Leder: Akademiske revolusjonstanker

Et nyskapende generasjonsskifte skjer i det utskjelte sosiologifaget. Det er kampen om norsk akademias åpenhet det står om.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 10.06.2011

Nye krefter. Få ville vel i fjor ha satset pengene på at sosiologien som fag ville bli «in» igjen. Etter eks-sosiologiforeleser Harald Eias mye omtalte «Hjernevask»-serie på NRK, kom verken kjønnsforskere eller teoretiske sosiologer spesielt godt ut i allmennhetens øyne.

Men fadermord har også sin bieffekter. Som at det kan bli en ny start, samt nye konger på haugen. Og det er nå på 10-tallet at tiden nærmer seg. En ny generasjon akademikere er klar til å ta over etter at de som inntok de nye universitetsstillingene under den kraftige veksten på 1970-tallet, nå gradvis pensjoneres.

Eller som det heter i siste nummer av Sosiolognytt, som kom forrige uke:

«De neste fem-ti årene vil det skje et aldersmessig (om ikke nødvendigvis interessemessig) generasjonsskifte i norsk sosiologi. Skillet tar form av en glidende overgang der det vil bli en rekke ledige stoler for de som føler seg kallet til å føre sosiologien videre inn i det 21. århundret… Tiden vi nå er inne i, er med andre ord et omdreiningspunkt for faget.»

Og ikke tilfeldig er det en helt ny redaktør som nå har inntatt plassen i dette ærverdige tidsskriftets 36. årgang. Det er den fremadstormende stipendiaten Hans Erik Næss, i 30-årene, som tar over som formgiver av sosiologifagets selvframstilling. Han tar over etter Jon Rogstad, forskeren ved Institutt for Samfunnsforskning som har markert seg

Eurosentrisme-kritikk

Næss er fra Ny Tid kjent som skribenten bak «Globografi-sidene», denne månedlige analysen av de forunderlige hendelser som binder vår verden sammen. Men først gjorde han seg bemerket med en oppsiktsvekkende og nærmest revolusjonær kritikk av sosiologien som fag – noe han i 2008 gjorde i sin masteroppgave: «Røtter og vinger: Argumenter for en transnasjonal sosiologi.»

Næss kritiserer der den norske fagframstillingen, inkludert det meste av den såkalte vestlige sosiologien som sådan, for å være gjennomsyret av et tankesett basert på en «metodologisk nasjonalisme»: Verden ses fra et nasjonalstatlig perspektiv, der alt blir nasjonalstater med klare kulturelle, økonomiske og politiske grenser. Kulturutveksling blir slik et nullsumspill. Det transnasjonale blir ikke oppfattet som et sosialt fenomen eller del av «det norske».

I en slik verdensforståelse får man naturligvis ikke lære at sosiologien som fag først, og til tider best, ble lansert av den arabiske akademikeren Ibn Khaldun (1332-1406). Til gjengjeld blir de problematiske tenkerne Marx, Durkheim og Weber, og deres verdensforståelse, gitt behørig plass. Næss sitt fagangrep kom kort tid etter at Ida Hjelde skrev sin oppgave om eurosentrisme i sosiologien.

Det viktige med disse pionéroppgavene, ligger i at deres kritikk i praksis ikke kun rammer sosiologisk institutt på Blindern. Det er snarere hele verdensbildet til de norske samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagområder, slik de har vært definert de siste 40-50 år, som utfordres.

Arne Næss fjernet

Det er ikke nødvendigvis helt nye HF- og SV-fag som nå må bygges opp, skal kritikken tas på alvor. I mange tilfeller handler det om å gjenoppdage det opprinnelig utadvendte ved disse fagene, slik de var lenge før den materialistiske og historiske dialektikk inntok norske universiteter og høgskoler fra slutten av 60-tallet.

Norges miljø- og fredsorienterte filosofinestor Arne Næss (1912-2009) var blant dem som ble rammet av det såkalte 68-opprørets nye idémessige moteretninger. Hans klassiske verk Filosofiens historie som blant annet påpekte de slående likheter mellom indisk, gresk og kinesisk tenkning for 2500 år siden – ble fjernet fra pensum.

«De nye pensumansvarlige sa at det var for vanskelig med ikke-europeiske tenkere. Og de tyske var viktigere. Så da ble det ikke plass til mine perspektiver,» sukket Næss til undertegnede, en gang vi møttes i Hongkong på begynnelsen av 00-tallet.

Jeg forsto ham ikke som bitter – bare som innforstått med at «slik var det bare». Det er forståelig av flere grunner at Næss sa fra seg sin professoratstilling i 1970, bare 58 år gammel.

Men på sikt kan det komme en tid for gjenreisning av Næss og hans likesinnede også innen norsk akademia. Gitt at de nye takter vi nå ser i sosiologien fortsetter, samt at også andre fag som historie, idéhistorie, filosofi, psykologi og statsvitenskap følger etter. For også der banker nye generasjoner på dørene. Også der venter de siste tiårs vedtatte sannheter og perspektiver på å bli utfordret av mer vidsynte krefter.

Sosiologien kan på 10-tallet bli det sosialantropologien, og Thomas Hylland Eriksen, ble på 90-tallet: Nemlig et møtested for nyskapende tanker også innen det statsansatte akademiske liv.

Ikke så mye i dette første ny-nummeret av Sosiolognytt er spesielt revolusjonerende. Det uttalte målet er da også å få til en «myk overgang». Men det gir løfter om noe mer framover når det skrives:

«Ettersom mye av sosiologåret 2010 har stått i fortidens tegn, eventuelt handlet om ‘gammel konjakk, markerer vi fremtidsvisjonene gjennom å spørre: Hvem er ‘den nye vinen’ i sosiologi?»

Vin og brennevin

En del av grunnlaget ligger allerede i Hans Erik Næss (visstnok ikke i nær slekt med Næss sr.) sin bok Små nøkler, store dører. Invitasjon til sosiologi (2010). Men også andre innen faget tenker i nyskapende baner. I siste nummer skriver for eksempel NTNU-sosiologen Arve Hjelseth, som også sitter i redaksjonsrådet, selvkritisk:

«Samtidig mener jeg i dag at deler av motstanden mot kontantstøtten – også fra min side – var basert på manglende respekt for alternative livsorienteringer, ikke minst i arbeiderklassen, som jeg og enkelte andre sosiologer fortsatt ga folk alle svar de var ute etter. Det er for mye selvbiografisk sosiologi og for lite nysgjerrighet på alternative livsorienteringer.»

Og Hjelseth konkluderer:

«Det er både interessant og tidvis givende å være sosiolog på seg selv, men like viktig er det å gi stemme til dem som har færre, eller i det minste mindre innflytelsesrike, offentlige kanaler å uttrykke seg i enn oss.»

Se, slike sosiologiske betraktninger vil Norge ha – i det minste trengs de.

Og kanskje skal den nye generasjonen akademikere ikke kun lete etter den «nye vinen», eller «det nye brennevinet». En dag blir muligens også «den nye edrueligheten» igjen en hedersbetegnelse.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids artikkel i ukemagasinet 10.06.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL