Kommentar: Lærdom fra katolikkene

Også muslimer har noe å lære av de siste ukers avsløringer i Den katolske kirken. Vi trenger alle press utenfra.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

New York, USA. Nå som Pave Benedict ber offentlig om unnskyldning for den overgrepsskandalen som lenge har boblet under overflaten i hans verdensomspennende kirke, vil alle slags kommentatorer ha et ord med i laget.

Det er vel og bra. Visdom krever et mangfold av perspektiver. Jeg finner det imidlertid interessant at når det gjelder kritisk granskning av Vatikanet, er det ingen som sier til jøder, protestanter, hinduer, ateister, humanister eller muslimer at de ikke kan kommentere fordi de ikke er representanter for Den katolske kirke.

Dette er imidlertid et yndet slagord mot ikke-muslimer som ønsker å delta i den offentlige samtalen om problemene med utøvelsen innen islam i dag. Utsagnet, vanligvis ledsaget av opprørthet og skremsler, er vanligvis nok til å bringe ikke-muslimer til taushet.

Ikke-katolikker føler seg på sin side helt frie til å kommentere katolisismens prøvelser. Vi har lyttet til jusprofessor og stolt jøde, Alan Dershowitz ved Harvard-universitetet. Vi har Nicholas Kristof, som slår meg som en humanist med toleranse for religion. Vi har den sekulære hinduisten Tunki Varadarajan. Vi har den skarpskodde ateisten Christopher Hitchens, som også har bestridt mot Moder Teresas mirakelgjærninger – på invitasjon fra Vatikanet.

Selv har jeg vært åpent kritisk til Vatikanet i flere år. Som vert for et kanadisk tv-show kalt «Big Ideas» («Store tanker», overs. anm), kommer jeg med en kommentar i hver episode. Fra tid til annen har jeg kommentert det jeg ser som forbrytelser begått av Kirkens toppfolk.

I en kommentar i 2003 gikk jeg ut mot «kirkens medskyldighet» i det rwandiske folkemordet i 1994, der hutu-ekstremister drepte 800.000 personer som enten tilhørte tutsi-minoriteten eller var moderate hutuer. I dag er fire geistlige siktet for folkemord av Den interinternasjonale krigsforbryterdomstolen, og for et par år siden ble to rwandiske nonner dømt for drap i Belgia. De bidro til massakren av 7000 tutsier som søkte beskyttelse i et benediktinerkloster.

Faktum er at menneskerettighetsgrupper har dokumentert flere tilfeller der kristne geistlige lot tutsier søke ly i sine kirker, for så å overgi tutsiene til dødsskvadroner. Enkelte hutu-prester gikk så langt som å oppfordre sine menigheter til å drepe tutsier.

Blant alle som sendte meg e-poster, var det ingen som skrev: «Du kan ikke komme med kommentarer fordi du ikke er representativ.»

Ikke så mye som en antydning. Heller ikke var det noen som anklaget meg for å være anti-katolsk. Kan du tenke deg en ikke-muslim som feller en ramsalt dom over en mullah uten å bli stemplet som islamofob?

Ved en annen anledning innledet jeg en kommentar med å ytre respekt for hvordan Pave Johannes Paul hadde refset «dødens kultur» – fra selvmordsbomber til dødsstraff eller abort. Men jeg påpekte at når paven nekter å støtte forskning på stamceller, «så slår det meg som en videreføring av dødens kultur for mennesker i utviklingsland. 90 prosent av de midlene verden bruker på helseforskning, benyttes til å behandle sykdommer som rammer kun ti prosent av verdens befolkning. Dersom Vatikanet hadde åpnet for bruk av ‘overskuddsegg’ som ikke er egnet til nedfrysing, til behandling av neglisjerte sykdommer i den tredje verden, ville ikke dette være mer rettferdig enn syndig? Og hvis det vurderes som bare syndig, hvordan forener Vatikanet dette synet med katolisismens kardinalprinsipp om at unødvendig menneskelig lidelse er ondt?»

Igjen fikk jeg mengder med tilbakemeldinger uten at noen anklaget meg for å være anti-katolsk. Ikke én anklage om at jeg ikke skal bruke den muslimske kjeften min til å mase om andre religioner. Muslimer bør gi katolikkene honnør for å innse at det som skjer med mennesker – et hvilket som helst menneske – i en universell guds navn, angår alle.

Dette er noe vanlige muslimer kan lære fra vanlige katolikker i en tid som er preget av kriser for begge våre religioner. Lærepengen er enkel. Du kan – du må – kommentere, selv om du ikke er en representant for den som kritiseres.

Dette bringer meg til mitt siste poeng. I sin spalte, «A Church Mary Can Love» («En kirke Maria kan elske», overs. anm.), skriver Kristof at «gutteklubben i Vatikanet ble like selvopptatt som andre gutteklubber, som Lehman Brothers, og med et lignende resultat. Dette er årsaken til at Vatikanet strever i dag.»

Kristof forstår åpenbart at det å overlate endring av institusjonelle kulturer – enten de er ved Wall Street eller Vatikanet – ikke kan overlates til insidere alene.

Insidere trenger vanligvis ytre press for å gjøre det rette.

Når skal vi forstå at det samme gjelder islam – at reform ikke vil skje utelukkende drevet fra innsiden? Spørsmål utenfra vil spille en nøkkelrolle i endringsprosesser i den muslimske verden. I min neste bok vil jeg utdype hvilken avgjørende rolle som må spilles av ikke-muslimer. ■

Oversatt av Tonje Merete Viken

Irshad Manji er forfatter av boka Hva er galt med islam? Hun er leder for Moral Courage Project på New York University og er mangeårig spaltist i Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL