Leder: De rikes fattige

Fattigdomsåret 2010 går mot slutten. Men det er ingen skam å være fattig.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 19.11.2010: Omringes. I dag, fredag 19. november, finner en spesiell aksjon sted utenfor Stortinget: Det skal nemlig dannes en menneskering rundt den norske parlamentsbygningen. Hånd i hånd skal folk omfavne bygget.

Man skulle kanskje tro at dette er akkurat hva stortingspolitikerne nå trenger. Det at folk flest omfavner dem og deres virke, også i fysisk forstand, etter en uke hvor den ene pinlige historien etter den andre pipler ut fra rettssalen, der to tidligere politikere står tiltalt for å svindlet til seg urettmessige pensjonspenger. Bedre blir det ikke av at det mest kjente vitnet, tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, også benyttet seg av ordningen.

Politikerforakten vil nok ikke minske etter dette. Siden det tydeligvis er en utbredt misforståelse at vi lever i «verdens rikeste land» og har «verdens minst korrupte politikere» som styrer «verdens mest åpne demokratisystem».

Europa-kampanje

Men så er det likevel ikke sympati med en hardt presset yrkesgruppe som gjør at hundrevis av aksjonister, fredag klokka 12, skal holde hender rundt Stortinget. Nei, det er snarere Det europeiske fattigdomsåret 2010 som er anledningen for at Velferdsalliansen, Kirkens Bymisjon, Batteriet og Fellesorganisasjonen går til aksjon.

Og «Sammen mot fattigdom» er igjen inspirert av den EU-støttede kampanjen «Against Poverty». Samme dag skal nemlig også den europeiske parlamentsbygningen i Brüssel omringes og omfavnes. Alt i kampen mot fattigdom. Som også foregår i det relativt rike Europa.

70.000 fattige barn

For her er vi ved et paradoks: Det tidligere kolonimaktkontinentet Europa er kanskje ennå det økonomisk rikeste på denne jord, om enn de europeiske kulturdebatter noen ganger kan vitne om at vi ikke er blant de mer ressurssterke i åndelig rikdom. Men den materielle statusen til tross, så er det kanskje i Norge og Europa at det er størst skam forbundet med fattigdom.

Det hører liksom ikke hjemme at noen ikke skal ha penger nok til god mat eller anstendig bolig. Da er det «dem», enkeltindividene, det er noe feil med, ikke systemet.

Sammen med etterkrigstidens overoptimistiske materialitetsjag forsvant også gradvis anerkjennelsen av at det går an å være økonomisk fattig og samtidig kunne ha et verdig liv. Fattigdom er blitt et større tabu enn seksualitet i dagens Norge.

For én uke siden innrømmet barneminister Audun Lysbakken (SV) på en fattigdomskonferanse at Regjeringen ikke vil klare å hjelpe alle ut av fattigdom, til tross for de fagre løftene fra 2005. Nå er det derfor spesielt barnefattigdommen som stå i fokus. Og det er det god grunn til: I 2001 var tre prosent av barn i Norge definert som fattige av SSB. I 2008 hadde dette tallet økt til 8 prosent.

Derfor er det 70.000 barn som er definert som fattige i dagens Norge. Den sosiale skammen og den tapte æren er muligens det verste å bære for de skolebarn som ikke har foreldre med råd til å gi dem det samme som andre barn får. Den psykiske belastningen er nok for flere verre enn den fysiske, men det gjør ikke saken bedre, snarere tvert imot.

Huskeregel 2010

Men ikke alt er som man tror. I siste utgave av Tidsskrift for velferdsforskning skriver NOVA-forsker Aksel Hatland om «Innvandrernes møte med velferdsstaten». Der kommer det fram at nordmenn uten innvandrerbakgrunn mottar 30 prosent mer i statlige, sosiale overføringer enn de med flerkulturell bakgrunn. Systemet belønner altså majoriteten mer enn minoriteten.

Også derfor bør kampen mot urettferdig fordeling fortsette. I en slik tid kan følgende huskeregel kanskje gjøre hverdagen litt lettere for tusener av skolebarn i dagens Norge: Det er ingen skam å være fattig.

---
DEL