Leder: Bombetokt i Afrika

Norge tok de drøyeste oppdragene i bombetokt over Libya. Hva skjedde egentlig da Norge «gikk fra dyp fred til strategisk bombing av Afrika – på under en uke»? Det er på tide å granske bombene over Tripoli.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Bombene. «Sånn enkelt fortalt tok vi med et par av den type bomber, og et par av den type bomber – og så dro vi nedover.»

Det er Bård Solheim som i rolige omgivelser på Bodø hovedflystasjon forteller om hvordan han som jagerflypilot opplevde Libya-bombingen i 2011. Obersten og F-16 piloten er intervjuet i NRK Brennpunkts dokumentar «De gode bombene», som ble sendt denne uka.

Oberst Bård Solheim oppsummerer det slik: «Vi gikk jo egentlig fra dyp fred til strategisk bombing i Afrika, på under en uke.»

En annen Solheim var miljø- og utviklingsminister den uka Norge besluttet uten debatt å bombe et afrikansk land. Erik Solheim (SV) velger å oppsummere krigen slik i sin nye memoarbok Politikk er å ville: «Det var ingen tvil om at motivet for å stoppe Gaddafi var godt. Men samtidig var det en krig som brøt med den såkalte Powell-doktrinen på alle punkter: Det var krig i et land vi ikke kjente, med et uklart formål og uten noen klar plan for når vi skulle trekke oss ut igjen.»

Best i klassen

Solheim mener selv han var den eneste kritiske røsten i regjeringen og var forundret over sine partikollegaer i SV som hoppet på aksjonen. Den politiske diskusjonen gikk gjennom korte telefonsamtaler en fredag ettermiddag, og lørdag formiddag, i mars 2011. Ingen formelle møter ble holdt i forkant av Norges bombebeslutning.

Nå viser det seg også at Norge var flinkest og mest ivrig i bombetoktene over libysk luftrom. Oberstløytnant Dag Henriksen, sjef for Luftmaktsavdelingen i Trondheim, sier:

«Norge har begrenset erfaring med å stå i fremste rekke, men i Libya var Luftforsvaret villig til å påta seg oppdrag menge andre nasjoner ikke ønsket å ta», sier Henriksen.

Bakgrunnen for intervjuet er en artikkel Henriksen har skrevet i siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Der siterer oberstløytnanten blant annet den kanadiske sjefen for Nato-operasjonen, general Charles Bouchard. Han sier følgende om Norges villighet til å krige:

«Dere var landet man kunne gå til når man trengte å få ting gjort. Dere gjorde ting ingen andre ville gjøre.»

Krigen var første gang Norge bombet et afrikansk land.

Ingen granskning

Oberst Solheim, som påpekt i Brennpunkt-dokumentaren, måtte på kort tid gjøre seg klar fysisk og psykisk for å bombe et helt ukjent land. Han forteller at han var forundret over at det ikke var mer diskusjon rundt krigen. «Jeg tror du må lete lenge for å finne at den lille fredsnasjonen Norge har brukt like mye maktmidler som vi gjorde der».

Norske jagerfly slapp 588 bomber over Libya i 2011.

«Det var en svært krevende operasjon, men vi bommet ikke. Hver våpenleveranse er dokumentert. Hvert angrep ble filmet», uttalte forsvarssjef Harald Sunde i april 2012, da bombene var talt.

Og med sånn dokumentasjon vil det antakelig være enkelt å granske bombingen av Libya, slik Sør-Afrikas president Jacob Zuma foreslår, og som får støtte av det norske partiet Rødt denne uka:

«Nå er det viktig å få klarhet om Norges rolle i Libya. Rødt krever svar på om regjeringa informerte Stortinget om at norske kampflypiloter dro på soloraid for å bombe. Vi støtter dessuten Sør-Afrikas president Jacob Zumas krav om at krigen må granskes av Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag», sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes i en pressemelding onsdag.

I disse dager der Det internasjonale samfunn krever at Kenyas nye folkevalgte president Uhuru Kenyatta skal samarbeide med Haag, mener Ny Tid at Norge bør lytte til både Moxnes og Zuma. Det er på tide at Haag brukes til også å granske europeiske og amerikanske overtramp. Men kravet om internasjonal gransking bør også komme fra det libyske folk, ikke bare utenfra. Det er folket på bakken i Libya som antakelig har det beste svaret på hva som er riktig vei ut av bombetoktenes dilemma. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 15.03.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL