Leder: Algerie før og nå

Terroren i In Aménas har aktualisert Norges Algerie-forbindelse. Ny dansk bok forteller hvordan nordmenn jobbet for å støtte algeriere mot Frankrike på 50-tallet.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller torbjorn@nytid.no

Følg Ny Tid på www.twitter.com/NyTid_ukemag


Algeriekrigen. «Da jeg kom til Alger, var himmelen mot syd ørkengul og himmelen mot nord klar og lyseblå. Det var en dag i desember og likevel virket det som en sommerdag.»

Slik åpner Axel Jensens debutroman Ikaros.

Axel Jensens (1932-2003) høyst selvbiografiske jeg-person reiser fra havnebyen Alger mot den ørkengule horisonten tidlig i desember 1953. Hans opplevelser på vei mot Sahara og tuaregenes Tamanrasset, dypt inni Algerie vinteren 1953-54, ble starten på en lang forfatterkarriere. Men han var ikke den eneste nordmannen som omtrent samtidig fattet interesse for den franske kolonien Algerie og den blodige uavhengighetskrigen landet snart skulle kastes ut i. For Axels Jensens Algerie skulle aldri bli det samme igjen.

Onsdag 16. januar smalt det i den algeriske Saharaørkenen. Gisselaksjonen mot gassanlegget i In Aménas, eid av Statoil og BP, gjorde at Norge og norske liv plutselig ble dratt inn i en konflikt med dype historiske røtter. En konflikt en liten dansk-algerisk-norsk bok prøver å minne oss på.

Boka heter Kampen om Algeriet – Den skandinaviske støtte 1954-1962, og den kom nylig ut på dansk, utgitt av Lars Borking og Dansk-Algerisk Venskabsforening. Den forteller en til nå lite kjent historie om Skandinavias bidrag til de frihetskjempende algeriere.

Den algeriske uavhengighetskrigen fra Frankrike (1954-1962) kostet over én million liv, de aller fleste algerisk sivile. Den åtte år lange krigen var om mulig den best brutale av de mange frigjøringskriger, da Frankrike i det lengste nektet å gi slipp på landet på den andre siden av Middelhavet.

Glemt lidelse

Det passet ikke inn i det norske virkelighetsbildet da beretningene om kolonimakten Frankrikes oppførsel i Algerie etter hvert begynte å komme frem utover 1950-tallet.

«Det passet dårlig med våres syn på Frankrike, at landet hadde anbragt over en million mennesker i konsentrasjonsleirer og var i gang med å utrydde en tidel av den algeriske befolkningen,» skrives det på baksiden av den lille boken. Nordmenn som Emil Hovdenakk og Reiulf Steen er omtalt i boken.

Kampen om Algeriet handler om noen få unge fra Skandinavia, som på forskjellig vis oppdaget den grusomme kolonikrigen som ble utkjempet sør for Middelhavet. De bestemte seg for å gjøre noe med det. Som forfatter Bente Hansen sier i boken: «Algeriekrigen ble et forstørrelsesglass på kolonialismen».

Formann i Dansk-Algerisk Venskabsforening, Mostafa Benyahia, skriver om betydningen av huske den blodige frigjøringskrigen: «Man skal ikke dvele med fortiden og heller ikke være besatt av dårlige opplevelser. Men der er begivenheter, som har vært så tragiske at de i generasjoner vil sette spor og påvirke, hvordan vi lever.»

Ett av de sporene så vi muligens med terroren mot Statoil i øst-Algerie. Benyahia mener begivenhetene under krigen i Algerie i dag «kan hjelpe oss med å forstå hvor vi kommer fra, og hvor vi skal hen. Hvis vi tør å åpne oss for det som skjedde.»

Skandinavisk motstandskamp

Sterke politiske krefter kjempet imot da de unge skandinavenes innsats for sivilbefolkningen tok til. De kjempet mot utbredt uvitenhet, men også mot NATO-lojalister som satte NATO-allierte Frankrike foran den kjempende algeriske befolkningen. Frankrikes innenriksminister Francois Mitterand, senere president, hadde jo uttalt at «Algerie er Frankrike».

Tidligere danske utenriksministeren, Mogens Lykketoft, skriver i boken hvordan Frankrikes herjinger i Algerie ble neglisjert i dansk presse. At franske kolonister og militære drepte tusenvis av sivile i Algerie, bare under fredsdagene våren 1945, forsvant totalt i egen frihetslykkerus. Ifølge boken ble 45.000 algeriere drept i denne perioden. De offisielle franske tallene var 1020 drepte.

Den brutale borgenkrigen ble bare referert til i fragmenter. Lykketoft mener det er to grunner til at det eksisterte en slags kollektiv uvitenhet: Ingen journalister fikk slippe inn i landet, og flere ledende politikere og mediefolk ville ikke vite. Midt under Den kalde krigen hadde de problemer med å se «gjennom noe annet prisme enn motsetningen mellom det demokratiske Vesten og det sovjetiske imperium i øst». Det var derfor ikke mulig å ta opp spørsmål knyttet til Frankrikes kolonikriger – først i Indokina, Vietnam, deretter i Algerie.

Evensmos linje

Her hjemme i Norge var forfatter og Orientering-redaktør Sigurd Evensmo en av de som ikke så gjennom denne prismen. Han skrev blant annet om hvordan Aftenposten lot seg påvirke av den franske ambassade korreksjon av dødstall i Algerie. Evensmo skrev følgende i Orientering 16. februar 1957:

«Slik lød meddelelsen: ‘På grunn av uriktige opplysninger i den norske presse vil den Franske Ambassade i Oslo opplyse at det samlede tap opprørerne i Algerie har hatt i tiden november 1954 til november 1956 løper opp i 14.788.’

Kan ikke De også fornemme både den saklige verdighet og den nådige overbærenhet i disse få linjer? Aftenposten ilte med å opplyse at den iallfall ikke hadde gjengitt de ukorrekte tallene, og satte som den selvfølgelige tittel over meddelelsen fra franskmennene:

‘Overdrevne tall fra Algerie’.»

Evensmo sammenligner det med den samtidige situasjonen i Ungarn, hvor folkelig opprør høsten 1956 ble slått kraftig tilbake av Sovjetunionen. Med Den kalde krigens blikk ble Oppstanden i Ungarn helt riktig sett på fra opprørernes og folkets side. Men Evensmo så dobbeltheten i Norge og Vestens reaksjon på de to konfliktene:

«En slik meddelelse fra offisielt ungarsk hold ville bli mottatt med et unisont snøft, hva den også fortjente. Men ikke så med Hans Franske Excellense. Ennå er det da forskjell på folk, som det er forskjell på kriger.»

– Hils Sahara

Axel Jensen leste også om krigen i sitt kjære Algerie som var i ferd med å forsvinne. Som et slags forord fra forfatteren, stedsdatert California, 1957, er et slags brev til en venn i Tamanrasset. Han skriver til Bobo:

«De har sluppet løs krigsgudene i Algerie, og nesten hver gang leser jeg om ting som er langt verre og grusommere enn noe av det som skjedde med oss.»

Forfatteren avslutter brevet slik: «Og hils Sahara Bobo! Jeg glemmer aldri Sahara. En gang håper jeg at jeg skal komme tilbake dit. Her i den store kaotiske verden er alt så vanskelig.»

Men både Sahara og den store verden er nok både kaotisk og vanskelig. La oss alle derfor aldri glemme In Aménas 2013, og ei heller Algerie 1954-62. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 25.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL