Leder: Den brysomme krigen

«Du ser et bein her og en overkropp der. Er det én eller to personer? Hvordan skal du telle?»

Marines from Alpha Co.

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 25.02.2011

Samvittighet. I høst markeres en dyster dag. 7. oktober er det gått ti år siden Afghanistan ble invadert, i ti år har utenlandske styrker kjempet i det herjede landet. I disse årene har titusener av afghanere mistet livet, noen som ofre for norske kuler. Det er en tragedie, som norske myndigheter helst vil dysse ned.

«Norges ambassadør understreket behovet for å unngå en offentlig debatt om rapportering av antallet sivile drepte.»

Dette skal USAs Nato-delegasjon ha skrevet i et møtereferat fra 2008, som ble lekket til Wikileaks og offentliggjort av Aftenposten 19. februar. Avsløringene tyder på at norske myndigheter målrettet har forsøkt å unngå en offentlig debatt om de sivile som mister livet i Afghanistan. Utenriksdepartementet har avvist dette og hevder ambassadøren har vært en uttalt tilhenger av åpenhet. La oss håpe det stemmer.

Strid om dødstall

Ifølge Aftenposten skal Nato-ambassadøren også ha kritisert FNs rapporter, som viser langt høyere dødstall enn de Nato opererer med. Kai Eide, som i to år var FNs spesialutsending til Afghanistan, beskriver striden om dødstallene i boken Høyt spill om Afghanistan (2010). Da FN offentliggjorde sivile dødstall, ble han møtt med sterk motstand fra Nato og USA. Det til tross for grundige undersøkelser gjennomført av FNs Afghanistan-kontor, UNAMA.

Eide beskriver et gjentakende mønster: «Først ble sivile tap benektet av de ansvarlige militære lederne, deretter måtte de motvillig innrømme at sivile likevel var rammet. Ettersom sivile tap i en slik konflikt nesten er uunngåelig, overrasket det meg at denne refleksen ikke tidlig ble erstattet med en mer troverdig tilnærming.»

Det er ventet at UNAMA i disse dager legger fram en ny oversikt, nå over sivile dødstall i 2010. Det blir etter alt å dømme dyster lesning. Halvårsrapporten, som kom i august, viste nemlig at fjoråret lå an til å bli det blodigste året siden krigen startet. I alle fall med tanke på sivile dødstall, som i første halvdel av 2010 økte med 31 prosent sammenlignet med samme periode året før. 1271 sivile mistet livet i løpet av halvåret, 176 av dem var barn. Antall drepte barn økte dermed med 55 prosent fra første halvår 2009 til samme periode i 2010.

Det er en utfordring for vår evne til å tenke og handle moralsk når konsekvensene inntreffer så langt unna. Når vi ikke kjenner de som berøres, når vi ikke engang vet hvem de er, vekkes ikke moralsk indignasjon eller trang til politisk endring. Derfor er det så viktig med åpenhet om krigens konsekvenser. Og derfor er det så urovekkende at myndighetene vil legge lokk på grelle sannheter.

Vanskelig å telle

Det er ikke bare viktig å telle sivile døde. I en krig med omstridt legitimitet og uklare skiller mellom sivile og «fiender», må myndighetene kunne redegjøre for ethvert liv som går tapt. Men det kan de ikke. 12. juni 2009 kunne Ny Tid fortelle at det ikke finnes noen samlet oversikt over hvor mange liv norske styrker har tatt i Afghanistan. Det føres rett og slett ikke statistikk. Problemet er ikke bare at dette gjør det vanskelig å evaluere den norske aktiviteten i landet – det devaluerer også menneskene på andre siden.

Det er lett å undervurdere hvor stor ildkraft norske soldater råder over i Afghanistan. De løper ikke bare rundt og skyter med gevær. På stor avstand peker norske FAC-lag («Forward Air Control») ut mål, som utenlandske fly bomber med voldsom kraft. Dette gjør det også vanskelig å telle antall døde.

En ansatt i Forsvaret forsøkte en gang å forklare dette i samtale med Ny Tid: Soldatene peiler inn fienden på stor avstand i kikkerten og bestiller et flyangrep. Eksplosjonene får bygningsrester og kroppsdeler til å fyke i alle retninger. Da er det ikke lett å se med kikkerten hvor mange som egentlig er drept. Som den oppriktige forsvarsmannen fortalte:

«Du ser et bein her og en overkropp der. Er det da én eller to personer? Hvordan skal du telle?»

Det er makabert, men viser hvordan mennesker i krig fort omdannes fra identifiserbare individer til en ubestemmelig masse man kaller «fienden».

Som Benjamin Endré Larsen i Fredsinitiativet formulerte det da Ny Tid kom med sin avsløring i 2009: «Det er én åpenbar grunn til at Forsvaret ikke vil lage en slik statistikk: Det vil se stygt ut.»

Men for et samfunn som deltar i krig, er sannheten gjerne ubehagelig. Den norske offentligheten har krav på å få vite om hver eneste kvinne, mann og hvert et barn som blir drept av Nato-soldatene i Afghanistan.

De må vite hva de gjør. Vi trenger å vite hva vi er med på.

Nye i Ny Tid

Informasjon. På et åpent møte 17. februar kunne Ny Tid, hvori opptatt Orientering, presentere de nye medspillerne som avisa nå også formelt har fått med på laget.

Rolf Reikvam og Gro Standnes, begge med god kjennskap til avisa tilbake til Orientering-tiden, er nå nye medlemmer i styret til Ny Tid & Orientering AS. Reikvam er styrets nye talsmann.

På eiersiden er Ivar Evensmo nå nest største medeier, med 10 prosent av aksjene. Også Fredsrådet, Antirasistisk Senter og personer tilknyttet idealistiske organisasjoner og/eller Orientering-tiden er kommet med på aksjonærsiden (for ytterligere detaljer, se s. 14-15 og nytid.no).

Det er gledelig at flere idealister, og de med bevissthet om avisas tradisjon, ser behovet for å støtte en 3. vei-orientert avis som ønsker å være en åpen råk også i det andre tiåret av det 21. århundret. Mens de andre nisjeavisene enten eies eller støttes godt av fagforeninger, partier og Fritt Ord – fortsetter uavhengige Ny Tid å være en mediemotkraft som ikke eies av slike pengesterke aktører.

17. februar kunne endelig de reelle eierforholdene i avisa for 2010 formelt presenteres. Forholdene viser at de spekulative medieoppslagene fra mai-juni 2010 var uten basis i realitetene, og at aktører med en agenda har fått oppmerksomhet på usant grunnlag.

Klassekampen påstår nå i sin objektive og balanserte journalistikk at «Ny Tid bedriver imagebygging». Dem om det. Selv forsøker vi å drive avisbygging, for å holde en avistradisjon og et mediealternativ i live. Det er mye som må gjøres, både for å få fram sannferdig informasjon om andre forhold og om avisa.

DAG HERBJØRNSRUD

---
DEL