Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Leder: Bak karikaturene

Bak den unisone enigheten om terror og karikaturstrid stilles de vanskelige spørsmålene.

Terror. Kvessede fargeblyanter og kulepenner holdes opp i luften. «Jeg er Charlie»-plakater. Verdens karikaturtegnere i samlet i støtte til venstreorienterte Charlie Hebdo i Paris. Og femti statsledere – med et begrenset forhold til ytringsfrihet – sammen med over tre millioner franskmenn i enhetsmarsj søndag.

Det var støttemarkeringer i byer over heler verden, fra Gaza til Guadalajara og tilbake til Teheran. I Norge samles sentrale samfunnsdebattanter som Kokkvold, Sandvik og Skartveit i felles enighet om at Vebjørn Selbekk, redaktør av Dagen-Magazinet, ble sviktet av Jonas Gahr Støre under karikaturstriden i 2006. Når det viser seg at Al-Qaida tar på seg ansvaret for Charlie Hebdo-angrepet 7. januar, blir kjøret mot Støre desto mer provinsielt norsk – mer som en oppkjøring til å kommunevalgkampen 2015 å regne.

For selv om Støre skulle ha sagt noe feil i 2006, så er det ikke dét den siste ukas terrorangrep burde handle om. Støre blir en avsporing. Det er derfor betryggende å se at både Knut Arild Hareide, Kjell Magne Bondevik og Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn slår ring om Støres diplomatiske forsøk på å minimere konfliktnivået i 2006. I det minste blir det slik noe meningsmangfold i norsk offentlighet, ikke kun et ensidig kjør for å etterkomme kravene til de som krever at Muhammed-karikaturer må trykkes for å «lære muslimer ytringsfrihet» – slik Jyllandsposten også startet karikaturstriden høsten 2005. Samtidig har Bård Vegar Solhjell og SV på en bra måte nå tydeliggjort nødvendigheten av å kritisere alle religioner, slik venstresiden har for vane.

Etter hvert har andre dimensjoner også kommet frem. Alle er enige om at de 17 meningsløse drapene er forferdelige. At tegninger ikke skal kritiseres med drap, at ytringsfrihet er en udiskuterbar verdi. Men enighetens enhet slutter for mange der. The Guardian lagde søndag en syv minutter lang videoreportasje med tittelen «Jeg er ikke Charlie». Der snakker reporteren med parisere som velger å ikke gå i enhetsmarsjen i sentrum av hovedstaden. En ung drabantbybeboer har følgende forklaring:

«Jeg ser ikke en god nok grunn til å gå i marsjen. Ja, det var 12 døde. Men hver dag skjer det ting rundt om i verden, i Afrika, hvor land blir herjet, byer ødelagt, og da blir det ikke slike marsjer.»

Vennen Momo innvender at dette ikke bare handler om de drepte, men en manifestasjon for ytringsfrihet. «Hele det muslimske samfunnet i Frankrike er redde fordi alt som har med terrorisme å gjøre er negativt for oss, fordi terroristene hevder å kjempe for en sak som angår alle muslimer. Men slik er det ikke.»

Og mens en biskop i Norge krever at imamer nok en gang skal ta avstand fra terror, er det liten oppmerksomhet rundt at muslimer verden rundt nettopp tar avstand. Arabiske land, muslimske paraplyorganisasjoner og universiteter, enkeltpersoner og organisasjoner. Likevel var dekningen av disse lenge så fraværende at samfunnsdebattanten Bushra Ishaq måtte tvittre: «Viktigere enn noen gang å synligjøre fordømmelser fra muslimske miljøer. Synd at oxo ‪#nrknyheter unnlater det».

I Madrid søndag stilte et hundretalls spanske muslimer seg utenfor jernbanestasjonen, hvor terrorbombene gikk av i 2005, med et banner med påskriften «Ikke i vårt navn!».

Syrisk tegnehelt. Det er ikke bare i Paris man er Charlie. Den syriske karikaturtegneren Ali Farzat har publisert over 15.000 politiske tegninger i syriske, arabiske og internasjonale aviser. I 2011 ble han angrepet av Bashar al-Assads menn som målrettet angrep hendene hans og knakk flere fingre. Det amerikanske nettstedet Vox, lansert i april 2014, har en grundig bakgrunnsdekning av terroren. I «Hva alle misforstår om Charlie Hebdo og rasisme» går Max Fischer gjennom det venstreorienterte satiremagasinets tegninger. Han påpeker at selv om de slår mot alle religioner, så er det likevel med utgangspunkt i verdensbildet til den privilegerte mannlige, hvite majoriteten i kolonihovedstaden Paris.

Alle har sine hellige kuer. Charlie Hebdo viste selv dette da de sparket tegneren Sine i 2009 etter antisemittiske tegninger. De amerikanske satireseriene South Park og Family Guy gjør narr av handikappede og alvorlig syke, men vil aldri gjøre narr av ofre for 11. september eller Irak-veteraner. Han mener derfor at alle driver selvsensur og velger hvilke satire som fungerer utfra eget verdensbilde. Dette verdensbilde er påvirket av om man er mann eller kvinne, svart eller hvit, amerikansk eller irakisk, muslim eller kristen.

Derfor ser vi knapt de kristne eller jødiske karikaturene fra Charlie Hebdo i norske medier: De virker tydeligvis for drøye og usmakelige, selv for ateister. Da er det lettere å vise fram Muhammed-karikaturer for norske redaktører og mediebrukere flest, det føles mindre nært.

Satirikeren Saladin Ahmed påpeker at man må forstå at man selv har sin egen begrensning og sensur: «I et felt som blir dominert av privilegerte stemmer, er det ikke nok å si «gjør narr av alle!». I en urettferdig verden, vil en satire som slår i alle retninger ende opp med å tjene de mektige.»

Og mens meldingene om Charlie Hebdo-selgende Narvesen-kiosker får politibeskyttelse, kan amerikanske Vox gi følgende status etter at de publiserte karikaturtegningene om Muhammed: «Null trusler etter å publisert Charlie Hebdo-tegningene, dusinvis etter å ha skrevet om islamofobi.» I en tid hvor vi trues av både Al-Qaida-sympatisører og høyreekstreme er det om å kunne være på vakt mot ekstreme på begge sider, som begge nærer seg på frykten hos folk flest. Noe felles lærdom bør vi kunne ta med oss både fra 22. juli-terroren og 7. januar-terroren.

Leder i Ny Tid 16. januar 2015

Du vil kanskje også like