Leder: Dragens år

Se godt på dette bildet. Det kan være en dragehale du ser sno seg gjennom gatene i det sørlige Kina. Dragens år er på vei

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Protest. Det er for tidlig, på mer enn en måte, å skrive det. Men likevel: Det er som det er en eim av vår i luften, her disse linjer skrives i det sørlige Kina mellom de to nyttårsfeiringer.

Gradestokken viser seg et par grader kaldere enn vanlig her midtvinters. Men med ett var det som det strrømmet en sjasminduft av arabisk vår over denne golde Kanton-region.

Var det tilfeldig at denne demonstrasjonen brøt ut i full flor 17. desember? For det var jo samme dato som da den fortvilte gateselgeren Mohamed Bouazizi (1984-2011) ett år tidligere tente på seg selv i en liten tunisisk by, for så å antenne en demokratisøkende og revolusjonær brann over de arabiske land, ja, og så videre – til Chile, til Russland, til Occupy Wall Street, til de spanske og italienske torg.

Og så nå også her, i Kanton? Muligens følgene ikke blir like store, skjønt leser man South China Morning Post, så får man fort det inntrykk. Men om ikke annet: I denne søvnige kystlandsbyen Wukan, bare drøyt ti mil nordøst for Hongkong, har de denne høsten barrikadert seg. Gjort opprør mot korrupsjonen til kommunistpampene – disse lokale kadre som svindlet landsbybefolkningen for opptil en milliard kroner ved å selge deres jord i skjul.

Og protestene brøt ut for fullt da deres opprørsleder Xue Jinbo (42) ble drept på politistasjonen, muligens på FNs menneskerettighetsdag og Nobels dødsdag, den 10. desember.

Verre ble det da politiet hevdet Xue døde av «naturlige årsaker». Det var for dumt til å fungere selv som løgn. Og arbeiderne organiserte seg i demokratiske komiteer, slik de hadde gjort tidligere på høsten.

Vel så overraskende var imidlertid dette: Regimet slo ikke ned på dem, slik de ofte gjør med de tusener på demonstrasjoner som hvert år er over hele Kina. Makthaverne våget ikke. Wukan-folket vant kampen. De fikk sine krav innfridd.

Inspirasjonen er her, midt blant oss. Kan Xue bli den nye Bouazizi?

Maktskiftet

Folk flest er nemlig ikke fornøyd med Folkerepublikkens mange korrupte partiledere. Men kommunistpartiet, som har hatt makten siden 1949, har enn så lenge klart å betale seg ut av misnøyen: Derav den skyhøye veksten på over 10 prosent årlig. De såkalte kommunistene er desperate etter å vise at de kan kapitalisme bedre enn det såkalt rike Vesten.

Den 23. januar starter det viktige Dragens år, i henhold til kinesiske kalender: Og Europas økonomiske problemer vil i dragens år også ramme Beijing-regimet, som for sikkerhets skyld planlegger å skifte ut radarparet Hu Jintao-Wen Jiabao. Det kan fort gå som i Russland – de mektige keisere utfordres ved det minste lille glimt av maktvakuum, om ikke annet når de reiser seg fra maktkrakkene for å bytte plass i sin interne stollek.

Beijing kan komme unna med åtte prosent vekst, men med sju? I det minste ikke fem. Da forsvinner siste rest av legitimitet: For dette er ironisk nok alt Maos etterfølgere har av effektive våpen for å overleve: Ved å bli så kapitalistiske og økonomisk anti-kommunistiske de bare kan bli, for å gi folket de materielle goder de higer etter.

For alle vet at klokka tikker hurtigere nå. Ingen kan være så mye på nett og mikroblogger som kinesere. Wukan er blitt et begrep, det holder bare å skrive «W». Så vet alle hva man skal vite.

Studenter begynte i romjulen å legge ut videoer som gjør narr av de nærmest nordkoreansk-inspirerte nyhetsoppleserne på statskanalene. Og harselasen ble ikke stoppet. Maktens grenser går der latterliggjøringens streker males opp.

Himmelske freds plass

Og for den som truer at det likevel er umulig. Det var jo i Beijing og Kina det hele startet, i junidagene 1989 – Den demokratisøkende vår ved Den kalde krigens slutt: De titusener av studenter som protesterte på Den himmelske freds plass. Og plastposemannen som utfordret militærets tanks, og vant.

4. juni 1989 var det slutt. Det ble ingen sommer i Kina. Ingen himmelsk fred. Ikke da. Endringens vinder blåste vest, til Øst-Europa og dets folk.

Slik er revolusjonenes veier. Uransaklige.

Men de vet å sno seg. Som dragehalens sveip over ørkensanden.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 06.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL