Leder: En ny mulighet

Mandagens valgresultat var ikke overraskende. Overraskelsen kan komme med en tydelig kursendring.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Valget. Så gikk det som det måtte gå. SV ble årets valgtaper, sammen med Frp. Og Kristin Halvorsen varslet sin avgang.

Det er vel å merke ikke det dårlige valgresultatet, såvidt over sperregrensen på fire prosent, som gjorde det riktig for Halvorsen å trekke seg. Som det sto på denne plass forrige uke, så vil «det beste for partiet antagelig være å få til et lederbytte… uansett resultat».

For dette handler om noe mer enn kun et ledervalg. Det handler om et strategisk veivalg, om selve identifikasjonen til partiet SV. Men det handler også om veien videre for norsk politikk. For den tradisjonelle tradisjonelle blokkpolitikken fra Den kalde krigens dager står for fall.

Vi ser dette ved Miljøpartiet De Grønnes nye, tydelige inntreden i partifloraen, etablert som partiet nå er blitt i storbyene Oslo, Bergen og Trondheim. Dette øker mulighetene for å få til et større press på grønn og grenseoverskridende politikk.

Og vi ser de nye konstellasjoners muligheter ved utviklingen i Trondheim, der det onsdag ble klart for et nytt, historisk sentrum-venstresamarbeid. De siste årene er Midt-Norges hovedstad blitt styrt av en rødgrønn koalisjon med Ap, SV, Sp og Miljøpartiet De Grønne. Selv om disse mandag fikk rent flertall, tar de nå med seg med KrFs i den styrende koalisjonen – tillegg at de fem partiene har et valgteknisk samarbeid med Rødt.

Storkoalisjon

Denne storkoalisjonen følges med argusøyne også på nasjonalt plan, da det åpner for nye muligheter foran stortingsvalget i 2013. Og det er her Halvorsens avgang åpner opp for nye muligheter. Det viktigste blir her ikke om det blir Bård Vegar Solhjell, Audun Lysbakken eller Heikki Holmås som blir ny partileder, i og med at Inga Marte Thorkildsen takket nei som kandidat i denne omgang.

Det mest sentrale blir hva slags politikk partiet velger å føre. Og det er her man kan nærme seg et veivalg, fram mot det formelle lederskiftet våren 2012. Det er nå det er mulighet til å gjenfinne partiets opprinnelige, globalsolidariske profil – etter at partiet de senere år har latt seg prege av nasjonalvenstres verdensbilde. Dette har sine ulemper, i tillegg til velgertap. Partiet synes å ha blitt mer opptatt av å hegne om egen maktbase, de nære forhold og de nasjonale hensyn, enn av å stå opp for de utadvendte verdier partiet er tuftet på.

Vi kunne se deler av dette i valgkampen, som også i år ble preget av en skippertak-innspurt den siste uka. Uten at det hjalp, tvert imot. Hvem i SV som kom på ideen om å kjøre en buss land og strand rundt, er noe uklart. Men forenlig med god miljøpolitikk er det ikke – selv ikke hvis den utrangerte utslippsbomben hadde vært klimavennlig nok til å bli godkjent av Frps samferdselsbyråd. Det sier litt om kontakten med partisjela at man ikke kom på ideen om å sette seg i el-biler eller tok toget isteden.

SV-ledelsens utspill om å stanse kontantstøtte for alle i hele landet, ved å bruke innvandrerkvinners påståtte lave arbeidsdeltagelse i storbyen som begrunnelse, bar også preg av desperasjon og en logikk preget av ønsket om nasjonalkonsensus i god Ap-ånd.

Selve politikken har en viss rasjonalitet, da det kan diskuteres hvor gunstig det er for staten å finansiere at barn venter ett eller to år med å gå i barnehage. Men å gjøre minoritetskvinners valg for seg og sine barn til et «problem» som slik må løses, tjener partiet ikke til ære. Og et slikt utspill, i en ellers begrenset mangfoldsstigmatiserende valgkamp, ga nok ingen ekstra stemmer fra noen velgergrupper som naturlig hører til SV.

Rød tråd

Slike gåtefulle buss- og anti-støtteutspill vitner om dypere problemer. Om en identitetsforvirring som det trengs en dypere sjelegransking til for å rydde opp i.

Derfor kan de kommende måneders strategidebatt komme godt med. Mest sannsynlig vil den ende opp i den vante venstre- versus høyresidemotsetningen i partiet, med mest fokus på hvilken enkeltperson man liker best som leder.

Men dette vil i liten grad løse de grunnleggende utfordringer partiet nå står overfor i det andre tiåret i det 21. århundre.

Partiet ville nå ideelt sett trenge noen som både ønsker og makter å stå opp for en større grenseoverskridende politikk – for slik å trekke en rød tråd gjennom en trådløs verden. For også norsk politikk trenger flere som er gode på å være mer noe mer enn selvsentrerte.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 16.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL