Lav profil fra Norge etter kinesisk kritikk

Norge holdt en pinlig lav profil da Raftoprisen gikk til den kinesiske samvittighetsfangen Rebiya Kadeer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Menneskerettighetsdialogen med Kina skal ikke være til hinder for at Norge kan rette kritikk mot regimet i internasjonale fora, heter det så fint når norske myndigheter skal forsvare at Kina-dialogen holdes bak lukkede dører.

Men da Raftoprisen for 2004 gikk til den kinesiske fengslede dissidenten Rebiya Kadeer, sendte Utenriksdepartementet bare en 2. sekretær fra ambassaden til prisutdelingen i Washinton.

– Det var skuffende at Norge ikke kunne stille med ambassadøren. Men mitt inntrykk var at norske myndigheter ville holde en lav profil fordi man i det offentlige rom ikke ønsket å kritisere Kina, sier styreleder i Raftostiftelsen, Arne Liljedahl Lynngård.

Utenriksdepartementet sier på sin side at grunnen til at ambassadøren ikke deltok på prisutdelingen var at han «ikke var tilgjengelig».

På sjette året i fengsel

Gleden var stor i menneskerettighetsmiljøer verden over da det i fjor høst ble annonsert at Raftostiftelsen for 2004 skulle gå til Rebiya Kadeer.

Den 58 år gamle kvinnen fikk prisen for sin utrettelige kamp for menneskerettighetene til uighurene, den tyrkisktalende minoriteten i den vestlige kinesiske provinsen Xinjiang.

Fordi hun på det sjette året sitter fengslet for denne kampen, var det imidlertid umulig for Raftostiftelsen å få delt ut menneskerettighetsprisen til Rebiya Kadeer personlig. I stedet ble hennes mann, som sammen med barna bor i eksil i USA, bedt om å komme til Bergen for å motta prisen i hennes sted.

Problemer med reisedokumenter og visa til Norge førte imidlertid til at prisutdelingen i stedet måtte flyttes til USA. Og 26. januar i år endte det med en høytidlig seremoni på Capitol Hill i Washington til ære for den kinesiske samvittighetsfangen.

– Skuffet over Norge

Ifølge Raftostiftelsens styreleder var et hundretalls personer til stede under seremonien, som ble bredt dekket av så vel norsk som internasjonal presse.

– Blant de som ble invitert og stilte til ære for Kadeer var tre kongressmedlemmer, tidligere statssekretær Lorne Craner og politisk rådgiver i amerikansk UD, den tsjekkiske ambassadøren, ledere fra menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch og Thorolf Raftos enke, Helga Bastiansen, forteller Lynngård.

Fra norsk offisielt hold ble imidlertid prisutdelingen avspist med en 2. sekretær fra den norske ambassaden i Washington. Lavere ned på den representative rangstigen i en ambassade skal det vanskelig gjøres å komme.

– Jeg ble skuffet over at Norge ikke kunne stille med ambassadør Vollebæk, sier Lynngård, som ser den lave profilen fra norsk side under prisutdelingen i sammenheng med flere ting som skjedde i forkant av seremonien i Washington.

Kinesisk press

– Vi vet at kinesiske myndigheter ved flere anledninger har vært i UD og protestert mot at Raftoprisen gikk til Rebiya Kadeer. Og vi opplevde at det på forhånd var en diskusjon hos norske myndigheter på hvilket nivå Norge skulle stille under prisutdelingen, sier Lynngård.

Resultatet, mener styrelederen i Raftostiftelsen, var at Norge bestemte seg for å ikke holde en høy profil i Washington 26. januar.

– Det er grunn til å spekulere om det er økonomiske og politiske hensyn i forhold til Kina som gjorde at Norge ønsket å ligge lavt, sier Lynngård.

På spørsmål om han tror at ikke bare ambassadøren, men også statsminister Bondevik og andre prominente representanter for norske myndigheter ville ha deltatt dersom prisen eksempelvis hadde gått til den burmesiske opposisjonslederen Aung San Suu Kyi, svarer han følgende:

– Det kan jo virke som norske myndigheter fører forskjellige strategier på forskjellige land når det gjelder menneskerettigheter. Der det ikke koster Norge noe, slik som i forhold til Burma, holdes menneskerettighetsfanen høyt, sier Lynngård.

Lav profil fra Norge

At kinesiske myndigheter har vært på hugget i forhold til Raftoprisen til uighurenes forkjemper Rebiya Kadeer, viser også en telefon Lynngård tidligere fikk fra UD.

– Før det var offentlig kjent at prisutdelingen skulle foregå i Washington, fikk jeg en telefon fra UD hvor de spurte om det var riktig at vi skulle arrangere seremonien i Washington. Dette hadde de fått vite fra kinesiske myndigheter, og nå ville de sjekke om dette stemte, forteller styrelederen i Raftostiftelsen.

Lynngård sier at han selv har lite kjennskap til menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina, og at Kadeer er den første personen fra Kina som får Raftoprisen.

Men når han blir forelagt norske myndigheters utsagn om at den lukkede Kina-dialogen ikke skal være til hinder for å kritisere Kina åpent om brudd på menneskerettighetene, svarer han følgende:

– Norges lave profil under prisutdelingen i Washington er et eksempel på det motsatte. Det bør imidlertid ikke være et problem for norske myndigheter å komme på et arrangement som dette. Vi gir ikke Raftoprisen til Kadeer for å irritere eller lage komplikasjoner i vårt forhold til Kina. Vi gjør det fordi det er riktig å konfrontere Kina med menneskerettighetsbruddene i Xinjiang.

– Ikke tilgjengelig

Fra UDs side har Ny Tid bare fått denne korte meldingen på e-post fra informasjonsrådgiver Eirik Bergesen som svar på spørsmål angående prisutdelingen, kinesisk press og den lave profilen på den norske representasjonen:

«Ambassadøren var ikke tilgjengelig og ambassaden besluttet derfor å sende saksbehandleren som har ansvaret for menneskerettighetsspørsmål og dialogen med Kina til utdelingsseremonien i Kongressen. Norge har hatt menneskerettighetsdialog med Kina siden 1993. Fortroligheten og dialogen skal ikke føre til norsk taushet. Et viktig prinsipp er at en menneskerettighetsdialog ikke skal forhindre norsk påtale av menneskerettighetsbrudd i dialoglandet eksempelvis i multilaterale fora.»

---
DEL

Legg igjen et svar