Leder: Den lange valgkampen

Den siste uka har vist at også garantistene for en radikal forbedring av dagens Norge trenger å bli voktet nøye.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det er vår, men likevel høst i manges sinn. Mandag 14. september skal Norges nære framtid avgjøres. Stortingsvalget vil avgjøre hvilke retning landet skal ta de neste fire årene.

Den siste uka har de to minoritetspartiene i den rødgrønne regjeringen hatt sine landsmøter på Vestlandet: SV i Bergen forrige helg. Senterpartiet i Ålesund denne helga. Men det er mer enn bare Norges framtid som står på spill. Både fra Sverige og Danmark har det kommet observatører for å studere den rødgrønne regjeringsmodellen.

I Sverige ligger det an til et regjeringssamarbeid mellom Vänsterpartiet, De grønne og Socialdemokraterna dersom de vinner neste valg. Mens man i Danmark muligens kan bryte høyresidens langvarige, populistiske maktdominans ved en konstellasjon mellom Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti (SF), som har Danmarks største politiske ungdomsparti.

I begge land, som i Norge, ser man nå mulighetene som klimakrisa samt finanskrisa og Wall Streets rystelser har åpenbart: Den ekstreme markedsliberalismen er nå like død som kommunismen etter Berlinmurens fall. Og heri ligger håpet om en mer grønn, solidarisk og felleskapsorientert politikk i de skandinaviske land.

«Jeg håper dette kan bli den nye nordiske modellen,» uttalte SF-leder Villy Søvndal til Dagsavisen denne uka. Han viste til Norges ­rødgrønne regjeringssamarbeid. På hilsningstalen til SVs landsmøte trakk Søvndal også opp de større paneuropeiske perspektivene:

«Offentlig velferd er truet etter at finanskrisa har slått innover Europa. Folket har forventninger til at regjeringa skal ordne opp, og de ser at Norge med en rødgrønn regjering har den laveste arbeidsledigheten i Europa … Vi skal bruke denne sjansen til å fokusere på de to viktigste sakene i framtida, miljø og fellesskap.»

Norsk utstillingsvindu

Også det svenske Vänsterpartiets leder, Lars Ohly, påpeker hvilken positiv effekt årets stortingsvalg kan ha utenfor landets grenser: «At det rødgrønne samarbeidet i Norge fungerer så bra, har betydning i Danmark, i Norden og i Europa.»

En del av uttalelsene til Søvndal og Ohly kan nok tilskrives gjestetradisjonen med gjøre vertene i et lite land viktigere enn de ellers oppfattes som. Men samtidig er det viktig å merke seg at den politisk interesserte verden ikke lenger kun følger det høyrepopulistiske Fremskrittspartiets jakt på regjeringsmakt, slik Ny Tid nylig omtalte. Samtidig som Norge til høsten risikerer å få Europas største høyreorienterte populistparti inn i regjeringskontorene, eventuelt i regjeringsstolen – noe som kan inspirere reaksjonære krefter i andre europeiske land – kan også dagens rødgrønne samarbeidsløsning inspirere.

Internasjonalt sett kan høstens stortingsvalg slik skape både et skremmebilde og et utstillingsvindu. Det gjør valget desto viktigere.

Det største problemet i dagens Norge er nemlig ikke Frp i seg selv. Snarere er hovedutfordringen den «snikfrpiseringen», eller den snikende Jensen-effekten, vi ser på storsamfunnet, politikken og det offentlige ordskiftet.

Kampsak nummer én

Dessverre synes også partier som SV å bli fristet av uprinsipielle og lite konsekvente tanker. Landsmøtevedtaket, riktignok med knapp margin, om å avvikle alle pedagogiske og religiøse alternativer til den offentlige skolen, er et vitne om dét.

Når partiet nylig har inngått et svært problematisk kompromiss om skolens formålsparagraf, og viser manglende evne til å følge opp Strasbourg-dommen over KRL-faget, strider det mot partiets verdigrunnlag samtidig å bekjempe alternative, ikke-statlige tilbud som Steinerskolen og Montessoriskolen.

Fagsjef Bente Sandvig i Human-Etisk Forbund påpeker overfor Fri Tanke at dersom den offentlige skolen skal være obligatorisk, slik SV vil, så må den først bli religionsnøytral. Inntil den norske statsskolen følger menneskerettighetene, og dette bør være den radikale kampsak nummer én innenfor skolepolitikken, blir de pedagogiske alternativene i seg selv legitime motmaktmidler for å sikre økt tankefrihet for barn ned til seks år.

Det uheldige skolevedtaket, som er i strid med deler av SVs ideologiske grunnlag, viser hvor viktig det er å vokte også de som ønsker å være «garantisten» for en styrket innsats for «miljø, kunnskap og rettferdighet».

---
DEL