Leder: Behov for ny kampanje

Det er ikke nigerianske kvinner som er problemet i dagens prostitusjonsmarked, men norske menn.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Fra 1. januar blir det forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge og verden for øvrig for norske borgere.

Veien fram til kriminaliseringen har vært lang. Allerede i 1982 var det snakk om å endre straffeloven av 1902 for å straffe kjøp av seksuell omgang. Men det var først med Sveriges forbud i 1999 at det ble ny fart i debatten. Og da det utover på 2000-tallet ble flere synlige prostituerte, og da spesielt fra Nigeria, på Karl Johans gate – rett utenfor lokalene til landets politikere og mediefolk – var løpet på mange måter lagt fram til Justisdepartementets forbudsinnstilling i april og Stortingets handelsforbud nå i november.

Fafo-forsker Marianne Tveit formulerte det ganske presist i Ny Tid forrige uke, da hun på spørsmål om hvorfor det ble et forbud nå, svarer: «Tidligere har argumentene vært feministiske, at prostitusjon er vold mot kvinner, men etter at de nigerianske prostituerte ble synlige i gatebildet, har diskusjonen dreid seg mer om menneskehandel.»

Og dette er en svært diskutabel dreining av debatten: Fra å handle om kvinneutnyttelse har prostitusjonsdebatten blitt til også et spørsmål om å begrense innvandring av afrikanske kvinner. Og dermed har det vært lettere å kunne få til et forbud. Som om prostitusjonen kommer fra Nigeria eller Øst-Europa. Som om ikke også norske kvinner og menn prostituerer seg, selv om de kjenner hovedstadskodene så godt at de vet ikke å gå opp og ned landets hovedgate. Den såkalte usynlige prostitusjonen, i bakgater og i innendørsmarkedet, er da også langt større enn den synlige som politikerne og offentligheten lar seg provosere av. Men det man ikke ser, provoserer ikke.

Selv justiskomiteen i Stortinget trakk fram nettopp de mest synlige prostituerte i sin innstilling: «Komiteen viser til at det i de senere årene har vært et sterkt innslag av kvinner fra Nigeria innen gateprostitusjonen i Oslo. For politiet er det helt nødvendig å avklare i hvilken grad nigerianske prostituerte er ofre for menneskehandel.»

For omfanget av såkalt menneskehandel i det norske prostitusjonsdebatten er det ennå lite informasjon om. Tross at Justisdepartementet allerede i februar 2003 lanserte Norges første handlingsplan mot handel med kvinner og barn. Sommeren 2005 lanserte regjeringen en ny handlingsplan for 2005-2008, der Barne- og likestillingsdepartementets kampanje mot menneskehandel er et av tiltakene i denne handlingsplanen. Med overskriften «Sexkjøp kan være slavehandel – Kjøper du sex?» har regjeringens hensikt vært å henvende seg til potensielle kjøpere av seksuelle tjenester, for å «peke på sammenhengen mellom kjøp av sex og menneskehandel».

Regjeringen har også opprettet nettsiden stoppmenneskehandel.no for å få stanset prostitusjonen. Men igjen ser vi hvordan myndighetene vrir debatten over til noe annet enn utnyttelse av andres kropper. Norske menn, anslagsvis 13 prosent av dem har benyttet seg av prostituerte, blir ikke oppfordret til å stoppe prostitusjonen, men snarere menneskehandel. Og det er ofte noe annet. Og hva med kjøp av sex fra norske kvinner som har vært her hele tiden, som dominerer innemarkedet, og som ikke er del av noen utenlandsk menneskehandel? Nei, det sies eller problematiseres det ikke noe over.

Kampanjene har altså ikke vært basert på globalfeministiske prinsipper, men mer på beskyttelse av nasjonale grenseverdier. Norske menn har slik ikke fått viktig og vedvarende informasjon om at det er noe grunnleggende feil å galt å kjøpe kvinners kropp.

For det grunnleggende problemet er ikke tilbudet, men etterspørselen – altså den altfor utbredte holdningen blant vanlige norske menn om at det er greit å kjøpe og utnytte kvinner. Hadde ikke etterspørselen etter afrikanske prostituerte vært utbredt blant norske menn, ville ikke de nigerianske kvinner stått på hovedgata heller. Så heri ligger hovedproblemet: Den manglende forståelsen for at kvinnekroppen ikke er til salgs.

Til tross for de tendensiøse myndighetskampanjene, den skjeve medieframstillingen og de til tider uklare politiske understrømningene, er det likevel håp om at den nye loven kan bli et framskritt. Det avhenger likevel av hvordan loven blir forstått og håndhevet. Og det avhenger av hvordan norske menn blir opplært til å tenke om kjøp av kvinnekropp, uavhengig om det har noe med menneskehandel å gjøre eller ikke. En begynnelse kan være bruke de statlige pengene på en holdningskampanje, blant unge og voksne menn, som ikke skiller mellom innenlandske og utenlandske prostituerte.

---
DEL