Leder: Egner araberen

Kanskje Kardemomme by er både skadelig og sunn. Men særnorsk er den ikke, påpekte Thorbjørn Egner. Kardemomme er både fra Marokko og for Marokko. Også.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Debatten. «- Den mest spektakulære Kardemomme by noensinne. Og mest spesielle! Fantastisk morsomt!»

Thorbjørn Egners to døtre, Marit Egner Engh og Turi Egner Olderheim, stråler om kapp med scenelyset på taket av festningen i Essaouira, den lille byen på vestkysten av Marokko. Til forveksling lik Egners idealsamfunn med sine katter, palmer og hvite hus.

Onsdag ble forestillingen tatt «hjem» og fremført helt uten behov for kunstige kulisser. Med trommer, posebukser og arabiske brød hos bakeren. Og med bønnerop fra byens minareter som en påminnelse om hva slags tårn Tobias egentlig sto i.» (Bilde over: Fra oppsetningen i Essaouira, Marokko. Foto: Nordic Black Theater.)

Slik lød det i en såkalt Afrika-reportasje i Aftenposten 21. november, rett før feiringen av 100-årsdagen for Thorbjørn Egners (1912-1990) fødsel den 12. desember. Dessverre er det ikke dette berikende perspektivet som har vært mest framtredende i Egner-året 2012, eller ved Egner-debatten så langt i 2013.

Men samtidig: Nytt år, nye muligheter. La oss derfor ikke harselere for mye over disse arge, fortvilte menn som framstår som kulturelle tapere i slaget mot kvinnelige kulturministere som behersker både nynorsk, dannelse og akademiske termer. Disse mannlige kulturkrigere har på Don Quijote-aktig vis begynt valgåret 2013 med å fekte med vindmøller i en imaginær, nasjonal kulturkrig. Hvis man vil, kan man gjøre dette til en evigvarende fektekamp om hva som er «den nasjonale kultur», en debatt selv danskene klarte å legge bak seg for noen år siden.

Derfor vil nok slike defineringsdebatter om «oss og de andre» fortsette utover i det avgjørende stortingsvalgåret 2013. For det er så mye som ligger bak. Ikke bare posisjoneringsbehov, dårlig selvtillit og manglende utsyn fra de innadvendte. Og ikke bare det at Norge er i en brytningstid, i spennet mellom 22. juli-terroren og et sannsynlig politisk maktskifte. Men også slikt som voksesmerter for relativt nye europeiske nasjonalstater, der folkevalgte og det offentlige ikke har tatt ansvar for å gjøre befolkningen trygge på en identitet bygget på inkludering framfor ekskludering.

Jupither fra Jupiter

Onsdag var det «Folk og røvere i Kardemomme by» som kom i vinden. Den svenske regissøren Sofia Jupither ble skjelt som kom hun nærmest fra en annen klode.

Dette skjedde etter at hun i en kronikk i Aftenposten 8. januar våget å kritisere kvinne- og mangfoldssynet i 50-tallsstykket «Kardemomme by», som ennå spilles på tradisjonelt vis for nye generasjoner med barn. Idéhistorieprofessor Trond Berg Eriksen reagerte ved å si at det er noe «særegent svensk ved Jupithers uttalelser». Igjen ser vi i vår midte disse nasjonale merkelapper fra en forgangen tid,

«Se bare på innvandringsdebatten som blir konsekvent sabotert i Sverige. Debatten kommer ikke fordi man er så livredde for ikke å ha de riktige meningene,» uttalte professoren.

Men er det så bare romantiske drømmer når Nordic Black Theater og Egner-familien nå setter opp «Kardemomme by» i Afrika, når man slik viser at stykket er hentet utenfra? Nei, ikke hvis man ser på hva Egner selv skrev i sin selvbiografi Et selvportrett (1984). Der skildrer han en lengre reise til Marokko og Tunisia i 1949, som inspirasjon for boka Kardemomme by (1955), og en ny reise i 1964:

«Arabere håndhilser gjerne på hverandre… ingen marokkaner forarges over å bli stanset et minutt eller to. Tvertimot smilte de og så alle ut som de gjerne ville delta i håndhilsningen. Vi møtte vennlighet overalt i Marokko.»

Det er som man i medinaene i Fez, Marrakesh og Essaouri møter politimester Bastian, Tobias i tårnet og Kamomilla rett rundt hjørnet. Men Kardemomme by er også litt dansk, kunne Egner selv fortelle til VG 21. november 1985:

«Palmene i Kardemomme by har han fra studiereiser i Marokko, og politimester Bastian er dansk:

– Bare i Danmark finner du en stasjonsmester som ber deg passe jernbanestasjonen mens han selv er ute i byen og gjør «ærend» for deg – eller hvor politimannen vennlig ber deg ta kontakt med øyenlege etter at du har kjørt mot rødt lys. Hva ville en norsk politimann sagt?» spurte Egner retorisk for 27 år siden.

I dag er det flere moralske politimenn ute i de norske kulturdebatter enn ute i gatene.

Litt svensk

For det ironiske er at Berg Eriksen, med følge, definerer «Kardemomme by» som «typisk norsk», når fortellingen er en av verdens mest internasjonale barnefortellinger, skapt av den Kampen-oppvokste familiemannen:

«’Litt Mandal, litt Danmark, litt Sicilia og litt Marokko’. Slik beskrev Thorbjørn Egner selv Kardemomme by, og slik skal den bli.»

Dette erklærte direktør Edvard Moseid i Dyreparken i Kristiansand da Kardemomme by åpnet sommeren 1991. Trikken er fra Tyskland, husene kopiert fra Spania, som lignet på de fra Nord-Afrika. Og brosteinene fant Egner etter lengre leting i «en liten svensk by». Kardemomme by er altså også litt svensk, så selv Jupither kan få lov til å uttale seg, litt.

Nye dimensjoner ved stykket åpnet seg da sju studenter fra Nordic Black Theater og tolv fra teaterhøyskolen i Rabat spilte det for begeistrede marokkanske barn i havnebyen Essaouira, i desember 2012:

«Løven er et viktig symbol på makt her nede. Som hos Egner kan ingen røre den som har en løve,» forklarte dramaturg Ragnhild Mærli til Aftenposten. Og hun påpekte at «kjernen i boken, budskapet om toleranse og konfliktløsning,» slo gjennom for barna i stykkets filosofiske hjemland, Marokko: «Det er jo universelt.»

Eller som Turi Egner Olderheim uttalte om sin far i den afrikanske havnebyen: «Han var utrolig glad i Marokko. Og det er lett å kjenne igjen Kardemomme by i Essaouira.»

Det som er vanskeligere, er å kjenne igjen Egner i dagens norske kulturdebatter. ■

NB! Flere av eksemplene/sitatene i denne teksten står også i Dag Herbjørnsruds/Stian Bromarks gjennomgang av Thorbjørn Egners virke, i boka Norge. Et lite stykke verdenshistorie (Cappelen 2005, pocket-utgave 2008), s. 37-44.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 11.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)



---
DEL