Leder: Naivismens pris

Vi lar de ekstreme få sitt spillerom, med hendene fri. Lar dem gjøre sine hilsener. Lar dem slippe ut for god oppførsel. For det er ofrene som må betale prisen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Straff. Vi har i denne avisa generelt ikke vært tilhengere av å øke straffene. Heller ikke nå. Det er viktigere med forebygging. Slik at forbrytelsene unngås. Slik at det blir færre å straffe. Og ikke minst: Slik at det blir færre ofre.

Noen ganger har det sine klare fordeler at folk straffes for sine forbrytelser, som når de er begått mot menneskeheten som sådan. Det handler ikke bare om å gi de overlevende og etterlatte en viss økt mening med tilværelsen. Det handler også om å vise de kriminelle at massemord og drap ikke lønner seg. At rettferdigheten skjer sin fyldest, til slutt. I dette livet, tross alt.

Et eksempel i så måte kan være den serbiske krigsforbryteren Dragan Obrenovic. I 2003 ble han dømt til 17 år fengsel for å ha vært ledende under massemordet i den bosniske byen Srebrenica i juli 1995, da 8000 bosniske gutter og menn ble systematisk valgt ut og henrettet. Etnisk rensning i vår levetid. Det verste i Europa siden Auschwitz.

Også noen fredsæle mente at 17 år i fengsel ikke er for strengt ilagt av FN-domstolen i Haag, ikke mot denne massemorderen. Ikke sammenlignet med hva andre får av straffer for mindre forbrytelser i denne verden.

Men så kommer det 7. mai, dagen før Norges egen frigjøringsdag, fram at denne Obrenovic har blitt løslatt etter knapt halve tiden. Mindre enn ni års fengsel fikk han, etter å ha fått sone i Norge: «Jeg kan bekrefte at Obrenoniv er løslatt og at han i samråd med domstolen er sendt ut av Norge,» uttalte kommunikasjonssjef Gunnar A. Johansen i Justisdepartementet til Aftenposten.

Sal 250

Akkurat. Ni år i et norsk fengsel for å ha deltatt i opptil 8000 drap på Balkan? Hvor mange minutter per drap i straff?

Om ikke annet er det kortere soning enn vanlig praksis i norsk kriminalomsorg, der de fleste soner to tredjedeler av idømt straff. Den norske dommeren vektlegger at Obrenovic har «oppført seg bra i fengselet», at han har valgt å «samarbeide».

Så vet vi det. Så vet de planleggende massemordere der ute det. Rettferdighetens time i det norske hus.

Det går ironisk nok en blodrød tråd fra Obrenovic til rettssal 250 i Oslo tinghus, der den terrortiltalte 33-åringen sitter i disse dager – på tiltalebenken for de 77 menneskeliv den 22. juli. For Obrenovic er en mann av den tiltaltes kaliber. Det var nettopp Srebrenica-drapene og den serbiske ekstremismen fra 1990-tallet, ideene om deres religionskrig, som 33-åringen påstår har vært en drivkraft i hans morderiske virke. Slik henger også verden sammen, på uhyggelig vis.

Men dét er ikke så lett å ta inn over seg. I det minste ikke i et land hvor NRK dømmes i både svenske og norske utvalg for å sende såkalte dokumentarer som i praksis synes å fornekte krigsforbrytertribunalets dokumentasjon av folkemordet i Srebrenica, slik i det minste Haag-domstolen selv har påpekt i brev til NRK.

Men slikt er jo ikke noe å bry seg om. Det er jo så mange sannheter, ikke sant? I det minste to: Den ene hos de 8000 familiene av de etterlatte. Og den andre som eies av de som fornekter deres lidelse. Hvilken smerte.

Naivismens håndjern

Det virker noen ganger som det er naivismen som rir oss. Vi lar enkelte utvalgte ekstreme få ytre og planlegge fritt i årevis, og så, etter dødens ankomst, kommer forslagene om at PST kanskje bør følge med på dem også.

Vi lar Maktens bygninger stå ubevoktet og usikret, inntil terroren rammer – og så blir Regjeringskvartalet mer bevoktet enn noe bygg i USA og Israel. Barack Obamas Det hvite hus blir som en åpen oase i forhold til Stoltenbergs ukjente kontor.

Og vi løsner, ved rettssakens start, opp håndjernene på den tiltalte barnemorderen – før retten er satt. Slik at han kan gjøre sine hånende, triumferende og høyreekstreme hilsen til sine likesinnede for en hel verden. Vi lar han fortsette, inntil de pårørende melder sin smerte – og så de etterlatte nærmest må takke morderen for at han unnlater å håne dem.

Og så, når han går lei, og det ikke lenger er noe behov for å gjenta hilsenen, finner det norske rettsapparatet på ideen om å løsne håndjernene etter at retten er satt. Men da er skaden skjedd. Bare spør de dødes familier.

De andres midte

Det er kanskje ikke bare navismen, men også amatørskapen og dumskapen som styrer makten over sinnene?

For vi lar han se på tv og lese aviser, slik at han kan justere sine forklaringer. Og vi lar han kommunisere fritt til ekstreme likesinnede over hele verden. Slik bidrar vi til at det såkalte manifestets spådommer kan bli virkeliggjort.

Det sitter langt inne å måtte innrømme at vi selv skapte, og foret, denne mannen i vår midte. Det synes ikke mer behagelig å tenke at vi er med på å skape flere slike der ute, i andres midte. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 11.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL