Leder: Arbeidssøkende dager

Årets 1. mai viste at ideologienes tid ikke er død. Kanskje vel så bra å vekke uenigheten til live.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Kampsaker. Verden er som kjent amerikanisert, ifølge manges forestillinger. I det minste ble 1. mai og Arbeidernes Dag – eller Arbeidernes internasjonale kampdag som 1. mai-feiringen så sjelden kalles – amerikanisert fra første dag.

Det var amerikanerne som fikk innført denne demonstrasjonsdagen, til minne om fagforeningenes generalstreik i USA, den som i 1886 la grunnlaget for åttetimersdagen. Da den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale, fikk arbeiderdagen slik sitt amerikanske merke, uten protester.

Det var vel å merke få åpenbare amerikanske takter da SVs nye leder, Audun Lysbakken (34), tirsdag holdt sitt flammende innlegg på Bragernes Torg i Drammen. Hele 16 ganger ble han avbrutt av applaus, fra et voksent publikum på over et halvt tusen. Så var det da også tydelige partipolitiske spark den godt skolerte og venstreorienterte SV-ideologen rettet i sin 1. mai-tale:

«Erna brukte påsken til å snakke om de aller fattigste. Hun vil gi de fattige så lite å leve på at de ikke har noe valg. 70 kroner dagen. Bare et parti for de rike kan tro på et slikt budskap. Den type forakt vil vi aldri finne oss i.»

Og han advarte så, ikke overraskende, mot en borgerlig regjering:

«Vi har fått en avklaring mellom Venstre, Høyre og Frp. Og de enige. Og vi vet hva vi får: Angrep på fagbevegelsen, konkurranseutsetting og angrep på fattige. Vi vil at overklassen skal bidra, ikke slippe formuesskatt og arveavgift. Det er plass til de aller fleste i dette landet, men rike nullskattytere trenger vi ikke.»

Ny kurs

Og dermed er valgkampen fram mot september 2013 igang.
Det er et interessant, om enn varslet, ideologisk skifte vi allerede her ser i forhold til Kristin Halvorsens udogmatiske linje og Erik Solheims enda mer løsslupne ideologi. Lysbakken prater nå mer om fagbevegelse enn Martin Kolberg (Ap). Det kan til tider være et kunststykke. Men det kan være nødvendig, hvis han skal lykkes med å omforme partiet til nå ut i fagbevegelsen og til arbeidere flest.

For det trengs mer enn kun blå øyne og bergensk sjarm for å få rørleggere og snekkere til å stemme på det tradisjonelle akademikerpartiet. Ifølge Aftenpostens nye målinger har selv Venstre flere velgere enn SV blant de fagorganiserte. SV har størst oppslutning i Unio (11 %) og Akademikerne (8 %), med 5 prosent i LO og 3 prosent i YS.

Til gjengjeld er jo da Lysbakkens poeng at potensialet er så mye større i slike grupper. For fagbevegelsesflørt har til nå har vært et lite brukt sjekketriks overfor velgerne i SV, dette partiet som ble profilert på barn, skole og klima de senere år – og utenrikspolitikk og fredsperspektiver i tidligere tider. Suksesskriteriene ved dagens strategi blir vel antall prosent stemmer i valget neste år, og på meningsmålingene fram til det.

Venstre-kampen

Det er ikke bare Lysbakkens ledelsesinntreden som skjerper de politiske ideologikampene. Når Venstre nå har tatt det beklagelige valget ved å binde seg til Frp-masten foran neste års valg, øker det spenningen overfor de klima- og asylbevisste velgerne.

Venstre og SV er muligens de partiene som står nærmest hverandre i disse viktige spørsmålene, men nå har de altså bundet seg til sine to større og ideologiske motpoler i disse profilsakene – nemlig Frp og Ap. De to småpartienes ideologiske strategivalg er ikke bare et tap for velgerne. Det er et tap også for de som rammes av de to storpartienes politikk i praksis, bak de store ord om individfrihet og regnbueforbrødring.

Det ville nok vært bra for mange med mer borgerlig kaos. Og med mer rødgrønt krøll også. Flere plendemonstrasjoner, for flere saker. For striglet enighet er sjelden det beste i et åpent demokrati med mange motsetninger.

Det står ennå ikke skrevet i stjernene at det er forutsigbare ideologikamper fra det forrige århundre som bringer Norge og verden mest framover i 2012. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 04.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL