Lars Ramslie skriver ikke dårlige bøker

Lars Ramslie skriver gode bøker. Men akkurat hvor god Uglybugly er, er vanskeligere å si.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lars Ramslie er ingen hvem som helst. Lars Ramslie er med sin femte roman blitt en etablert forfatter. Lars Ramslie er også en prisbelønt forfatter. En kritikeryndling, kanskje? En medieyndling? Men i motsetning til en rekke andre unge menn som dominerer mediebildet er Lars Ramslie både klok, intelligent og ikke minst: han har noe å si. Lars Ramslie skriver romaner som ikke bare er godt skrevet, men som også handler om noe viktig. Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi noe han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Og i fjor ble han av Morgenbladet kåret til en av de ti viktigste forfatterne under 35 år.

Forfattere konkurrerer ofte med seg selv. Kritikere kan for eksempel si: «Forfatterens beste bok hittil». Akkurat det er vanskelig å si om Uglybugly som kom rett før jul. Ikke fordi den ikke er god, men fordi Ramslie har skrevet flere meget gode bøker før han kom med denne. Med en deby som Biopsi blir det vanskelig å overgå seg selv. Kanskje klarte han det med Destroyer som kom i 2000? Og selv om Ramslies fire tidligere romaner, som i tillegg til de to nevnte, består av Mikrokaos (1999) og Fatso (2003), er fire ulike prosjekt, har de det til felles at de tilhører et realistisk univers, de tilhører vår samtid (evt. nære fortid), de har en handling fra Norge, de er gjenkjennelige.

Så ikke med Uglybugly. Den handler om det siamesiske søskenparet Earl og Betty Merrik, en medisinsk umulighet. Det hele foregår i et slags tidløst, dog noe anakronistisk, univers. Handlingen ligger i en slags fiktiv sideverden til vår egen verden, i byene Storeby og Vesleby. Jeg-fortelleren i romanen er Earl Merrik, som altså har søstera sittende fast i seg selv. De ble forlatt av sine foreldre på et hotellrom og har etter en tid på barnehjem reist rundt og forsøkt å livnære seg av ulikt arbeid, blant annet som sirkusartister. Idet romanen starter ankommer de Storeby med båt etter å i åresvis ha reist rundt «over dammen» og lett etter foreldrene. De blir innlosjert i bordellet til Mr. King, der de skal være tilstede som en attraksjon for øyet og som et bevis på Kings godvilje.

Underdog

Gjennom en rekke brytekamper og via et miljø bestående av brytere og ymse andre, får Earl og Betty det Earl karakteriserer som ekte venner. Dette er mennesker som i likhet med tvillingparet skiller seg ut, det er flere kjemper, store menn som må ha spesialmøbler og spesialklær, det er dverger og Mr. King selv sitter i rullestol etter å ha mistet begge beina i en brytekamp. Så man skjønner det går hardt for seg i denne bryteringen. Ikke desto mindre er det en av arenaene Earl drømmer om å få delta i.

Ramslie har også tidligere tatt en underdogs synsvinkel og beskrevet det å ikke være en del av det aksepterte og etablerte samfunnet. Men i Uglybugly tar han det enda lenger. Earl Merriks daglige liv, med en kropp som henger fast i en annen gir bisarre, tildels morsomme, men mest nedverdigende situasjonsbeskrivelser. Både Earl og Betty er prisgitt den andre og de har ikke akkurat sammenfallende interesser. Earl trives på bordellet, mens Betty som er religiøs ikke vil ha noe med det å gjøre. Betty vil gå i kirka, Earl vil drikke, lære seg å bryte og ellers kunne forsyne seg av varene på bordellet. Earl drømmer også om adskillelse, mens Betty som er mer engstelig av seg og virker redd for legevitenskapen, mener det er Guds vilje at de henger sammen. Mellom Earl og Betty har de den tredje hånden, også kalt tingesten, som lever sitt eget liv og tidvis gjør groteske ting eller setter dem i pinlige situasjoner.

Forholdet mellom Earl og Betty er ikke bare preget av motstridende interesser. Vennene de får er felles og forholdet mellom Earl og Betty beskrives noen ganger med stor varme og omtanke for den andre. Earl blir med Betty i kirka hver søndag, slik Betty lar Earl drikke og tidvis forsyne seg av varene på bordellet. De har kanskje ikke noe valg, de lever med hverandre på godt og vondt.

Freakshow

Flere har påpekt likheten denne romanen har med filmmediet – selv tenker jeg på Freak Orlando (1981) av Ulrike Ottinger et freakshow jeg ikke har sett maken til på film verken før eller siden – med Virginias Woolfs mer kjente roman Orlando som utgangspunkt. Orlando lever som både kvinne og mann – og over flere århundrer. Earl og Betty er også både kvinne og mann, ikke etter tur, men samtidig i en stor klumpete formasjon. Kjønnsrollemessig er de nesten som forutsigbare klisjeer, der Betty er den stille, gode, religiøse og nærmest ydmyke kvinnen, er Earl med sans for bryting, en som småstjeler fra kassa og ellers virker mer tiltrukket av verdslige gleder en slags klisjé på en tilpasningsdyktig arbeiderklassemann, for ikke å si underklasseman. Earl tar for seg eller slår fra seg for å overleve, mens Betty svimer av rett som det er og heller setter sin lit til Gud. Symptomatisk nok er det også Earl som fører ordet, ikke bare i form av at han tar ledelsen i de fleste situasjoner, det er han som er jeg-fortelleren og som i sin døende tilstand ønsker å skrive ned deres memoarer.

Uglybugly er utvilsomt en god roman. Den er godt skrevet. Den har handling, nerve og driv. Den berører. Og i det fiktive sideuniverset med alle slags rare skapninger i er det nok av tolkninger og paralleller man kan dra til vår egen verden, vår egen tid. Den stiller de helt store spørsmål: hva det vil si å være menneske, hva er det gode og hva er det onde. Men er denne siste romanen bedre enn de andre romanene til Ramslie? Det er kanskje heller ikke så interessant. Uglybugly er en absolutt lesverdig roman. Forøvrig anbefales hele forfatterskapet.

---
DEL

Legg igjen et svar