad en iskald terrorist som visste hva han gjorde da han tok 77 liv 22. juli. Hun mener hatet mot Ap og fellesskapet var like viktig som hatet mot muslimer.» Og jo, det går an å si. Men det står ikke det i boka.

Mens NTBs tittel var: «Seierstad ser en ensom terrorist.» Men det står heller ikke i boka. Tvert imot. Eller vel å merke: Breiviks kamp for å høre til, blant «en av oss», skildres. Men det er vel å merke ofte et villet ønske fra Breiviks side om «ikke å høre til» – han stenger sine masende venner ute når de står på døra.

Sammenligningene

Den store styrken i Seierstads bok ligger nettopp i hvordan hun «jämförar» – sammenligner. Hun vever inn Utøya-offeret Bano, som flyktet fra Saddam Hussein og Kurdistan til Nesodden. Bano strevet i mange år langt mer med å bli «en av oss», hun ble langt mer enn Breivik mobbet for sin bakgrunn og sine billige klær og skolesekker. Ingen av dem er alene om det. Det er ikke fattige generelt som blir terrorister.

Ei heller blir de slike AUF-stjerner som Bano, som landsmoder Gro lånte gummistøvler av 22. juli 2011.

Seierstad forteller også om hazargutten Mehdi, som flyktet fra Taliban i Afghanistan for først å komme til himmelriket i Oslo, for så å bli sendt til det langt mer øde og mørke Salangen i Troms. Der møtte Mehdi den lokale AUF-lederen Simon, som lærte han å drikke øl og sjekke damer på festival. Simon ble skutt og drept på Utøya. Slik ble også en del av fellesskapet mellom Norge og Afghanistan forsøkt skutt i filler. Eller som Seierstad skriver:

«En av oss er en bok om tilhørighet. Og det er en bok om fellesskap. De tre kameratene fra Troms hadde tydelige hjemsteder, både geografisk, politisk og i sine familier. Bano hørte tydelig til både i Kurdistan og i Norge. Hennes høyeste ønske var å bli ‘en av oss’.»

Seierstads bok og Banos, Simons og Mehdis historier fortjener å bli lest en gang til. På bokas og deres egne premisser. Fordi de fortjener det. ■


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 15.11.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.) Det er mindre justeringer i nettversjonen i forhold til papirversjonen av denne teksten.



---
DEL