Latvisk film – 20 år med uavhengighet

Etter at Latvia fikk sin uavhengighet tilbake tidlig på 1990-tallet, sto latvisk film overfor nye utfordringer og endringer. Den lokale filmindustrien, som siden slutten av andre verdenskrig var en del av sovjetisk filmproduksjon og -visning med forutsigbart produksjonsvolum, ble utsatt for store forandringer. Det ble radikale kutt i finansieringen, og det kjente, sovjetiske markedet forsvant. […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter at Latvia fikk sin uavhengighet tilbake tidlig på 1990-tallet, sto latvisk film overfor nye utfordringer og endringer. Den lokale filmindustrien, som siden slutten av andre verdenskrig var en del av sovjetisk filmproduksjon og -visning med forutsigbart produksjonsvolum, ble utsatt for store forandringer. Det ble radikale kutt i finansieringen, og det kjente, sovjetiske markedet forsvant. Det ble nødvendig å foreta en U-sving mot Vesten. I tillegg mistet Riga Film Studio sin posisjon som det største studioet i Baltikum, der det i mange år ble laget minst ti spillefilmer årlig og flere titalls dokumentarfilmer og historiske filmer såvel som animasjonsfilmer. På 1990-tallet ble Riga Film ett av mange produksjonsselskap for film, og ble nødt til å konkurrere om finansiering. 1990-årene ble en svært komplisert periode for latvisk film, og bare et ubetydelig antall filmer ble produsert. Filmplotene reflekterte kaoset og nevrosene som preget  denne dramatiske perioden. I 1993 nådde fire spillefilmer frem til lerretene. Bare én av dem, Christmas Huddle, var en tradisjonell familiefilm. The Courage to Kill (av Aigars Grauba og Ivo Linga) og Investigation of Related Events (av Janis Putninš) var unge regissørers forsøk på å eksperimentere med filmspråket. I 1996 ble det gjennomført et unikt samarbeidsprosjekt, da den norske filmskaperen Emil Stang Lund gjorde opptak til Virgins of Riga (1996) i Riga med latviske skuespillere som deltakere. Filmen presenterer en observatørs syn på de tidlige 1990-årene i Latvia, da kapitalismen raste vilt. Dessverre fikk ikke filmen den suksessen den hadde fortjent i Latvia, og står så langt som den eneste frukten av norsk-latvisk filmsamarbeid på 20 år. Heller ikke senere, etter 1990-tallet, har latvisk film hatt noe samarbeid med skandinaviske partnere, selv om det har vært eksempler på vellykket baltisk samarbeid – flere co-produksjoner av den estiske filmregissøren Peeter Simms, som Good Hands (2001) og Lonely Island (2012). Omtrent midt på 1990-tallet kom en film som utgjør en milepæl i hele tiåret – Mill of Destiny (1997) av den berømte latviske regissøren Janis Streics. Selv om filmen ikke oppnådde å bli hyllet av samtidige filmkritikere, viser den viktige trekk ved perioden – store sosiale endringer og hurtig sosial stratifisering som dro en linje mellom dynamiske kapitalister, de såkalt nyrike, og fattige i samfunnets utkanter. Hoveddelen av filmens plot utspilles i en mølle som sleipe mafiabosser sikler etter. Vendepunktene understreker både den nye tidens grelle kapitalisme og latvisk mentalitet, som er karakterisert av smålighet og grådighet i kampen for eget materielt velvære. Liknende elementer i kombinasjon med et sterkt metaforisk språk, fiktive filmopptak og til og med kristne symboler ble brukt av Janis Streics også i hans neste film, The Mystery of the Old Parish House (2000). I siste halvdel av 1990-årene kom også Laila Pakalninas The Shoe (1998), som var hennes første helaftens spillefilm. Kunstnerisk var det en av de mest bemerkelsesverdige filmene i hele tiåret, den vant da også vid internasjonal anerkjennelse. Det var en metaforisk rik historie om den latviske byen Liepaja i 1950- og -60-årene – en tid da den var en godt bevoktet sovjetisk grenseby. Fotavtrykk på stranden oppdaget av grensevaktene setter i gang en heftig jakt på den uvedkommende, som pågår gjennom hele filmen. Historien ga rike muligheter for visuell lek, kompliserte kamerabevegelser og en slags metafysisk søken etter denne tapte tiden, gjennomført ved hjelp av et modernistisk fortellerspråk og listig ironi. På samme tid ble helaftensformatet også oppdaget av Viesturs Kairiss i hans film Leaving by the Way (2001). Både denne og hans neste film, The Dark Deer (2006), fremviser en form for nordisk dramatisk atferd. De utforsker familierelasjoner og det dramatiske potensialet i en enkelt familie, og benytter en metaforisk fortellermåte. Trass i deres artistiske potensial var det likevel ingen av disse filmene som vant noen videre internasjonal anerkjennelse eller fortjent påskjønnelse av hjemmepublikummet. I 2014, etter en lang pause, vendte Viesturs Kairiss tilbake til spillefilmen med Chronicles of Melanie, et drama basert på den latviske historien om massedeportasjoner under Sovjet-okkupasjonen. Latvisk film har også gjort forsøk på å anvende det danske manifestet Dogme 95 ved å introdusere improvisasjon, håndholdt kamera og dokumentariske elementer, slik det ble gjort i samtidsdramaene Maximum Altitude (2005, av Una Celma) og Monotony (2007, av Juris Poskus). Juris Poskus dyrker stadig sin interesse for marginale sosiale grupper som virker neglisjert av samfunnet. Monotony forteller historien om en jente fra provinsen som kommer til Riga, og hennes neste mål vil sannsynligvis være det latviske immigrantparadiset Irland. En annen av Juris Polkus’ filmer, Kolka Cool (2001), fanger en eksistens der det virker som tid og mening har opphørt i den latviske provinsbyen Kolka. Filmen førte til opphetede diskusjoner, til og med blant lokale politikere (som erklærte, noen av dem, at filmen skildret virkeligheten som altfor «svart»), men den ble godt mottatt på internasjonale filmfestivaler. I 2007 slapp fire unge regissører sitt felles vågestykke, en film kalt Vogelfrei. Filmen presenterer et metaforisk bilde av hovedkarakterens liv i de fire stadiene barndom, ungdom, voksen alder og alderdom. Filmen ble godt mottatt internasjonalt på ulike filmfestivaler, og kickstartet filmkarrieren til Gatis Smits, en ung latvisk filmregissør utdannet i New York. Den neste filmen hans, The Return of Sergeant Lapins (2010), var en av de første til å bryte den langvarige isfronten mellom latvisk film og det hjemlige filmpublikummet. Filmen er en tolkning av samtidens virkelighet, i form av observerende komedie. I 2000 kom en film av regissøren Aigars Grauba, Dangerous Summer – et historisk drama som skildrer de siste dagene til et uavhengig Latvia før den sovjetiske okkupasjonen. Også i sine neste filmer bruker Aigars Grauba historiske temaer, og foretar en slags mytologisering av latvisk historie. Både Defenders of Riga (2007) og Dream Team 1935 (2012) utvikler temaet nasjonal identitet ved hjelp av historisk materiale. Det er fortellinger som kretser om heroiske beslutninger og handlinger i avgjørende øyeblikk i Latvias historie. På grunn av sin masseappell og sitt tradsjonelle filmspråk er disse filmene Latvias hittil største kassasuksesser. Enkelte regissører med navn som er skrevet inn i historiebøkene om latvisk film, og som ga sine største bidrag i årene fra 1960 til 1990, har fortsatt å arbeide i det 21. hundreåret. Janis Streics kom med Rudolf’s Gold (2010), som låner stoff fra klassisk latvisk litteratur og tegner bildet av en streng patriark. Rolands Kalnins, en annen fremstående regissør, som fikk mange av sine filmer forbudt av den sovjetiske sensuren på 1960-tallet, laget samtids-melodramaet Bitter Wine (2007). Men ingen av de filmene som er nevnt ovenfor kan måle seg med regissørenes tidligere mesterverk, som Ceplis (1972) av Rolands Kalnins, eller A Limousine the Colour of Midsummer’s Eve (1981) av Janis Streics. I mange år var det største problemet for latvisk filmindustri sviktende finansiering og beskjeden produksjon – bare én eller to spillefilmer i året, hver av dem laget over en periode på tre til fire år. Finansieringssituasjonen bedret seg merkbart først i 2008, da den nådde 4,6 millioner euro. Dessverre ble det nedskjæringer igjen på grunn av finanskrisen, slik at summen var nede i 1 million euro i 2010. Så kom 2014 med en ny positiv tendens – filmfinansieringen har nå kommet opp i 2,7 millioner euro, som likevel ligger under nivået fra før krisen. De hittil sparsomme midlene tilgjengelig for latvisk filmindustri har skapt store problemer, og dessuten et slags kunstig skille mellom «film som kunst» og «film for folket», altså film som følger prinsippene for europeisk filmspråk og auteurfilm på den ene siden, og filmer i Hollywood-stil på den andre. Finansieringen har ikke vært tilstrekkelig til å sikre en god balanse mellom underholdningsfilm og film med kunstnerisk potensial. Latvisk film søker fremdeles en eller annen rettferdig likevekt mellom de nevnte motsetningene. Mother, I Love You (2013) av den unge regissøren Janis Nords har ikke bare klart å dempe den påståtte motsigelsen mellom high-end og folkelig kunst, men har også mottatt flere titalls priser på internasjonale festivaler, deriblant filmfestivalen i Berlin. Nords’ film ble populær ikke bare hos latviske publikummere, det samme skjedde på internasjonale festivaler, og viser at antagonismen mellom «film for folket» og «film for eliten» er kunstig. Den kan overvinnes både med kunstnerisk talent og adekvat finansiering, som vil kunne sikre et tilstrekkelig produksjonsvolum. I forhold til de komplekse vilkårene for spillefilm, har utviklingen av dokumentarfilm vært langt mer harmonisk de siste tiårene, delvis fordi dokumentarer ikke krever så store investeringer. Det fins dyktige dokumentarfilmskapere i Latvia som benytter den såkalte cinéma vérité-metoden og skaper skarpe, sterke portretter av samfunnet – for eksempel The Worm (av Andis Miziss, 2005), Family Instinct (av Andris Gauja, 2010), og flere. Laila Pakalnina viser en overbevisende auteur-stil i sine dokumentarfilmer Dreamland (2004), Theodore (2006) og Three Men and a Fish Pond (2008). En annen regissør som bør nevnes er Ivars Seleckis, som assosieres med de gylne tiårene for latvisk dokumentar, nemlig den poetiske dokumentarskolen i 1960- og 1970-årene. I 2013 laget Ivars Seleckis Capitalism at Crossroad Street, den tredje filmen i Crossroad Street-trilogien hans. Den første delen, som ganske enkelt het Crossroad Street (1989), vant en European Film Academy Award. Denne dokumentartrilogien utforsker et mikrokosmos gjennom å følge beboerne i en gate i utkanten av Riga i en tjueårsperiode. Latvisk dokumentarfilm har også sterke bånd til regissøren Herz Frank, som tilbrakte sine siste år i Israel. I 2002 fullførte han Flashback, en av de mest sjenerøse og personlige filmene som er laget av denne store mesteren innen latvisk dokumentarfilm.             Rietuma er filmkritiker og phd i filmvitenskap.

---
DEL