Leder: Det vi kan lære fra Benjamin

Dagens terror inngår ikke bare i en større europeisk idékrig. 22. juli 2011 vekker også ti år gamle minner fra Oslo til live.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 12.08.2011

Begravelsene. De mest akutte inntrykkene begynner å komme mer på avstand nå. Ikke i den forstand at vi glemmer. Men kanskje vi gradvis begynner å skjønne mer.

For aldri hadde vi vært så rike i Norge som da vi våknet opp 22. juli 2011. Velfylt Oljefond. Stappfulle lommebøker. Fellesferie. Halve Norge på dyre sydenreiser, klare til å erobre verden.

Aldri hadde vi vel følt oss sikrere på at vi visste mer: Teknologi, demokrati, geografi. Alt kunne vi, inkludert det å lære andre folk om fred og økonomisk utvikling.

Men så. Med et smell var det som alt ble borte. Eller verdiløst. Intet av det vi hadde, verken penger eller kunnskap, kan bringe tilbake de 77 tapte menneskelivene.

Aldri har Norge våknet fattigere enn på morgenen 23. juli 2011. Vi var så rike, men sto igjen så utarmet. Aldri har vi våknet med flere spørsmål. Vi visste så mye, men forsto så lite.

Nå er det gått tre uker. Vi ser nå lettere hva som kan fortolkes som et allmennpsykologisk behov for akutt samling. Slik som uttalelsen fra en biskop om at statsministeren var «Guds gave til det norske folk». Men så var da også dyrkingen av statsministeren ganske hinsides, slik den også var overfor George W. Bush da terroren rammet USA for ti år siden.

For også nordmenn viste seg nå å være som folk flest i verden. Verken mer eller mindre. Slik det viste seg med de populære ord om at det nå bare var å «vise kjærlighet», så kunne vi skape framtidens Norge på dét. Slike uttalelser var oppbyggende da, men lite å bygge videre på nå.

Det samme gjelder de mange slå-seg-for-brystet-uttalelsene om at Norge svarte terroren med blomster der amerikanerne slo tilbake med bomber. Men 22/7 var ikke 11/9. Norge ble angrepet innenfra, fra en av våre egne. Slik USA ble i Oklahoma i 1995. Og USA gikk ikke til krig mot noen den gang heller. Hvem skulle det vært? Midtvesten istedenfor Midtøsten? Og hvem skulle Norges regjering eventuelt gått til krig mot nå – Skøyen istedenfor Tøyen?

Derav tid for ettertanke, nå som før. Vi har jo ikke noe valg – siden angrepet var mot oss selv, fra oss selv. Men spørsmålet vil alltid gnage oss, så lenge vi husker de 77 døde: Hvordan klarte vi å skape et slikt monster? Hvorfor så ingen ham, denne faren i vår midte? Hvis den siktede viste seg som selve ondskapen, hvordan kunne vi da gjøre oss selv så vondt å fostre han? Dette blir ondskapens problem å bale med for Norge utover i det 21. århundre.

Global solidaritet

Inntil videre har vi også mindre filosofiske problemstillinger foran oss. Både Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og politiet møter gradvis mer press, etter stadig flere avsløringer om deres begrensede oversikt og effektivitet. Til slutt kan imidlertid også pekefingrene bli rettet oppover, til ansvarlige i Regjeringen. Og jo høyere opp man peker – og jo lenger vekk fra de anonyme ekstremister på nettet – jo mindre behagelig blir det. Men jo mer maktorienterte debatter det blir, jo viktigere blir de.

I en sådan stund er det greit å vite at selv om angrepet kommer innenfra, så kan vi også hente trøst utenfra. Vi har i denne terrortid også sett en global solidaritet uten sidestykke. Ikke bare har statsledere i land som Kina, Afghanistan og Pakistan gitt offisielle støtteerklæringer til Norge. Selv her i Ny Tid har vi fått en lang rekke personlige henvendelser fra hele verden. Vår spaltist Ethel Kabwato, i Zimbabwes hovedstad Harare, skriver for eksempel sjokkert raskt:

«I watched the news… and was horrified by the senseless attacks in Oslo. So much loss…There are times when even words are not enough…»

Ny Tids journalist i diktaturet Burma skrev kort tid etter Utøya-angrepet, fra Rangoon: «I’m so sorry to hear about the terrible attack to the innocent youth there. I can’t imagine how much the Norwegian people now suffers from the terrible thing.»

Selv i verdens mest trøblete regioner følger de altså med og er bekymret for oss i Norge. Det sier noe om hvilken tragedie som nå har rammet dusinvis av familier landet over. Men det sier også noe om hvilken solidaritet og medmenneskelighet som nå i 2011 preger vår internasjonale tid.

Enhver grenseløs nestekjærlighet vil etter disse terroraksjonene stå som et motbevis mot den siktedes hatideologi. For hvert minutts fredelig sameksistens vi makter framover, vil klokka forhåpentlig bli skrudd tilsvarende tilbake for forestillinger om at vi ikke er skapt for å kunne leve sammen i mangfoldige og harmoniske fellesskap.

Men et sted må grensa gå også for mangfoldets ideologier. Og det er når straffeloven og fornuften så åpenbart blir brutt som den 22. juli.

Arizona-parallellen

Noen har sammenlignet 22. juli-angrepene med 11. september-angrepene i USA. Og det har noe for seg, både når det gjelder angrepet på statsinstitusjonene, symboleffekten, tanken på at dette «var første gang», følelsen om at «en uskyld er brutt» – og eventuelt hvis høyblokka og R4 må rives og erstattes med et nytt, som Oslos svar på World Trade Center-komplekset.

Det er også paralleller til UNA-bomberen Ted Kaczynski (f. 1942), som gjennom 10 bombeaksjoner på 18 år drepte tre og skadet titalls fram til pågripelsen i 1996. UNA-bomberens 1995-manifest skal ha inspirert, og ligget til grunn for, den over 1500 sider lange teksten fra den siktede 32-åringen.

Andre sammenligner Oslo-angrepet med Oklahoma-angrepet 19. april 1995. Da ble 168 mennesker drept av en bilbombe, plassert foran en føderal bygning av Timothy McVeigh (27), på toårsdagen for Waco-angrepet. Og likhetene med Oslo er der: Med angrepet på myndighetsbygningene, de antatte gjerningsmennenes høyreekstreme ideologi og deres sammenlignbare sosiale profil.

Men de doble Oslo- og Utøya-angrepene er noe mer enn utgaver av 9/11-01 og 19/4-95. Henrettelsene på den sosialdemokratiske ungdomsøya bør også lede tankene til attentatet på Demokratens åpne folkemøte i Tuscon, Arizona, 8. januar i år. Seks døde, inkludert en ni år gammel jente, da 22-årige Jared Lee Loughner gikk bort og begynte å skyte sivile utenfor et kjøpesenter.

Hovedmålet var Arizonas demokratiske kongressrepresentant Gabrielle Giffords. Hun ble sterkt skadet etter å ha blitt skutt hodet. Også her ser vi en ung mann av nasjonalstaten gå til angrep på politiske motstandere, på bestialsk vis.

Slik en 24 år gammel svenskfødt mann knivdrepte den mulig påtroppende sosialdemokratiske statsministerkandidaten Anna Lindh i 2003, som døde på den symbolske datoen 11. september 2003.

Tegn i tiden tyder på at også Norge trenger politikere som «våger å ta debatten» også om disse ideologimotiverte terrorangrepene: De angrep som alle synes rettet mot sosialdemokratiske eller «myke», feministiske verdier i vestlige samfunn – og som synes utført av sinte, nasjonalistiske, unge menn mellom 20 og 35 år.

Hvorfor gjør de det? Og hvordan kan vi forhindre at slikt skjer igjen? Se det blir spørsmålet når flere kort og fakta er lagt på bordet om bakgrunnen for 22/7-angrepene.

Benjamin-lærdommen

Det er verdt å merke seg at Giffords-angrepet i USA også fikk ettertenksomheten til å melde seg i amerikansk debatt: De mest ekstreme hatmeldingene ble problematisert, slik vi nå også ser i Norge. Vi viser felles allmennmenneskelige verdier. Og godt er det.

Viktigere enn lærdommen fra ofrene Giffords og Lindh, fra overgriperne McVeigh og Kaczynski, er likevel en hendelse i Norge 10 år og seks måneder før 22. juli. Det er ennå mye lære fra det bestialske nazidrapet på Benjamin Hermansen (15), på Holmlia i Oslo den 26. januar 2001. Også her kom sjokket, fordømmelsen. For drapsmennene var ikke «en av oss». Noe lignende skulle «aldri skje igjen».

Men spørsmålet var om det ikke var nettopp noe lignende som skjedde 10 år senere – i samme by – bare i langt større grad.

I 2001 drepte hatets krefter lille Benjamin – i 2011 rammet anti-innvandringskreftene også den store statsmakten med et bombenedslag.

For det går en linje mellom disse to hendelsene dette tiåret: Den drapssiktede for 22/7-terroren krevde umiddelbart etter pågripelsen å få tildelt advokaten som forsvarte drapsmannen i 26/1-angrepet. Hermansen-drapsmannens forsvarer, som er Ap-medlem, forsvarer nå den siktede for drapene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Symbolikken virker kynisk kalkulerende.

Spørsmålet til de politiske partiene og oss alle, nå ved inngangen til et nytt ordskifte, kan være: Hvor har politikerne vært for å minne nye generasjoner om hva som skjedde med Benjamin Hermansen? Hvor ofte har Hermansen-drapet, et unikt rasistisk-basert overfallsdrap i europeisk sammenheng, og kampen mot disse kreftene, blitt nevnt?

Ukultur som norsk kultur

Det enkleste er å sette individer i gapestokken – gi den siktede og noen ekstreme meningsfeller ansvaret. Skyve dem ut av «det norske» og gjøre dem til syndebukker «vi andre» aldri har hatt noe med å gjøre. Det var det som skjedde etter Hermansen-drapet. Slik kunne storsamfunnet fortsette som før etter at det siste fakkeltog var gått forbi.

Håpet er at vi denne gangen ikke viker unna den vanskeligere, grunnleggende debatten om hva slags samfunn vi har og hva slags rammer vi skal ha framover – det kan virke naivt å la være. Både regjeringsbygget og Norge er blitt rystet i sine grunnvoller. Da er det naturlig at også den norske samfunnsdebatten tar konsekvensen av det.

For ubehaget i kulturen ligger nå i dette: Den siktede var også en del av norsk kultur. For ukulturen er også en del av vår kultur. Ondskapen har igjen vist seg å være midt i blant oss.

Og heri ligger det muligens nyttig beredskapskunnskap for framtida: For hvis politi og folk flest de siste år var blitt opplært til ikke kun å være skeptiske til ukjente, mørke menn – men også til høye, blonde, enslige menn – til å forstå at de virkelige farene også kan oppstå i vår egen midte – kunne liv da vært spart 22. juli 2011?

Vi vil aldri få svarene. Men spørsmålet for framtida er om vi tar sjansen på ikke å stille spørsmålene.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 12.08.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL