Leder: Det hellige medietriangel

Det er ikke bare Afrika som får u-hjelp fra den norske stat. Det samme får de avisene du leser.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 24.06.2011

Prinsipielt. «Vårt syn er at formålet med en slik støtteordning fra statens side er å knytte avisene nærmere til den borgerlige statens interesser. Vi ønsker ikke at Klassekampen skal bli korrumpert av statspenger.»

Slik lød det i Klassekampen-redaktør Finn Sjues brev til datidens Medietilsyn, Statens Informasjonstjeneste, den 5. august 1977. Den nye dagsavisa ville ikke ha penger fra staten. Publikasjonen bygget nemlig på «sjølbergingsprinsippet og vil ikke gjøre seg avhengig av borgerskapets penger».

Det var en aktverdig argumentasjon. Ja, prinsipielt forbilledlig. Dessverre begynner det å bli lenge siden. Det gikk bare et drøyt år før avisa måtte ta imot statspenger for å overleve. Og dessverre er det vel ingen mottagende redaktør som ville våge å skrive et slikt brev til staten i dag. Nå får Klassekampen over 20 millioner kroner årlig i statsstøtte – Dagsavisen over 40 millioner. Formålet er at «produksjonstilskuddet skal tilgodese økonomisk vanskeligstilte aviser og aviser med små opplag».

Store deler av norsk presse har siden opprettelsen i 1969 gjort seg avhengig av slik utviklingshjelp. Altså statlig nødhjelp fra Medietilsynet. Noe som staten og mediene eufemistisk nok kaller «pressestøtte» eller «produksjonstilskudd». Ord kan ikke bare avsløre. De kan også tilsløre.

Mot strømmen

Slike økonomiske overføringer, vil de prinsipielle si, er ikke bra. En uavhengig presse bør jo ikke få tildelt penger av den staten den er satt til å vokte. Dét er et grunnleggende prinsipp i internasjonal journalistikk. Men slik «er det bare» i dagens Norge. Og, vil andre si, godt er det.

For Norge ville vært fattigere uten mangfoldet som de mindre avisene utgjør – selv om kritikken også kan rettes mot den ideologi og de vedtatte sannheter som ennå preger Norges riksdekkende aviser.

Samtidig: Det ville antagelig ikke blitt bedre hvis statsstøtten forsvant. Og om ikke annet kan man kan jo bruke argumentene som Sigurd Allern nyttet for likevel å motta støtte i 1979:

«Vi har ikke bruk for ei reine hender-linje som tjener reaksjonære og revisjonister,» som Allern blir sitert i Alf Skjeseths bok om avisa.

Argumenter kan altså brukes til så mangt. Det kan også den statlige u-hjelpen. Men mens India for to år siden begynte å takke høflig nei til norske u-hjelpspenger, og stadig flere afrikanske land heller vil være selvbergende på egen handel og kunnskap enn på gitt bistand «fra nord», øker norske aviser sin avhengighet av oljepengene – de som sikrer penger til statskassa og Kulturdepartementet.

Det frie ord-støtte

Støtten til de daglige nummer 2-avisene er én ting. Noe annet er støtten til ukes- og månedsavisene, de som ofte har som mål å utgjøre et alternativ til dagsavisene og tabloidene. Her er det ikke Medietilsynet, men andre aktører som er på banen.

Den rikeste og mest avgjørende på 00-tallet har vært Institusjonen Fritt Ord, opprettet av Narvesen-penger i 1974, med styreleder Francis Sejersted i spissen. Siden 2003 har denne private stiftelsen bak Slottet, med milliarder i formue, investert titalls millioner for å gjøre Morgenbladet til en dannet og «velredigert» kultur- og kommentaravis. Dette tross påpekninger fra annet hold om at investeringene og eierskapet i kun denne ene avisa – som synes å følge sin religiøs-borgerlige tradisjon – i praksis har vært konkurransevridende.

Tirsdag ble det klart at historiker, tidligere professor og Høyre-medlem Sejerstad slutter. Ny styreleder blir nestleder, jurist og tidligere høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn. Spørsmålet er om mektige Fritt Ord framover vil legge økt vekt på likebehandling i tilskuddene til de frie ord, eller om de styrte penger også vil gi styrte ord. For dagens småavisdrift i Norge handler mye om å velge de rette ord i søknader.

Det hjelper å holde seg inne med de rette miljøene – da får man i det minste lettere de nødvendige midlene for å bygge seg opp – ofte på andres bekostning.

En annen part som siden 2007 har gjort seg gjeldende for de små ukes- og månedsavisene, er den statlige institusjonen Norsk kulturråd, underlagt Kulturdepartementet. Det har vært en turbulent affære. Riktignok skal formålet være å «bidra til å halde oppe og utvikle vekeaviser med ulik kulturell og samfunnsmessig verdi».

Men i praksis har Kulturrådet tydeligvis mer prioritert et punkt i vilkårene, som underlig nok sier at pengene skal gå til uke- og månedsaviser med «hovudvekt på kultur- og kommentarstoff». Og dem er det jo ikke så mange av. Kanskje to.

Største får først

Ironisk nok synes Medietilsynets forskrift for dagsavisene, som tildeles midler kun etter opplagskvantitet, å være mer økonomisolidarisk og innholdsnøytral. Der heter det nemlig at «produksjonstilskuddet skal tilgodese økonomisk vanskeligstilte aviser og aviser med små opplag».

Slik har det ikke alltid virket hos Kulturrådet – der de største og rikeste har fått både mer og mest. De siste årene har vi sett at månedsavisa Le Monde diplomatique ble forsøkt fratatt støtten – da den ikke var «norsk» nok. Først etter protester snudde Kulturrådet og litteratutvalgsleder Ottar Grepstad – som vel ikke er av den franske kulturs fremste talsmenn. Mens den kommunistiske avisa Friheten for 2011 nå skal «utfases» på grunn av redusert frekvens, en reduksjon som skjer etter redusert støtte i fjor.

Og den kristne avisa Norge IDAG, lokalisert i Bergen, får nå en tredjedel av det den fikk i 2008, etter å ha blitt «utfaset». Årsaken til kutt i støtten til den kristne avisa? Jo: «Utvalget peker også på at retningslinjene særlig understreker kravet om hovedvekt på kultur- og debattstoff. Særlig når det gjelder kulturdekningen fremtrer Norge IDAG som problematisk.»

Noen vil si at det mer er Kulturrådets kulturforståelse og argumentasjon som er problematisk. For Norge trenger flere kritiske og mangfoldige røster, inkludert kristne som utfordrer den Arbeiderpartistyrte statskirken.

Når så også den flerkulturelle avisa Utrop for 2010 ble bestemt utfaset på grunn av å ha levert en søknad et par uker for sent – og så «tvangsflyttet» over til «tidsskriftavsetningen» – virker det som om paragrafrytteri er blitt viktigere enn å «halde oppe og utvikle» små, nyhetsorienterte aviser. For mens disse «nummer to»-ukeavisene har opplevd usikkerhet og forskjellsbehandling, har «kultur- og kommentaravisene» Morgenbladet og Dag og Tid, den ene sogar med et tidligere styremedlem med i komiteen, opplevd noe annet.

Disse «treffer retningslinjene best», skriver nemlig Kulturrådet. Morgenbladet har siden 2008, i takt med utfasing fra Fritt Ord, dermed fått økt sin årlige støtte med 1,7 millioner kroner – en økning på omlag 60 prosent. Det til tross for at fagkomiteen påpeker at denne Fritt Ord-støttede avisa selv inntil 2010 «ikke oppfylte… krav til redigering i tråd med reglene i Vær Varsom-plakaten» m.m. – og i fjor ble den dømt to ganger i Pressens Faglige Utvalg.

Medietriangelet

Like fullt søkte avisa om utrolige 11,3 millioner kroner for 2011, noe som Kulturrådets fagkomité selv omtaler som «ikke realistisk». Til gjengjeld får Morgenbladets nye argumentasjon – det motsatte av i 2005, nemlig å få støtte per solgte utgave – støtte og flere indirekte henvisninger i Kulturrådets nye rapport. I et møte 8. juni vedtar Kulturrådet så å anbefale at Medietilsynet tar over tildelingene.

Den nye Kulturråd-rapporten er så blitt til med «god hjelp» fra enkelte «i mediemiljøet», men Kulturrådet vil ikke si hvem denne eller disse er. Men det insinueres også i denne rapporten at de små og fattige avisene tar penger fra de store og rike – og dermed opptrer «konkurransevridende». Samtidig som Kulturrådet skriver at den ikke ser forskjellen på nyhetsjournalistikken til Ny Tid og tidsskriftet Samtiden…

Og slik går nå dagene i norsk presse. Dette statsstøttebingospillet kan fra utsiden fortone seg noe uverdig. Men slik er det blitt – makten over sinnene i de norske avisene ligger hos «medietriangelet»: Hos Fritt Ord bak Slottet, hos Kulturdepartementet i Akersgata, hos Kulturrådet på Akershus festning.

Ny Tid er blant de små avisene som ikke har rike eiere, men som har klart seg på idealisme og abonnenters innbetalinger. Men også vi, som eksempelvis Utrop – som også forsøker å gjøre Norge mer mangfoldig – får i år støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.

Hvordan det går med de ulike periodiske publikasjonene i årene framover, må mediegudene vite.

---

DEL