LEDER: Det iranske paradoks

Fredag 14. mars legger Iran Human Rights (IHR) fram nye skrekktall om regimet i Iran.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Iran. Minst 687 mennesker ble henrettet i Iran i 2013. Det er det høyeste tallet på 20 år, melder IHR, under ledelse av den norske medisinprofessoren og prisbelønte forskeren Mahmood Amiry-Moghaddam. For mens verden har sine øyne rettet mot Ukraina-Russland nå, eller mot Syria de siste år, så kan Assad-regimets bestevenner – i Teheran- og Qom – fortsette sin dødelige politikk i det skjulte.

For såkalt vestlige land synes fornøyd bare vi har fått forsikringer om at Iran ikke har utviklet atomvåpen. Så lenge mullaene i Teheran ikke utvikler våpen som truer USA og nord-Europa, kan de stort sett gjøre hva de vil mot sin egen befolkning. Dét er den effekten kjernekraftprosjektet deres har hatt: Det såkalte islamistiske regimet, som har holdt seg ved makten siden 1979 – kan bruke atomtrusselen som et verdifullt forhandlingskort for å oppheve handelsboikotter og visumnekt.

Og Iran fronter seg lurt nok med stadig nye konservative presidenter, som de presenterer som «liberale». Som Hassan Rouhani nå fra 2013, som med Khatami fra 1997. Men ingen endring vil komme fra dem.

Filosofene. Iran-regimet trenger ikke gå til krig mot sin egen befolkning, slik som Bashar al-Assad, fordi de har fått langt mer kontroll over egen befolkning.

Det vil si: Iranere flest hater regimet. Få land i regionen er da også så opprinnelige sekulære og mangfoldsorienterte som iranerne: Landet som fostret kong Kyros, den legendariske kongen som på 500-tallet f.v.t. befridde jødene fra dagens Bagdad, han som blir hyllet i Bibelen for dette. Fra denne persiske kulturen kommer også Zarathustra, de tre vise menn (magiene) og bahai-religionen.

Samt miniatyrmaleritradisjonen og arkitekturvindunderbyen Isfahan. Og filosofer, Aristoteles-fortolkere og vitenskapsmenn som Avicenna (Ibn Sina). Poeter som Hafez, sufier som Rumi, feminister og nobelprisvinnere som Shirin Ebadi. Og vital undergrunnsmetallmusikk av i dag.

Våren. Her i Iran var det da også at den såkalte «arabiske» våren startet, allerede våren 2009 – da iranere i titusentall gikk ut i gatene og protesterte. Men mullaene var smartere og ondere enn Mubarak. Derfor er de opposisjonelle fengslet, henrettet eller kneblet nå.

Hvilken skjebnens ironi at dette landet med utallige minoriteter og trosretninger, og med et levende jødiske miljø inntil nylig, skulle ende opp i fundamentalismens galskap. Dette landet der kvinners skjørtelengde – i den grad dét er tegnet på sekularitet og frigjorthet – på 1960- og 1970-tallet var kortere enn i de fleste europeiske land. Så kom motreaksjonen, ayatolla Khomeinis tilbakekomst og slaget mot sjahens korrupsjon.

Nå i 2014 har Iran revidert sin straffelov. Den sier blant annet at man blir hengt hvis man «kjemper mot Gud». Alternativ straff for slike forbrytelser er korsfestelse, amputasjon av høyre hånd og venstre fot, eller forvisning fra hjembyen. Hengt blir den mann som er «aktiv part» i et homofilt forhold, hvis han er gift eller ikke-muslim. Den nye straffeloven beholder dødsstraffen for mindreårige, skriver Aftenposten. Narkodommer brukes nok for å skjule drap på fritenkere og opposisjonelle.

Dette landet var det altså Norge sendte asylsøker Rahim Rostami tilbake til i februar 2011. Og så mange andre asylsøkere etter ham. Så lenge vi fortsetter å samarbeide med det morderiske iranske regimet, ved å sende tilbake de som flykter derfra, er vår moral ikke bedre.

Ny Tid nr 10, 14. mars 2014

---
DEL