Leder: Det blå tilbakeslaget

Vi ser det i USA, Ukraina og Norge: Blåbølgen er tilbake. Tilbakeslaget har startet.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Det er lett å si at vi advarte, slik vi gjorde her for over ett år siden: Den euforiske stemningen rundt Barack Obama som USAs nyvalgte president var dømt til å bli mer dystopisk.

Noe annet var da heller ikke å forvente. Mediemaktens urealistiske drømmeforhåpninger var om mulig like fordummende som de demoniserende Bush-beskrivelsene. Obamanien var like irrasjonell som Bush-hatet.

For begge presidentene er fanget av maktpolitikkens iboende konservatisme, der de radikale intensjoner automatisk vannes ut i politikkens oppvaskmaskin: Retorikken til Bush og Obama er vesensforskjellig, men ulikhetene i realpolitisk effekt på utenrikspolitikken har vært marginal. I Midtøsten-spørsmålet, eller i Afrika-satsingen, synes det som om Obama har langt mindre innflytelse og spillerom enn det både Bush og Hillary Clintons ektemann hadde.

Samtidig er det mektigere krefter enn skuffede Obama-beundrere som nå samler seg. Folkebevegelsen The Tea Party i USA spiller ballen rett i fanget på Republikanerne, som nå kan gå for Sarah Palin som sin presidentkandidat i 2012. Og da vil Obama kunne slite med å vinne, dersom han ikke får til et radikalt gjennombrudd snart.

Ingenting er nemlig farligere enn brutte illusjoner. Og derfor kan det få en alvorlig global effekt dersom Obama ikke lykkes bedre enn han har gjort til nå. For hvis ikke han, verdensånden, skal klare endring, hvem skal da klare det?

Derfor er det tiden for tilbakeslag nå. Blå tilbakeslag.

Ikke minst ser vi det i Ukraina, hvor Oransjerevolusjonen i 2004 nå er avgått ved døden. Moskva-vennen Viktor Janukovitsj er tilbake ved presidentmakten etter å ha valgt seg fargen blå i valgkampen. Med hans seier over Julia Timosjenko er Blårevolusjonen et faktum.

Vi ser de samme tilbakeslagtendensene også i Norge. Fem år er snart gått etter den rødgrønne maktovertakelsen i 2005. Men debattene og ordskiftene preges mer og mer av populistiske utspill mot minoriteter: Selve premissene går på «oss» mot «de andre», det evige mantraet om mytiske, «vestlige verdier». Det er få som kjemper for «det store vi».

Derfor er det da også naturlig at Frp og Høyre på meningsmålingene har bortimot hver fjerde velger, hver. Tilsammen kan de få flertall. Sentrum synes utradert. Venstre og KrF under sperregrensa, SV i fare for å nærme seg enda mer. I 2013 kan vi få Siv Jensen som statsminister og Sarah Palin som president.

For det er misnøyen som brer seg, i Norge som i USA, som i Ukraina. Ikke fordi folk flest har noen reell grunn til å være misfornøyd. Men fordi det er en fornøyelse å ha en misnøye. Spesielt når løftene har vært så store på forhånd.

Og da er revolusjonens barn de første som skylles ut med badevannet.

---
DEL