Leder: Beklagelig ytringsfrihetsrot

Den siste ukas ordsurr fra Stoltenberg og Navarsete har dessverre ødelagt for den viktige debatten som aldri kom, skriver redaktør Dag Herbjørnsrud.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Onsdag kom uttalelsen som tydeligvis gledet et samlet politiker-Norge, et samlet pressekorps, et samlet kristen-Norge og en overveldende stor andel av de som den siste uka har engasjert seg i den såkalte ytringsfrihetsdebatten. Da trakk nemlig samferdselsminister og Senterparti-leder tilbake Liv Signe Navarsete forslaget, som det blir omtalt av NTB, «om et tillegg i rasismeparagrafen som skal hindre krenkende ytringer mot religion og tro».

La det først være sagt at både Navarsete og Arbeiderparti-leder Jens Stoltenberg har gjort åpenbare taktiske feil i denne saken. Det ene ligger i den banale maktkampen og politiske renkespillet som tydeligvis ligger bak det hele. Navarsete med sitt ønske om endelig å «vinne» over Ap i en verdisak rett før utløpet av fireårsperioden. Stoltenberg med sitt tilsynelatende ønske om å bruke partipisk for å få stortingspolitikere til å mene det samme om en problematisk sak om ytringsfrihet og beskyttelse mot hatutfall.

Den andre feilen ligger Regjeringens elendige mediehåndtering, der en veiminister blir satt til å fronte en sak om grensene for ytringsfrihet. Mens både kulturministeren og justisministeren gjemte seg bort. « Når man sitter og diskuterer en ny lov om ytringsfrihet og blir henvist til kommunalministeren og samferdselsministeren, så skjønner man jo at det er noe galt,» som PEN-leder Anders Heger påpekte denne uka. Det er begrenset hvor god en veiminister er til å lede vei utover mer prosaiske prosjekter som E18 til Kristiansand.

Den tredje feilen ligger i Justisdepartementets klønete formuleringer. Pressemeldingens formulering om at regjeringen «vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn», var nok til å få en samlet opinion mot seg. Det er åpenbart at blasfemiparagrafen må utgå. Samt at vi ikke bør ha noen innsnevering av ytringsfriheten i norsk presse, snarere enn utvidelse.

Samtidig ligger det viktige debatter og grenseskiller i de andre punktene som Justisdepartementet framla, men som ikke ble grepet fatt i i løpet av de siste ukers debatt. Slik som dette: «Kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer er beskyttet av ytringsfriheten. For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. Men straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Dette er et generelt prinsipp for kriminalisering som Stortinget har sluttet seg til. Derfor foreslår ikke regjeringen et eget straffebud som verner mot blasfemiske ytringer i den nye straffeloven.»

Mesteparten av denne konklusjonen er aldri blitt sitert eller drøftet siden saken ble løftet fram i tabloidavisene før jul. Det er øyensynlig ikke den vanlige islamkritikk som her skulle begrenses, noe de fleste debattanter nok fryktet. Det er ikke til å undres over at Navarsete føler seg misforstått: «Vi la opp til en prosess fram til 2011 for å finne gode formuleringer som kunne presisere den lovparagrafen som allerede finnes i Straffeloven mot hatefulle ytringer. Vi må konstatere at prosessen og debatten på ingen måte gjenspeiler vårt syn og våre intensjoner,» som hun sa onsdag.

For det gis lett inntrykk av at det nå er full ytringsfrihet i Norge, at man kan si hva man vil om minoritetsgrupper. Det er da verdt å merke seg hva som står i kapittel 20, «Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet», tilføyd ved lov 7. mars 2008. I paragraf 185, Hatefull ytringer, står det:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, d) eller nedsatte funksjonsevne.»

Dette er ment som en beskyttelse av individer, ikke av læresetninger. Og som departementet påpeker er dette bare en delvis beskyttelse for minoriteter som rammes av ekstremisters hatefulle og forhånende angrep, noe som gjorde at Navarsete ønsket å utvide det. Men uansett er paragraf 185 som sitert ovenfor vedtatt og skal iverksettes. Rettspraksis vil vise hvordan denne kan brukes framover. Og her vil den interessante debatten ligge.

---
DEL