Leder: De nødvendige protestene

Vi trenger flere familier engasjert i verdens problemstillinger. Det er det lang tradisjon for også i Norge.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

De siste dagers demonstrasjoner har gjort at fortida på mange måter har vendt tilbake til Norge. Etter et par tiår med begrenset folkelig engasjement mot verdens kriger, med unntak av protestene forut for Irakinvasjonen i 2003, ser vi nå et engasjement med paralleller til opprøret mot Vietnam-krigen på 60- og 70-tallet. Og da med relativt klare motpoler både på demonstrasjonssiden i gatene og i den norske samfunnsdebatten. Det viser torsdagens og lørdagens store, men stort sett fredelige, demonstrasjoner mot Gaza-krigen i Oslo.

Kontrasten til 1990-tallet er slående. Da ble over 100.000 mennesker drept i krigene som Milosevic, Mladic og Karadzic sto hovedansvarlig
for å ha gjennomført i Bosnia-Hercegovina fra 1992 til 1995. Da det den gang ble arrangert protesttog nedover Karl Johans gate mot den etniske
rensingen i Europas hjerte, måtte noen hundre bosniere stort sett gå alene – mens nordmenn flest i beste fall kikket på fra fortauskafeene. Selv SV hadde ved stortingsvalget i 1993 ingen politikk for hvordan man skulle engasjere seg mot det verste folkemordet på kontinentet siden andre verdenskrig, en krig hvor for øvrig Norge og nordmenn var involvert på flere områder.

Dagens engasjement for de drepte i Gaza er slik en betydelig framgang framfor 90-tallets interesseløshet. Det er bedre med ektefølt opprørthet
enn passiviserende apati. I så måte har de siste dagers engasjement vært en positiv utvikling. Men barne- og familieminister Anniken Huitfeldt har likevel markert seg med sitt angrep på voksne nordmenn som har latt barna sine delta i demonstrasjonene.

«Det er et for sterkt virkemiddel i norsk sammenheng at små barn ble tilgriset med «blod» i demonstrasjonstog. Det var dramatisk for ungene. Det er ikke vanlig at barn brukes aktivt i slike sammenhenger i Norge,» uttalte hun til VG.

Her ser vi den klassiske oss vs. dem-argumentasjonen fra Huitfeldt igjen. Som da hun i høst urettmessig gikk ut og stemplet innvandrerforeldre flest som langt mer voldelige overfor sine barn enn etnisk norske. Huitfeldts uttalelser nå er problematiske av flere årsaker. Det ene ligger i at hun rett og slett tar feil. Det har lenge vært tradisjon for å bruke barn i politiske sammenhenger i Norge. Vi har sett bilder av norske barn, også i barnevogn, delta i 1. maitoget i 1972. Små barn ble også tatt med i protesttog mot Vietnam-krigen.

Dette var en av metodene for å kunne oppgi høyere deltagerantall overfor myndighetene, for slik å legitimere de voksnes politiske kamp. Også Alta-aksjonen engasjerte mange skolebarn rundt 1980. Norske religiøse organisasjoner har flere ganger brukt barn i protestsammenhenger, ofte med dramatiske virkemidler. Det har imidlertid aldri vært stilt noen kritiske spørsmål til dette. Det skjer først når noen med minoritetsbakgrunn deltar i demokratiske og fredelige demonstrasjoner med sine barn.

Det er altså ikke noe «unorsk» i å engasjere sine barn i samtidas brennende spørsmål. Det kan både være riktig og viktig. En ministers offentlige kritikk og fordømming er derimot langt mer problematisk: Huitfeldt står da i fare for offentlig å umyndiggjøre foreldrene. For ikke å si hvilken skade slike stigmatiserende uttalelser kan ha også for de engasjerte barna. Senere uttalelser fra de involverte foreldrene, som påpeker at de hadde god kontroll over sine egne barn, viser at det har vært mange forhastede fordømmelser i denne saken. Også med tanke på at eksempelvis
Sosialistisk Ungdom hadde med ungdom ned til 13 år i demonstrasjonene. Politisk engasjement bør roses, ikke fordømmes, av offentlige myndigheter.

De voldelige elementene er heller ikke noe regelrett nytt i norsk sammenheng. Men spørsmålet blir hvordan man kan dempe den minoriteten om utøvet volden. En mer edruelig framstilling, hvor det ikke er volden i seg selv som er nødvendig for å få oppmerksomhet fra norske politikere, kan være en viktig forbedring.

---
DEL