Leder: Demokratistemme.no

Demokratiforståelse er en vanskelig øvelse – både hvis man er økonom, partileder og president.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Overgang. Tirsdag 5. mars 2013 ble, som en del andre døgn, en motsetningfylt dag. Av de mindre omtalte hendelser var kanskje dette:

Nettstedet minstemme.no ble klokka 12 denne dagen åpnet av stortingspresident Dag Terje Andersen og kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Målgruppen er barn og unge. Og bakgrunnen er årets 100-årsjubileum for innføring av demokrati i Norge, altså ved å la halvparten av befolkningen få lov til å stemme fritt ved valg, samt neste år 200-årsjubileum for Grunnloven av 1814. For slikt er det jo sunt for barn og unge å få vite mer om. Eller som kunnskapsministeren fortalte:

«Deltakelse, demokrati og mulighet for å påvirke egne livsbetingelser er nødvendig for et godt liv. I barnehage og skolen skal elever få oppfylt sin rett til medvirkning. Gjennom involvering, deltakelse og ved å si sin mening skal de også lære å bli aktive deltagere i samfunnet.»

Og Halvorsen fortsatte:

«Grunnlovsjubileet i 2014 gir en unik anledning til å få en bred debatt om fremtidens demokrati og hvilken rolle Grunnloven skal spille i årene som kommer. Her må vi også få barn og ungdom til å engasjere seg. Jeg er derfor veldig glad for at «Min stemme» inviterer til deltakelse og debatt helt fra barnehagetrinnet til videregående skole. Å satse på demokratiopplæring for barn og unge er den beste investering vi kan gjøre for vårt fremtidige folkestyre.»

Spørsmålet er om ikke det også er andre grupper som kan ha bruk for en pep-talk når det gjelder troen på det inkluderende folkestyrets fordeler – ikke minst i disse dager hvor fascistiske partier og tendenser er på rask framvekst i Europa, fra Hellas via Ungarn til Skandinavia. For selv i det som burde være demokratiets borggård, vår egen midte, sås det tvil om systemets fordeler – som om det skulle finnes noe alternativ.

Blåmandagene

Se for eksempel på en kommentar i Aftenposten 28. februar, skrevet av den faglig dyktige økonomiredaktøren Ola Storeng. Under tittelen «Dobbel demokratisk blåmandag» tar han for seg valget i Italia og budsjettforhandlingene i USA.

Problemstillingen er: «Kan demokratiet rydde opp etter demokratiet?»

Og det påstås følgende: «Etter det italienske protestvalget i helgen er spørsmålet om demokratiets grenser – og svakheter – like presserende i Europa som i USA.»

Men denne problemstillingen er underlig, for ikke å si problematisk. Problemet i Italia er er jo ikke «for mye demokrati», men snarere for lite: Etter et par tiår under mediemagnaten Silvio Berlusconis populistiske og uansvarlige styre, har mafiaen og korrupsjonen om mulig vokst seg enda sterkere, i takt med politikerforakten. Italias problemer skyldes ikke for mye demokrati, men for lite folkestyre.

USAs økonomiproblemer kan man nok si mye om, men å fortolke dette som en «demokratisk blåmandag» – mer enn republikansk Tea Party-inspirert obstruksjonisme – er underlig.

Aftenpostens økonomiredaktør påstår også at «land som fører en politikk som er mer fornuftig på kort sikt, også har store problemer med å lage og gjennomføre en troverdig, langsiktig plan».

Tja, han trenger jo ikke ta T-banen mer enn én stasjon, fra Postgirobygget/Jernbanetorget og opp til Stortinget T-banestasjon, for å finne eksemplet som motbeviser den påstanden. Det er mange problemstillinger ved både driften og opprettelsen av det norske Oljefondet, men om ikke annet er dette pensjonsfondet et bevis på at demokratier nettopp er best på å «lage og gjennomføre en troverdig, langsiktig plan». Stalin lagde 5-årsplaner, for han kunne ikke regne med å leve lenger som diktator. Folkevalgte kan legge 50-årsplaner, for de vet at deres barn og barn vil nyte godt av dem.

Lang sikt

Derfor blir det også problematisk når økonomiredaktør Storeng konkluderer slik i siste setning: «Demokratier er ikke skapt til å opptre fornuftig, både på kort og langt sikt.»

Selv hvis vi ser bort fra fra de språklige uklarheter i setningen. Og selv dersom vi tilgodeser at økonomiredaktørens domene er finans og kapital – ikke politisk idéhistorie – ja, selv da er det problematisk med slike udokumenterte påstander. Kanskje spesielt i vår tid. For noen kan begynne å tro på dem, da mange tenker slik allerede: «Se på diktaturene, de har økonomisk vekst – mens demokratiene sliter økonomisk.»

Det som da ofte glemmes, er hvilken misere disse regimene da allerede har brakt på sine borgere. Det er noe lignende vi ser i Erik Solheims bok Politikk er å ville, som ble lansert mandag denne uka. Her hylles Deng Xiaopoing for de økonomiske reformer han innførte fra 1978 av, noe som burde ha medført en nobelpris for han eller hans etterfølgere:

«Mange hundre millioner mennesker er løftet ut av fattigdom. Kina er mer åpent mot omverdenen, og har større trygghet for enkeltmennesker liv og menneskerettigheter, enn noen gang i landets historie. Hvorfor har ingen fått pris for dette? Dette burde burde først blitt anerkjent.»

Solheims forglemmelse

Men det Solheim her glemmer, er hvilken skade Deng Xiaopoings kommunistparti hadde påført landet de foregående 50 årene. Mao startet sin væpna revolusjon og borgerkrig i 1927, før han kriget seg til uinnskrenket makt over hele Kina fra 1949. De neste 30 år ble en eneste nedadgående katastrofe, både i økonomisk og humanistisk forstand. De siste 30 års økonomiske vekst i Kina er i praksis knapt noe mer enn Kommunistpartiets tilbakebetaling for de foregående 30 års tragedie.

Det er også diskutabelt når Solheim skriver, som næringslivsledere flest, overfor dagens Russland: «Det er ikke i norsk interesse å være tøffest mulig i trynet.»

Det er nok heller ikke i norsk interesse å være feigest mulig i møtet med de som ikke gir sin befolkning de basale rettigheter som vi selv tar som en selvfølge nå. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 08.03.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL