Leder: Anundsen bør gå

Torsdag kom argumentet som bør få også Erna Solberg til å se hva som er best for regjeringen og Norge: Justisministeren bør gå av.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Avgang. Solberg-regjeringen har i alle sine 15 måneder ved makten vært forskånet fra krav om at statsråder må gå av. Nå er imidlertid tiden kommet. Og ikke uten grunn.

Torsdag 29. januar kom det fram på NRK at justisminister Anders Anundsen sommeren og høsten 2014 spurte sitt eget embetsverk i Justisdepartementet om det var mulig å instruere politiet i en enkeltsak. Enkeltsaken gjaldt i praksis mulla Krekar, som Anundsen & Frp trenger å få enten ut av landet eller til nød langt ut på landet, altså Kyrksæterøra.

Rett før Krekar ble løslatt 25. januar kom så en generell instruks fra Justisdepartementet, påfallende lik den tanke som lå bak i drøftelsen med embetsverket – som vel å merke påpekte det ulovlig i å instruere politiet i å tvangsflytte en enkeltperson ut av en norsk by. Anundsen og den politiske ledelse i departementet har med sine handlinger grovt svekket sin opprettholdelse av de norske verdier.

Krekarsaken er bare en av flere alvorlige feilgrep gjort av Anundsen – feil man i utgangspunktet ikke ville tro at en justisminister fra et høyrepopulistisk parti ville gjøre, da baktankene ville bli for åpenbare. Juristutdannede Anundsen er også ansvarlig for rekordutsending av barn i 2014, fire ganger mer enn sin rødgrønne forgjenger Grete Faremo. Han er også ansvarlig for at styringsinstruksen, om ikke lenger å prioritere utsendinger av lengeværende asylbarn, aldri nådde Politiets Utlendingsenhet (PU).

Anundsens instrukser ble snarere til at de kompliserte utlendingssakene skulle nedprioriteres, nå skulle de «letteste» asylsøkerne sendes ut. 1900 asylsøkere med avslag skulle ut i 2014, og i praksis ble lengeværende barn prioritert – i strid med regjeringens avtale med KrF og Venstre fra høsten 2013.

Dermed er Anundsen ansvarlig for at barnefamilier framfor kriminelle asylsøkere ble sendt ut. Fordi dette var den letteste måten å oppnå de knallharde kravene om måltall for tvangsutsendte. Selv om Politiets Utlendingsenhet (PU) ga beskjed om at det var vanskelig med måloppnåelse i utsendingsarbeidet, var beskjeden entydig og kald fra Justisdepartementet om at målet skal nås, koste hva det koste vil.

Eller som kommentator i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, skriver: «Beskjeden om at asylbarna ikke lenger skulle prioriteres ble hvisket så lavt at ingen hørte. Justisministeren har brukt ropert når han har snakket om måltallene. Det har ikke vært mulig å misforstå hva som var viktigst.»

KrF-politiker Filip Rygg sier til Vårt Land at Anundsen gjennom flere saker har skuffet. I saken om bevæpning av politiet har Anundsen «bedratt og jukset» – han har i sommer og høst snikinnført politibevæpning ved å henvise til uklare og udefinerte terrortrusler. Uten å spørre Stortinget. Men det verste er asylbarna, sier Rygg: «Her blir små barn utsendt på tvers av avtalen, på tvers av løfter i Stortinget og på tvers av regler om barns beste».

Og torsdag kom også den siste avsløringene til de grundige Bergens Tidende-journalistene: Anundsen har nemlig også hemmeligholdt et brev fra Det afghanske direktoratet for flyktninger og returer (MoRR). Der blir Norge kritisert for sin overeffektive tvangsretur av barn og andre flyktninger til Afghanistan.

Statssekretær Jøran Kallmyr (Frp) bekrefter at «justisdepartementet fikk en oversatt versjon av brevet den 7. november.» Likevel er brevet blitt hemmeligholdt av Anundsen overfor Stortinget og det norske folk. Bergens Tidende fikk heller ikke brevet da de ba om innsyn, men måtte gå omveier for å finne Afghanistan-brevet. Og selve brevet fra Kabul må være rystende lesning for mange politikere i det som på 1990-tallet likte å kalle seg en humanitær stormakt:

«Som dere vet, er deporteringsgraden av afghanske familier i Norges Kongelige stat i disse dager i stadig økning, noe som har bekymret Direktoratet for flyktninger og returnerende sterkt. Da fryktelige sikkerhetsomstendigheter og sikkerhetsforhold, økonomiske forhold, arbeidsløshet, manglende tak over hodet og manglende mulighet til utdanning og hensiktsmessig miljø for barns oppvekst og sikring av deres øvre interesser i Afghanistan er et unektelig faktum, vil deportering av afghanske familier under slike kaotiske omstendigheter muligens føre til at disse påføres forskjellige skader.

Av disse grunner ber Direktoratet for flyktninger og returnerende Norges Kongelige stat, før De deporterer afghanske familier, om å ta i betraktning de fryktelige forholdene som dominerer i Afghanistan og de opprinnelige stedene som disse familiene returneres tilbake til samt, basert på forståelsen partene imellom, å tilby disse frivillig retur og unngå å deportere disse, da ved deportering vil slike familier ellers bli avvist ved innreise til Afghanistan.»

Til slutt blir det understreket følgende: «Ved å nevne det ovennevnte, forventes det at De meddeler hjemlandet deres om saken.»

Dette kan ikke sies tydeligere, men Anundsen er ikke interessert i verken innholdet i brevet eller om å meddele dette til «hjemlandet». Statsråden har i praksis løyet for Stortinget ved først å skylde på Politidirektoratet, så ved å gi inntrykk av å ha gitt all informasjon, men så likevel ikke gjort dette.

Slik setter han ikke bare tvangsutsendte afghanske barn i livsfare. Han har også ødelagt Norges omdømme, skadet mulighetene for en god avtale med det allierte Afghanistan og økt problemene for norske borgere.

Ukas avsløring blir nok heller ikke den siste angående Anundsen – som er i en paradoksal konflikt med Siv Jensen på hvorvidt Norge bør følge menneskerettighetene eller ikke. Ett av problemene er at Anundsen nekter å svare mediene og offentligheten på deres spørsmål. Torsdag var unnskyldningen at han er opptatt fordi han «sitter i en middag i Riga». Usmakeligheten når nye høyder.

Under den rødgrønne regjeringen måtte dyktige statsråder som Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) og partitopper som Audun Lysbakken (SV) og Åslaug Haga (Sp) gå av som statsråder etter personlige, og mange vil si ubetydelige eller medieskapte, «feil».

I tilfellet Anundsen er det imidlertid ikke snakk om bagateller, mediekjør eller uheldige omstendigheter. Det er snakk om realpolitiske feilbedømmelser, løftebrudd og løgner. Hemmeligholdet og konsekvensene av hans instrukser ser ut som bevisst politikk, som trosser både samarbeidsavtalen som sikrer stortingsflertallet og som trosser god statsmannsskikk.

I tillegg trosser hans insistering på oppnåelse av måltall den gjengse oppfatning hos folk flest – hvorav 90 prosent sier de nå stemmer noe annet enn Frp – om hvordan Norge behandler sårbare mennesker.

Politiet som må utføre instruksene har sagt fra. Afghanistans myndigheter har sagt i fra. Større deler av opposisjonen begynner å si ifra. Vi er slik enige med KrFs fylkesledere i Hedmark, Nordland, Oppland som ber Anundsens trekke seg. Og vi har slik forståelse for Bergen KrFs tidligere byråd, Filip Rygg, når han påpeker at Anundsen har «jukset og bedratt»: Det er umulig å ha tillit til en justisminister som man ikke føler man kan stole på. Nå er det på tide at Erna Solberg sier fra – og sier at nok er nok: Anundsen må gå.

Hvis ikke, bør også statsministeren begynne å tenke på sitt medansvar for den ulykke som de siste måneder er rammet både utsendte barn og dermed vårt eget land.

---
DEL