Leder: Elefantene vi ikke snakker om

Hva er fellestrekkene mellom «armensk folkemord», jødehat, regnskogsredding og hijab-bekjempelse? Jo, vi våger ikke snakke om våre tabuproblemer.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Ofte er det ikke hva som sies som er det mest interessante, men snarere hva som ikke sies.

Dette store problemet man helst ikke vil snakke om, det som blir stående bortgjemt i det store ordskiftets mørke krok. Mens detaljene får et kraftig flomlys rettet mot seg.
Det er som om man var i et lite rom med en afrikansk elefant og en liten, grå mus, for så å oppleve at alt søkelyset blir rettet mot problemet med den forskremte musa trengt opp i et hjørne, mens den brautende elefanten ubesværet får fylle og sprenge rommet.

Det er dette vi kanskje kan kalle «1-prosentdebattene». Altså at man fokuserer på et snevert problem istedenfor hovedproblemet. Et fellestrekk ved slike debatter er at argumentene følger en logisk, indre konsistens: Problemstillingen er riktig eller viktig nok i seg selv. Det er jo sant at man må sette opp musefeller for å bli kvitt den lille grå musa i hjørnet. Spørsmålet er bare om man ikke først burde ha fokusert på den store grå elefanten, som fyller 99 prosent av resten av rommet.
Problemet oppstår når det lille problemet begynner å skygge for det store. Er prioriteringen da riktig? Eller er debatten og de enkle tiltakene snarere bare symptomer på at man fortrenger den virkelige utfordringen? Et fellestrekk ved slike debatter blir det nærsynte perspektivet, man trenger et større overblikk for å se hva som er det største problemet som må løses.

Et annet fellestrekk er at det som regel alltid er «de andre» som er problemet. Man skylder på musa i hjørnet istedenfor vår egen sirkusvokter som presset elefanten inn i rommet. Slik fortrenger man sitt eget medansvar.

Forbyr egen omtale

La oss se på noen aktuelle eksempler. De er i seg selv ikke forbundet – men måten hendelsene tematiseres og problematiseres på, har en slående likhet.

Det første eksemplet er anklagene om at ungtyrkerne i 1915 under det osmanske riket, forgjengerne til dagens sekulære Atatürk-stat, skal ha bedrevet folkemord på armenerne da én til to millioner av dem ble drept i forfølgelsene under første verdenskrig. Dette er den grå musa alle hiver seg over, og det vil nok øke opp mot 100-årsmarkeringen.

5. mars vedtok Kongressen i USA å kalle det «et folkemord», 11. mars gjorde Sveriges Riksdag det samme. Juridisk gir det liten mening: Folkemord-betegnelsen ble vedtatt i 1948, den kan vanskelig gis tilbakevirkende kraft.

Men disse drapene for 95 år siden er en flott måte å unngå å drøfte sin egen elefant, bjelken i sitt eget øye. Kolonimakter som Frankrike slipper å drøfte sine brutale massedrap på en million mennesker i Algerie på 1950-tallet, noe franske myndigheter har pålagt lærebokforfatterne ikke å skrive om på en kritisk måte. Norge slipper fokus på å ta tak i anklagene om medansvar for folkemordet på bosniere på midten av 1990-tallet, slik Ny Tid tok opp sist uke. Og Norge slipper å forholde seg til norsk politis deltagelse i utrenskningen av halvparten av landets jøder under krigen, for ikke å si den systematiske utrenskningen av tateres, samers og sigøyneres kultur og levesett.

Intet av dette trenger vi drøfte, for vi kan rette fokuset mot noe langt mer uaktuelt. Konsekvensen blir ikke at man tar tak i sitt eget lands historie, men at man skyver skylda over på andre: «Tyrkia kan kalle hjem alle sine ambassadører i verden, men landet kommer ingen vei før det tar et oppgjør med sine nasjonale traumer», konkluderte Stian Bromark i Dagbladet mandag.

Grønn mus i Brasil

Moralen burde heller være at de fleste land har nok med sine egne traumer, framfor å la ukvalifiserte politikere sette seg til doms over andre lands historie og skape flere. Drapene på armenere utgjør omtrent én prosent av de totalt drepte i det 20. århundrets mange folkemord, likevel får hendelsen 99 prosent av den politiske og mediale oppmerksomheten.

Noe av den samme underlige prioriteringen ser vi i klimadebatten: Norges regjering bruker enorme summer på å redde regnskogen i Brasil, som om det er brasilianerne som har skylda for global oppvarming. Regnskogen blir musa, mens den store debatten om hva de store forurenserne i Vest-Europa skal gjøre for å dempe egne utslipp, går i glemmeboka. Erik Solheim er dyktig til å få oss til å redde regnskogen, men konsekvensen er at oljeutvinningen ikke fases ut på norsk sokkel, men isteden at oljeletingen øker i nordområdene.

Regnskogen blir en grønn mus i det fjerne som gjør at vi ikke ser den svarte oljeelefanten i vår midte.

Denne uka har forstander Anne Sender i Det mosaiske trossamfunn fått fortjent oppmerksomhet rundt sin advarsel mot økende jødehets i norske skoler. Hun fikk sporenstreks innkalling til Kristin Halvorsen. Men hvordan blir saken presentert i mediene? Jo: «I dag møter Anne Sender i det jødiske samfunnet i Oslo kunnskapsminister Kristin Halvorsen for å diskutere korleis muslimsk jødehat i norske klasserom kan kartleggjast og nedkjempast,» lyder ingressen i en hovedstadsavis.

Kravet er at det «trengst ei kartlegging som skaffar fram ny kunnskap. Kunnskapen må vere spesifikk muslimsk og spesifikk på lærarar.»

Slik blir det grunnleggende problemet, jødehatet, denne over 500 år lange tradisjonen i Norge, gjort til et marginalt fenomen blant muslimske gutter. «Jøde» har lenge vært et skjellsord, slik «homo» er det, slik «muslim» er det.

Men istedenfor å rette fokuset på de generelle hatuttrykkene i det norske samfunn, de som truer oss alle, marginaliseres problemene. Syndebukken blir igjen minoriteten, musa i hjørnet, slik at majoriteten kan la sine egne nynazistiske elefanter gå moralsk fri.

Norsk kosherforbud

Slik slipper man å ta opp det ubehagelige faktum at dagens regjering så sent som høsten 2008 aktivt motarbeidet at jødene skulle få lov til å spise koshermat i Norge. Fremdeles har vi dermed en særnorsk lov fra 1929 som forbyr jøder å slakte dyr slik at jødedommen kan utøves fritt. Et lams dødsøyeblikk er tydeligvis mer verdt enn et medmenneskes personlige jødiske tro.

Da Ny Tid tok opp dette temaet for to år siden, var få interessert, til tross for at lovgivningen er langt lettere å gjøre noe med enn folks nedarvede holdninger. Og så lurer man på hvorfor jøder utsettes for skjellsord i Norge? Ikke så rart, det er jo en naturlig konsekvens av en villet politikk, fra lovgivningen til lærebøkenes framstilling av passive jøder.

Et siste eksempel viser den samme indre logikken som de andre: Kunnskapsminister Halvorsens intense angrep på skolejenters hijabbruk. I seg selv virker den sekulære argumentasjonen og ønsket om mindre barnereligiøsitet logisk. Men fokuset på mindre enn én prosent av norske skolebarns bekledning blir absurd i et større perspektiv: Som hvis man ser at norske majoritetsbarn uten mistenkeliggjøring får gå med store kristne kors pådyttet av foreldrene, at den norske stat, kongen og halvparten av regjeringsmedlemmene er påtvunget å være evangelisk-luthersk kristne, en tro som både barnehagebarn og skolebarn ennå blir aktivt pådyttet gjennom gudstjenester og læreplaner.

Men istedenfor å utfordre de problematiske statskristendomsforlikene mellom alle partiene på Stortinget, den virkelige elefanten i salen, retter igjen selve Makta i landet sitt skyldtunge blikket på de minste i vårt samfunn.

Og slik kan elefantene fortsette å gå fritt omkring i rommet. Det er tross alt mer behagelig å sette opp musefeller enn å våge å gå på elefantjakt.

---
DEL