Leder: Alternativ til krig

Alle snakker om Natos krig eller ei mot Gaddafi. Alternativene er bedre.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 18.03.2011

Krigslogikk. De siste par ukene har krigslykken snudd for Libyas enehersker Muammar al-Gaddafi. By etter by har hans styrker nå gjenerobret fra opposisjonen.

I rusen etter Ben Alis fall i januar og Mubaraks fall i februar, trodde mange at Gaddafis fall skulle komme i mars. Naboene i Tunisia og Egypt hadde jo gått foran og vist hvordan det skulle gjøres. Ved å gå ut i gatene, uten vold, og kreve sin rett. Det var fredsarbeid i praksis. Gandhi gjorde noe av det samme. Maktkampen tok ham et halvt århundre, ikke en halv måned.

Nå håper nok Gaddafi at han skal få oppleve å få feire sin 42-årsdag som Afrikas lengstsittende leder til høsten. Men: En militær seier vil alltid være kortvarig. Reell makt handler ikke om seire på slagmarken. Det er makten over folkets sinn som er det avgjørende. Og her er den arabiske demning brutt.

De siste dagene har spørsmålet om en flyforbudssone over Libya dukket opp. VG skrev onsdag på lederplass, ikke overraskende:

«Vi mener også at Regjeringen bør si ja til den forespørselen Norge har fått underhånden fra NATO om å bidra til den overvåkningsstyrken som bygges opp utenfor Libyas kyst.»

Klassekampens Bjørgulv Braanen har det samme krigsperspektivet, om enn med motsatt fortegn: «Vi håper opprørerne i Libya klarer å slå tilbake Gaddafis framrykking og reorganisere motstandskreftene slik at de faktisk kan overta makten i landet. Men ingen vestlig intervensjon i verden kan skape nye sosiale maktforhold i Nord-Afrika.»

Militærlogikk

Felles for både VG og KK er fokuset på militære løsninger. Det er en underlig betoning, all den stund de ikke-militære revolusjonene i Tunisia og Egypt har vist at det er ikke-vold som skal til for å styrte en diktator. Troen på at en militær «reorganisering» er det som skal til for å styrte Gaddafi, hviler på en manglende innsikt i krigens logikk.

Er det noe militære herskere som Mubarak, Castro og Gaddafi kan, vil og ønsker – så er det å ha krig i åpent lende. Slik kom de til makten, slik vil de helst fratre makten – som militære martyrer. Dette er den store forskjellen på opprøret i Libya i Tunisia, Egypt og hittil de andre arabiske landene: Libyerne tydde til den militære logikk framfor den fredsorienterte vei. Og slik gikk det altså med forrige måneds militære seire: De ble kortvarige. Fordelen med de non-militære seire, er at de som regel blir langvarige.

Det andre fellestrekket mellom KK, VG og de andre flyforbudssonedrøfterne, er det ensidige fokuset på «Natos løsninger». Slik ender man opp med ufarlige selvfølgeligheter som at ingen «vestlig intervensjon i verden kan skape nye sosiale maktforhold i Nord-Afrika».

Og dermed er vi tilbake til Den kalde krigens diskusjoner for/mot Nato-intervensjon, igjen. Det er som debattantene intet har sett, hørt eller lært av de millioner på millioner av egyptere som gikk ut i gatene og veltet Mubarak. Det er som de ikke har lest intervjuet med Nawal El-Saadawi i siste utgave av Ny Tid. Det er ikke en norsk fregatt libyerne trenger – ei heller trenger de nye runder med antiamerikanske slagord fra den norske kjekledammen.

Skal det først bli snakk om handlinger utenfra – så er det Den afrikanske union (AU), og ikke EU/Nato, som er rette instans. Eller Den arabiske liga, i den grad den er mer til å stole på enn den vestlige liga. Det vi ikke trenger, er økt tro på at kun tidligere kolonimakter skal få lov til å bedre verden.

Passivitet

Likevel: Det blir også for enkelt når NRK-kommentator Bjørn Hansen i Dagsavisen konkluderer slik: «Dette er en frigjøring som det arabiske opprøret må få eie selv, uten innblanding.»

Nå ja. Litt sammenheng er det jo i verden. Litt medmenneskelighet har nok de fleste, når en befolkning blir slaktet til fote av en hersker vi selv er med på å holde ved makten.

Så er det noen alternativer til disse eksemplene på krigstanker og aktiv passivitet, disse mest behagelige av alle alternativer?

Vi kan jo begynne her: Med oss selv. For det er ikke fregatter eller flysoner som har holdt Gaddafi ved makten siden 1969. Det er olje. Og alle norske borgere er med på å ha latt Statoil investere millioner i Gaddafis oljeindustri de siste årene. Og til gjengjeld har vårt statsoljeselskap fått 2,3 milliarder kroner i Gaddafi-inntekt i perioden 2007 til 2009 – kunne Ny Tid avdekke 3. mars.

Opposisjonen har sagt at det er oljen som gir penger til militæret og maktbasene. Så istedenfor å sende våpen til Gaddafi, som norske våpenprodusenter synes å ha vært med på i praksis, eller til opposisjonen – kunne vi begynne med å tale et språk Gaddafi forstår: Stans oljesamarbeidet. Ikke la vår barnetrygd eller pensjon komme fra Gaddafis oljebrønner. Nei til statsoljeutbytting i vårt navn.

Men dette er nok for ømtålige temaer til å bli tatt opp på bredt plan. For det er våre egne arbeidsplasser og inntekter det er snakk om.

Vårt ansvar

Skal man først ha en storpolitikkdiskusjon, bør den vris fra forenklende Nato-debatter til opplysende FN-debatter. I 2005 vedtok FNs medlemsland et prinsipp om «Responsibility to protect», plikten til å beskytte, noe som Den afrikanske union hadde gått inn for allerede i sitt grunnlagsdokument fra år 2000.

Magnus Rønneberg Ruud i En verden skrev i Ny Tid 3. mars, i spalten «Engasjert ytring», om hvordan vi nå har en folkerettslig forpliktelse til å beskytte sivile mot en diktators drap. Man kan i teorien ikke lenger gjemme seg bak «indre nasjonale anliggender» – selv om det er dette som i praksis skjer i dagens hobbesianske verdenssystem, der det er den med mest militærmakt som defineres som et lands overhode.

Men hvem skal gjennomføre et slikt FN-tiltak i praksis? Hvordan? Og går det an å få til en fredsorientert, folkelig mobilisering, som i Egypt, også for land som Libya? Se her ligger de utfordrende debattene og mulige løsningene.

Med tanke på hva egyptere flest har vist oss de siste ukene, bør også vi klare å komme oss lenger enn et ja eller nei til Nato.


---
DEL