Lærd mann snakker

Thomas Hylland Eriksens nye bok reiser viktige problemstillinger om miljø og verden, men besvarer dem ikke godt nok.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[overflodssamfunnet] Det er mange grunner til at Thomas Hylland Eriksen fortjener respekt. Han er en tung akademiker som vet å uttrykke seg i menneskespråk.

Mange av hans kolleger holder seg til seminarstilen: Påtatt fagsjargong som ekskluderer utenforstående, og gjerne tilraner seg en falsk prestisje – når en oversettelse til norsk avslører at forfatteren sier selvfølgeligheter. Hylland Eriksen graver seg heller ikke ned i forskningens særregioner. Han skriver ofte og gjerne om vesentlige, allmenne temaer. Det kan redusere statusen i forskningsmiljøene. Man kan også få det inntrykk at Hylland Eriksens arbeidskapasitet ligger over det norske gjennomsnittet.

I årets bok, Storeulvsyndromet, er temaet jakten på lykke i overflodssamfunnet. Som mange andre legger han merke til at i «paradiset», der rikdommen øker kronisk, blir vi bare mer småsutrete og retningsløse. Jeg nikker og nikker, og vil så gjerne applaudere mens jeg leser. Det er ikke lett.

Språklig omtrentlighet

Hylland Eriksen skriver hverdagslig, muntlig, ofte slapt. Det vrimler av formuleringer som: «… for å si det slik» (etter at det altså er sagt slik). Straks etterpå kan han kommentere kommunismens massemord: «Det gikk dårlig. Veldig dårlig, for å si det rett ut.»

Hvis han ikke hadde sagt det rett ut, men spart oss for å måtte lese de siste åtte ordene, ville teksten vært mindre grå. «Fremtiden er åpen og mangetydig,» kan han informere oss om. Bare unntaksvis gnistrer han til med lykketreff som: «Uansett hvor mange helikoptre du eier, kan ingen av dem måle seg med en klaverkonsert av Beethoven» (det måtte i tilfelle være en av de to første.)

Meningsladet og ‘hylland-eriksensk’ er også: «Alt er relativt, men ingen ting er helt relativt.»

Den språklige omtrentligheten hadde vært mindre forstyrrende hvis den ikke hadde gjenspeilet hele framstillingen av temaet. I boka snakker og snakker en lærd mann, mye etter assosiasjonsprinsippet. Han har lest ubegripelig mange artikler og bøker. Han vil gjerne sitere og referere fra alt – og gjør det.

Noen av sitatene har vi lest før, mange bare virker som om vi har lest dem før. Han gjenforteller tegneseriehistorier, kjente anekdoter om gamle Diogenes, synspunkter fra nyere forskere … Et sted lar han Elton John bære fram litt av meningen med livet: «Oh it seems to me/ that sorry seems to be the hardest word.»

Mummipappa og tvangsekteskap

Essensen ser ut til å være at vi venner oss til det meste. At vi ikke blir mye lykkeligere uansett – men at det hjelper med samfunn uten for store forskjeller, og gjerne med et samlende prosjekt, og der det er rom for både individualisme og fellesskap. Jo, jo: «På det individuelle plan går kanskje den viktigste motsetningen mellom dem som søker trygghet og dem som må ha utfordringer. Jada, alle ville ha begge deler. Men folk er nå forskjellige likevel.» Så kommer en historie om Mummipappa.

Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante – og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold…»

Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»

Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

Lenger ut i boka kommer det fram at hva forfatteren vil anbefale, kommer an på. (På hva?) Og indisk-norske kvinner snakker ikke med venninner om hvordan mannen er i senga – de skal jo ikke ha andre, så. (Vi må hindre sex-opplysning?) Han finner det tankevekkende at det er mindre offentlig bekymring for nordmenn utenfor arbeidslivet enn for kvinnelig omskjæring. (Kanskje fordi det å få skåret av seg kjønnsorganet uten bedøvelse er ekstrem tortur, mest utført på barn?) I de to siste eksemplene dementerer han for en gangs skyld ikke seg selv.

Fra banalt til uforståelig

Er ikke feltet lykke motsetningsfylt? Utvilsomt. Men da er det forfatterens oppgave å drøfte motsetningene, og kanskje samle dem i et overordnet perspektiv.

Han gir noen råd, og går flere ganger fra banalt til uforståelig: «Venn deg til å se glasset som halvfullt». «Få nok søvn». «Ikke klø når det ikke klør.»

Det ligger en nesten usynlig desperasjon under teksten. Spiser Storeulv grisene, mister livet sin mening. Å glede seg til hvitvin på terrassen gir mer lykke enn å oppfylle drømmen. Innfrielsen var ikke veldig meningsfylt, observerer forfatteren. Ikke livet heller kanskje – selv om vi får nok søvn? Her er det en avgrunn. Forfatteren kaster seg ikke ut i avgrunner.

Tonen er lett, også når han i starten og mot slutten berører klimakrisen. «I dag ser de fleste ut til å være enige om at vi må få ned forbruket». Å? Alle partier vil øke det.

Hans læremester Arne Marin Klausen sier at det er økonomisk vekst vi er enige om i Norge. Så tror forfatteren i unik naivitet det samme som Siv Jensen: De rike må starte med frivillig å «slakke av» for å få større global rettferdighet. Det er vel en grunn til at de rike er rike. Ønsket om større rettferdighet er sjelden den grunnen. – De rike må redusere forbruket først, for å redde klimaet.

Han tar avstand fra miljømoralister som vil gi folk dårlig samvittighet for å ødelegge kloden. Men er ikke dårlig samvittighet bra – hvis du gjør noe ondt, og trenger å skifte kurs?

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten – og først de rike – spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?

Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også – hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den. Troen på at de rike frivillig skal redde verden blir iallfall ikke begrunnet.

Henrik Wergeland kom til teologisk embetseksamen i disputt med sensor, fordi han ikke trodde på helvetesstraffens evighet. Sensor ba om en begrunnelse i skriften. Wergeland svarte at det hadde han ikke, men han hadde dog sitt «gode haab».

Han ble satt ned fra laud til haud.

---
DEL