LEDER: En 3. vei mot et 3. standpunkt

Den siste ukas opphetede SV-debatt om «Det tredje standpunkt» i utenrikspolitikken viser at dette er et nødvendig og viktig ordskifte høsten 2014.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Leder. «I denne svart- og hvitt-malingens tid er det om ikke å male de i øst som djevler og de i vest som engler – eller omvendt.»

Slik lød det i lederen i Orienterings prøveutgave i desember 1952 (forside nedenfor), med daværende Ap-stortingsrepresentant Jakob Friis (1883-1956) (t.h.) som redaktør. Med disse ord ble kimen til «Det tredje standpunkt» sådd i norsk utenrikspolitisk debatt. Dette var i en tid da Norge fire år tidligere hadde meldt seg inn i Nato, nærmest uten debatt. Det var det nyfrelste Nato-partiet Arbeiderpartiet og Haakon Lie som styrte. Opposisjonspartiet Høyre var heller ingen Nato-kritiker.

Slike tanker var det ikke rom for – antydninger til den kommende Vietnam-krigen kunne da knapt anes bak Korea-krigens bulder. Samtidig trengtes det et demokratisk alternativ til de konforme kommunistene, som hyllet Sovjet slik makten hyllet USA. Derav Orientering.

Da Orienterings retningslinjer ble vedtatt på den konstituerende generalforsamling 28. januar 1953, utarbeidet av den nye redaktør Sigurd Evensmo (1912-1978), var nettopp det tredje standpunkt sentralt for «å reise en fordomsfri debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk». Dermed kunne man i første ordinære utgave, 19. februar 1953, våge å komme med kritikk mot Nato og Vesten. Nettopp fordi man også hadde som formål også å være kritisk mot Sovjetunionen og kommunistregimene:

«Sovjet-Samveldet befester diktaturet istedenfor å avvikle det, ikke bare innenfor samveldet selv, men også i tilstøtende ‘interesse-områder’, samtidig som kommunistpartiene i vest nyttes som brikker i stormaktsspillet.»

Er det ikke noe å hente her også i dag for de radikale røster som er bekymret for Putins økende befesting av sitt regime, også i tilstøtende interesseområder som i Ukraina og Georgia?

Retningslinjene til Orientering synes aktuelle og framsynte også da blikket i neste avsnitt ble vendt mot vest: «Under amerikansk press er Vesten i ferd med å svikte grunnleggende demokratiske prinsipper og hevdvunne menneskerettigheter fordi den militære ‘sikkerheten’ angivelig krever det. Både i Europa og Asia blir selv diktaturstater forbundsfeller for demokratiene…»

Hvis man tenker på den nobelprisnominerte Edward Snowdens nylige avsløringer av vårt overvåkningssamfunn på nettet nå i 2014 – og hvis man tenker på våre oljeallierte forbundsfeller i diktaturstater som Saudi-Arabia eller i Algerie – er ikke disse ord fra 1953 gyldige også i dag, 61 år etterpå?

Evensmo og Friis fulgte opp dette tredje standpunkt i sitt praktiske virke i årene som fulgte. Da Sovjet gikk inn i Ungarn 4. november 1956, samme uke som Storbritannia og Frankrike angrep Egypt og Suez-kanalen, lød overskriften på Orienterings førsteside 10. november: «Maktblokkene vanæret i øst og vest»

Det var vel å merke ikke alle som alltid klarte å følge opp denne klare og dobbeltkritiske linjen fra 1950-tallet. Verken da eller eller utover på 1960-tallet, etter at Orientering-kretsen ble ekskludert fra Ap og SF stiftet i 1961. Kritikken mot Nato, USA og de krigshissende maktkrefter i Norge kunne tippe over i det som framstår som for lite avstandstaken fra kommunistdiktaturene i øst. Mye kan forstås ut fra den stemning som da rådde, men lignende uklarhet og feilgrep bør ikke gjentas, for Orientering- og SF-tradisjonens eget beste. Da vil bare de krigshissende og høyrevridde kreftene i Civita, med den visstnok tidligere NKP-eren Bård Larsen i spissen, fortsette å re-publisere gamle sitatutdrag fra en annen tid.

I 2014 bør det ikke lenger herske tvil om hva som innebæres med «Det tredje standpunkt», som denne avis ble grunnlagt på og som den har som formål å bevare (t.h.: forside på Ny Tid 10.10.14).

Uttalelsen om Øst-Europa og Nato, som et flertall på SVs landsstyremøte vedtok 6. september, kan åpenbart misforstås (se side 4-5 i ukas utgave). På den ene siden kan man si at det ikke er grunn til å mistenke Gjermund Skaar og de andre for ikke å være kritiske til Putin-regimet. Det står jo nettopp om «russisk aggresjon» der – og landsstyret har tidligere kommet med kritiske uttalelser mot Russlands anneksjon av Krim-halvøya. Men samtidig er det uheldig at man ikke hadde med arbeidsutvalgets Putin-kritiske bemerkninger.

Samtidig var ikke nødvendigvis arbeidsutvalgets og nestleder Bård Vegar Solhjells forslag, som ble nedstemt, heller så optimalt. Man burde ane at venstrefløyen i partiet nå har lyst til å være ekstra Nato-kritisk etter åtte år i Ap-regjering. Derfor kunne uttalelsen «SV fordømmer russisk aggresjon» fint ha vært mer Nato-kritisk. I sum burde redaksjonskomiteen her ha føyd sammen de to forslagene til én felles samlende uttalelse for avstemning [NB! I Ny Tids utgave 10.10.14, uka etter denne lederens publisering, kommer det fram at landsstyret kom med et 3. forslag, som også ble nedstemt, red. anm.]. For de sier i praksis mye av det samme – bare med noe ulik betoning.

Når til og med Rødts nestleder 5. september, dagen før SV-møtet, i en pressemelding skriver at «Rødt fordømmer Russlands brudd på folkeretten i Ukraina» – så skulle det bare mangle om ikke nestlederen i SV fritt kan betone det samme, samt enda sterkere. Derfor er personangrepene på Solhjell, fra Stein Ørnhøi og andre høyrøstede som krever hans avgang, misforståtte og lite betimelige. Solhjell skrev i Dagsavisen 3. oktober en god kronikk om «Det tredje standpunkt». Og det er oppløftende at SU-leder Nicholas Wilkinson og en sentral SU-er som Anna Tresse både våger og ønsker å ta debatten. For ideene om det tredje standpunkt, og kritikken mot både øst og vest, er ideene som ikke må dø.

Tidligere SV-leder Theo Koritzinsky (t.h.) er inne på noe sentralt når han i ukas Ny Tid sier at debatten om 6. september-vedtaket kan synes som en skinnuenighet, samtidig som han påpeker at det er en reell «uenighet om hvordan man taktisk og pedagogisk bør fremstille SVs mening om Ukraina-konflikten». For dette er ikke en utenriksdebatt som man bør kimse av. Den var taktisk og pedagogisk krevende nok for både 40 og 60 år siden, slik den tydeligvis er det også i dag.

Inntil videre sier vi oss enig med Koritzinsky i at fløyene også i denne interne SV-debatten trenger å søke en tredje vei: Ta et fredsinitiativ. Søk løsning i tide.

Leder i Ny Tid 10. oktober 2014.

---
DEL