Leder: De nye allianser

Julian Assange-saken har skapte nye grenseoverskridende allianser, på tvers av verdenshavene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).


Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Kritisk. Igjen har en 41-åring fra lille Townsville, høyt oppe på den australske nordøstkysten, preget verdens nyhetsbilde. Det sørget hans søndagstale, på balkongen i Ecuadors London-ambassade, for.

Sagaen rundt Wikileaks-grunnlegger Julian Assange har da også vært en virkelighetens thriller uten like de siste par år. For akkurat da han hadde kjempet seg opp på mediemaktens tinde høsten 2010, og avslørt interne amerikanske diplomatrapporter, så sank han ned i skammens mørke etter anklagene og siktelsen mot ham for seksuelle overgrep mot to unge svenske kvinner.

Det er svært mye å kritisere Assange for, mer kritikk enn han vanligvis blir del av ulike sympatisører. For det første bør ikke overgrepsanklagene trivialiseres eller bagatelliseres av de som har Assange-sympatier. Dersom han har gjort det svensk politi og svenske myndigheter anklager ham for, bør Assange straffes. Det vil være et dårlig eksempel for de mange overgrepsofre i både Skandinavia og verden, dersom han skal slippe fri fra anmeldelsene på grunn av «politisk innflytelse».

Dermed ikke sagt at Assange må utleveres til Sverige. Tirsdag åpnet rådgiveren i det svenske justisdepartementet, Per Hedvall, for at de vil sende ham til USA. Bare Assange ikke henrettes, vel å merke – men det er det jo minimal fare for. Uttalelsene fra USAs Obama-regjering de senere år tyder imidlertid på at Wikileaks-sjefen kan risikere årevis i fengsel. Og det for å ha publisert det selv partiet Venstre kan mene er en litt vel løssluppen bruk av meroffentlighetsprinsippet.

Manning-fare

Ja, Assange bør også stilles kritiske spørsmål for å ha offentliggjort informasjon som kan ha satt for eksempel afghanske informanters liv i fare. Men dét er noe helt annet enn at han risikerer å ende opp i en Bradley Manning-lignende rettsfarse, eller i et Guantanamo Bay-lignende fengselsopphold.

Nettopp derfor bør voldtektsanklagene nå snarest avklares ved hjelp av en normal rettsprosess, ikke minst av hensyn til kvinnene som må leve med både Assange-møtene og med mistenksomheten som nå rettes mot dem. Det hjelper ikke på saken når Sverige nekter å avhøre Assange i Storbritannia – noe som ikke demper inntrykket av politisk spill i denne saken.

For det burde være mulig å straffeforfølge Assange enten i Storbritannia eller i Ecuador. 41-åringen kan gjerne sone sin eventuelle fengselsstraff i Quito eller i Rio. Det er en slik internasjonal rettsorden som igjen nå aktualiseres. For på slutten av 1800-tallet kunne for eksempel en svenske i Egypt bli dømt etter svensk lov, ikke etter egyptisk. Egyptiske dommere forholdt seg da til den rettsorden personen var vant til og oppdratt i. En slik praksis kan man jo mene mye om, men om ikke annet var den basert på en grenseoverskridende kultur- og rettsforståelse.

Det er interessant å merke seg at Assange fra Australia har USA og Storbritannia, hjemlandets næreste allierte, som sine hovedfiender – i tillegg til Nato- og USA-vennen Sverige. Og at Australia ikke kommer han til unnsetning, da den øya ennå er underlagt den britiske dronningen i London. Dessverre er det slik at Nato-land ikke, nå heller, er å stole på som nøytrale parter i internasjonale spørsmål. For mange land er også avhengige av Russlands regime eller Kinas kommuniststyre. Heller ikke Den arabiske Liga utgjør en region med demokratisk troverdighet.

Latin-Amerika-forbildet

I så måte står heller latinamerikanske land fram som langt mer troverdige og nøytrale parter i internasjonale spørsmål, slik Assange-saken viser.

Søndag ga utenriksministrene i de søramerikanske landenes organisasjon (UNASUR) sin støtte til Ecuadors beslutning om å gi Assange asyl. Det skjedde i den ecuadorianske havnebyen Guayaquil. Land som Brasil, Bolivia, Chile, Peru og Argentina viser at de kan stå imot det 20- århundrets mektigste supermakt. I det 21. århundre gjelder vel å merke andre makter.

Det ligger nok mye anti-kolonialisme i bunnen for den latinamerikanske Assange-støtten. De europeiske land har da også igjen vist seg preget av en kolonialistisk og imperialistisk retorikk som ingen andre ville ha klart å komme seg ukritisk unna med.

Men nettopp derfor er det sunt at Ecuadors Correa og demokratiske latinamerikanske land reiser seg, at de viser at de kan tale både imot makten og for fornuften, for en rettferdig internasjonal rettsorden. Det er sannelig nye tider når en australier i London må reddes av regjeringen i Quito, for ikke å bli fengslet av Sverige eller USA.

Så får vi bare håpe Correa vil ta voldtektsanklagene på alvor. Det er ikke politikk alt som bråker. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 24.08.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL