Leder: Anarkiet slår tilbake

Når asylsøker Edward Snowden får USA og Obama ned i knestående foran egne allierte i Europa, så er vi vitne til en maktdemonstrasjon som kan få uante, positive konsekvenser.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

NY TID-LEDER. «Russel Brand may have started a revolution last night.»

Dette kunne vi lese på hjemmesidene til «True Activists» denne uka, etter et spennende intervju med skuespiller og komiker Russel Brand på BBC.

For Brand er et individuelt godt forbilde for folk flest, med sin støtte til både Occupy-bevegelsen og varslerne – med Edward Snowden i spissen. Etter at den amerikanske varsleren Snowden, fra sitt asyl i Russland, den siste uka har fått lekket nye avsløringer om USAs avlyttinger av både Tysklands kansler Angela Merkel og allierte europeere flest, skjelver verdens etablerte maktsentre i buskene. Hva blir den neste skjulte sannheten som avsløres?

Brand kritiserer i BBC-intervjuet både høyre og venstre side av partipolitikken – med god grunn. Det nåværende demokratiet får refs, og Brand hevder han aldri har stemt. Brand er vokst opp i et Thatcher-England hvor troen på demokrati og fagbevegelser er betydelig svekket. Brands uttalelser er et tydelig tegn på en følelse av avmakt, men der man likevel øyner håp.

Fire dager etter Brand-intervjuet kommer Wikileaks’ støtteside for Edward Snowden, hvor hver og enkelt kan gi økonomisk støtte til en mann som lever med veldig begrenset personlig frihet mens han kjemper for andres personlige frihet. Snowden kan nå sies å være verdens viktigste, om ikke mektigste mann – han er rebellen som plutselig styrer over det atlantiske samarbeidet. Han får folkevalgte statsledere som Barack Obama og Angela Merkel til å virke nærmest puslete.

Ikke er vi upåvirket hjemme i Norge heller. Onsdag kom det fram i spanske aviser at USAs National Secutriy Agency (NSA), der Snowden jobbet, ranker Norge på andreplass, med 22 andre land, over USAs nærmeste avlyttingsallierte. Snowden sitter i nabolandet vårt Russland, med mer eller mindre begrenset frihet over å ha varslet om en overvåkning som er langt mer omfattende enn både Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) innrømmer.

Snowden har folket i ryggen, men han er ikke en folkevalgt varsler. Det finnes nemlig egentlig ikke noen definisjon på hva er en varsler er eller gjør, men et stort flertall her på venstresiden støtter Snowden i hans etiske kamp mot hemmelighold av kritikkverdige overgrep mot folket.

Vår respekt for Snowden er stor. Vår respekt for slike som Russel Brand burde kanskje også være det. For Brand bruker sin egen merkevare, sitt «brand», altså sitt eget «jeg», til reflektert påvirkning. Eller PR, som vi også kan kalle det.

Påvirkning vs demokrati

Her hjemme i Norge har vi fortsatt, uten tvil, et godt opparbeidet demokrati, som arbeiderbevegelsen har kjempet for. Lenge før oljeinntektene kom, sto arbeiderne sammen og kjempet en kamp for at alle skulle bli hørt.

Men noe har skjedd. I all verdens rikdom, vokste også PR-bransjen fram. Ære være den som forsøker å gi politikere et image de ikke har, eller «forsterke imaget», som de sier selv. Men noe gikk skeivt underveis i samarbeidet mellom politikere og PR-bransje. Noen begynte å undergrave demokratiet og trodde man kunne betale seg til politisk påvirkning.

I NRKs «Brennpunkt» så vi under valgkampen en ordfører som tar med seg 590.000 av kommunens kroner til Geelmuyden Kiese, for å påvirke egne partifeller. Ap.s partisekretær Raymond Johansen svarer med: «Hun kunne bare tatt opp telefonen i stedet».

Da kan man spørre seg om Arbeiderpartiets demokrati innad er så tungrodd at man må bla opp en halv million i ny og ne for å få gjennomslag i eget parti. Men hva om forslaget ikke hadde gått gjennom? Er det da greit at ordføreren har tatt 590.000 av skattebetalernes kroner og kastet dem ikke bare ut av vinduet, men rett i lomma på Geelmuyden Kiese?

Å svartmale hele PR-bransjen ville være bortkastet tid, da den har veldig mye godt med seg. Man må stille politikerne til veggs. Politikere som går ut og ber oss om å bruke stemmeseddelen vår i et demokrati der de selv tar snarveien gjennom et PR-byrå. Politikerne selv hevder PR-byråene har liten effekt på politisk påvirkning, men undergraver sine egne påstander ved å kjøpe seg til påvirkning og makt.

Under valgkampen snakket mange på venstresiden av norsk politikk om at grasrotbevegelsen var det viktigste midlet for å vinne valget. Likevel brukte mediene, og alle partiene, uhørlig mye tid på å vinne TV-valgkampen. I flere medier kunne man få et inntrykk av at vi hadde et to-partisystem i Norge, bestående av Ap og Høyre. Eller av Geelmuyden og First House.

Etter valgnatta var det mange på venstresida som var skuffa over valgresultatet. Vi får en mindretallsregjering som går inn for en reservasjonsrett mot abort for leger, som flertallet av legene er mot. Politibevæpning, som flertallet i politiet er imot. Og kommunesammenslåing som flertallet av landets kommuner er imot. Altså, en makt som gjennomføres uten demokratisk flertall.

Viktige valg

I en slik tid er det fullstendig naturlig å miste troa på det parlamentariske systemet som det er, samt fristende å tenke nytt. Men likevel, ser man tilbake på en arbeider- og fagbevegelse som gjennom demokrati har kjempet sine kamper for der vi er nå, ser vi på Sør-Afrikas kamp for demokrati og Latin-Amerikas kamp, så ser vi også dette: Å undergrave demokratiet nå, er å vise disse landene ryggen.

Russel Brand har ikke startet en revolusjon. For revolusjoner starter med organisering. Men Brand tegner et godt bilde av samtida, også i Norge, hvor politikerne selv har ødelagt verdien av sin egen stemmeseddel ved unødig bruk av loybbing, PR-penger og intens merkevarebygging framfor grasrotbevegelse.

Vi kan godt være med «Den nye Brand-bevegelsen» mot noe bedre, så lenge det skjer med grasrota og ikke med et PR-byrå. Kanskje er vi på vei mot et nytt demokrati, eller et moderne anarki. De innenfor Norges landegrenser som derimot tolker Brand dithen at man skal kaste stemmeseddelen, har misforstått totalt.

Valgseddelen er kanskje viktigere enn noen gang i et demokrati der kommersielle krefter prøver å kjøpe seg til makt.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 01.11.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL