Leder: De nye murene

Denne helga er det et kvart århundre siden Berlinmuren falt og Den kalde krigens symbolske avslutning ble innledet. Men i dag reises nye murer. Nye kalde kriger siger inn i vår bevisshet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 9. november 1989 startet østtyskere å rive ned Berlinmuren med sine egne hender, 28 år etter at Sovjet-regimet satte den opp. I over et kvart århundre virket det utenkelig at Berlinmuren ville falle: «Berlinmuren vil stå i 100 år», spådde DDR-leder Erich Honecher i januar 1989.

Den konservative statsviteren Samuel P. Huntington spådde det samme da han var på besøk i Oslo under en konferanse i juni 1989. Han mente at Gorbatsjov var verre enn Stalin, Khrusjtsjov og Bresjnev til å samle seg autoritær makt: «Ingen av dem gjorde det så raskt som Gorbatsjov har gjort», kunne NTB rapportere at han uttalte i Norges hovedstad 19. juni 1989.

Noen måneder senere lå hans og andre statsviteres kald krigs-teoretikeres teorier i grus under mursteinene i Berlins gater.

Huntington tok like feil i 1989 som da han et par år senere hoppet over på den populistiske og anti-intellektuelle teorien om «kriger mellom sivilisasjoner» isteden. Dessverre har epoken etter 11. september 2001 gjort at flere leser historien og verdensbegivenhetene gjennom Huntingtons briller.

I flere av Schibsted-avisene er Ny Tid de siste årene blitt kritisert for vår forhåpningsfulle leder 18. februar 2011, «Berettiget revolusjonshåp». Vi skrev da om den nye epoken etter den såkalte arabiske våren, det som da var i emning. En av pressens nestorer skrev i Aftenposten senest i august at Ny Tid i februar 2011 skal ha «tegnet et håpløst glansbilde av den arabiske våren», da man «undervurderte islamistenes evne til å stjele revolusjonen».

Bakgrunnen for kritikken var at det sto i Ny Tid: «Nå rir verdensånden til hest videre over sanddynene: Algerie, Libya, Bahrain, Jemen, Iran.» Og kritikerne viser nå så til situasjonen i Irak, Syria og Egypt og sier i praksis: «Hva var det vi sa? Disse araberne og muslimene klarer ikke skape seg noe demokrati eller fredelig land. Det var bedre under de vestligstøttede og sekulære regimene med Mubarak og Gadaffi».

Men den verdensånden vi viste til, var snarere folk flest sitt grunnleggende, universelle og allmennmenneskelige ønske om et liv i frihet og rettferdighet. Det var ingen – verken i Ny Tid eller andre steder – som i 2011 trodde at Midtøsten skulle bli et sosialdemokratisk paradis der feminister kunne danse ned lyckliga gatan bare fordi gateselgeren Bouazizi satte fyr på seg i Tunisia.

Men det som ble påpekt, var signalet til verden som de demokratisøkende araberne sendte da de gikk ut i gatene i 2011 – blant dem Ny Tids Kairo-spaltist, den feministiske legen Nawal El-Saadawi.

Slik Praha-våren i 1968 viste vesteuropeere at også østeuropeere ønsker seg et liv i frihet, viste den arabiske våren at arabere flest ikke ønsker å leve i diktatur. Men slik Sovjetunionen knuste Prahas drømmer i nye to tiår, fram til november 1989, vil det nok også ta tid før Kairos krav fra februar 2011 innfris. De hundrevis av egyptere som mistet sine liv i demokratikampen, fortjener likevel å bli hedret – også i dag, nesten fire år siden opprøret startet.

Og det vi skrev i de februardagene i 2011 – én måned etter Ben Alis flukt fra Tunisia, én uke etter Mubaraks fall i Egypt – var da også dette: «Arabernes demokratibølge har med ett slag knust Vestens populære tese om ‘sivilisasjonskrig’.»

Og: «Ikke uten grunn lød jubelen fra bakgatene i Honduras. Ikke uten grunn ble det tent et håp i mørklagte rom i Saudi-Arabia. Ikke uten grunn fulgte unge nettsurfere i Russland med på hver demonstrasjon fra «Frigjøringsplassen». For de vet alle at denne revolusjonen gjelder også dem.»

For, ja: Høsten 2011 begynte protestene mot Putin i Russland, med henvisning til arabernes protester. «Occupy Wall Street» fra oktober 2011 viste til Tahrirplassen i Kairo, slik de sosiale protestene i Spania også gjorde det fra mai samme år. Men revolusjonen spiser sine barn, på 1790-tallet som i dag. Det er det mange grunner til.

Protestene i Beijing i juni 1989 medførte heller ikke noe maktskifte, men de viste motet til de kinesiske studentaktivistene og de viste vei før berlinerne rev Muren. Når man også vet hvordan flere av de sentrale studentene i Beijing var sterkt inspirert av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, så ser man hvordan verdensbegivenhetene og vår verden henger sammen. Om man ikke blir profet i eget land, så kan man bli husfilosof i annen manns land. For mens Hitler og hans ideologitølpere forvrengte Nietzsches begrep om «overmennesket», forsto man det i Kina på en demokratiske og nietzschesk måte, i tråd med den persiske filosofien fra Zarathustra: Vi kan alle bli «übermensch», sannhetssøkende i verden, i nået. Overmennesket er den som står alene i kampen mot overmakten. Overmennesket er mannen med plastposene som vifter stridstanksene vekk på den Himmelske freds plass.

Og er det gått så ille etter 2011-opprøret som alle vil ha det til? Nei. For et par uker siden gjorde Tunisia, arnestedet for opprøret, nye store demokratiske fremskritt: De sekulære vant parlamentsvalget. Og i Indonesia, verdens mest folkerike muslimske stat, vant demokratiske Widodo et fredelig presidentvalg.

Et kvart århundre etter forrige omveltning står likevel utfordringene i kø, spesielt når Barack Obamas håpefulle løfter ikke ser ut til å bli innfridd. Fritt Ord arrangerte mandag denne uka, i samarbeid med Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST), en tankevekkende konferanse: «The Power of the Powerless Today».

Iran-fødte Masieh Alinejad, som med «My Stealthy Freedom» har startet et kraftfullt angrep på Facebook mot Iran-regimets hijab-tvang, påpekte noe lignende som den Kina-fødte Mao-kritikeren Jung Chang: Det internettet som skulle gi oss frihet, rett etter Den kalde krigens slutt, er nå i ferd med å bli diktaturenes fremste undertrykkelsesvåpen.

25 år etter Berlinmuren bygges en ny mur på nett: Brannmuren. Dens sensur sirkler inn nye borgere. Overvåkerne lar dem ikke slippe ut – det være seg i Kina, Iran eller Russland. Eller det være seg den vestlige overvåking som Snowden og Wikileaks har avslørt.

Om ikke annet er det nok av murer å rive ned også i årene som kommer.


---
DEL