Langtvekkistan kaller

Øst for oss finner vi filmens nye hillbilly-land, fylt av fordommer, uvitenhet og andre truende farer

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[film] I Kasakhstan beskytter man seg mot aids med sigøynertårer, skryter av sine prostituerte og arrangerer Pamplona-aktige jødeløp for å minnes at jødene (og USA) har skylden for landets økonomiske og sosiale problemer.

Det er ikke rart at Sacha Baron Cohens kasakhstanske stjernereporter Borat Sagdiyev har irritert Kasakhstans regjering, selv om vise-

utenriksminister Rakhat Aliyev nå har invitert den britiske komikeren, og dermed signaliserer at han har skjønt vitsen. «Han kan oppdage mange ting. Kvinner kjører bil, vin lages av druer og jøder kan gå i synagogene,» sier Aliyev ifølge nyhetsbyrået AP.

Avkledde amerikanere

I spillefilmen Borat strør Baron Cohen om seg med så mange fordommer og klisjeer om livet i den tidligere sovjetrepublikken i Sentral-Asia at eneste forsvar er å knekke sammen i latter. Men etter at Borats bakgrunn er grundig belyst, er det amerikanerne som må tåle resten av skytset når reporteren slippes løs i denne hysteriske roadmovien.

Borat hater jøder, sigøynere og homofile, mangler manerer, anser alle kvinner som prostituerte eller hespetrær, men når amerikanerne konfronteres med Borats naive fordommer sprekker trollet. Den ledende ideologien i Vesten står igjen: Kommersialismen. Så lenge Borat betaler for seg, kan han få mene hva han vil. «Hvor fort må jeg kjøre denne bilen for å drepe sigøynere,» spør Borat, og får saklig svar. «Hva slags våpen er best for å skyte jøder,» undrer han, og får gode tips i butikken.

Borat er en geriljadokumentar uten manus, beskrevet som et eksperiment for en tidsalder der virkelighet og underholdning flettes stadig tettere sammen. Fantasifiguren Borat beveger seg ut i det virkelige liv, der han utfordrer og provoserer omgivelsene med sinnssvake innfall. Han er som en spinnvill Michael Moore uten hemninger, og de halsbrekkende situasjonene han roter seg opp i ender som regel med at noen ringer politiet. Advokatutgiftene utgjør trolig en stor del av totalbudsjettet.

Borat-filmen har norgespremiere fredag 17. november, og vil stå igjen som en av 2006s morsomste filmer. Samtidig er den også del av en filmtrend der Øst-Europa representerer det ukjente, truende og tilbakestående. Baron Cohen har sagt at det var tilfeldig at Borat kommer fra Kasakhstan, og scenene fra hjembyen «Kuczek» ble spilt inn i en sigøynerlandsby i Romania. Øst-Europa og Sentral-Asia har samme rolle i dagens filmer som det mytiske Langtvekkistan i Donald Duck & Co. Noe fremmed og uforståelig, lengst mulig hjemmefra.

Villmark, villmenn

Ta Piknik med døden og Crocodile Dundee. I den første møter vi gjengen som på ferie i villmarken roter seg ut i død og fordervelse på den amerikanske landsbygda. I den andre sendes en villmann inn i sivilisasjonen, der det viser seg at det er vi som har mest å lære av den fremmedes visdom. Borat er en Crocodile Dundee med mørkere undertoner.

I amerikansk film har småbyen i ørkenen, skogen eller fjellene ofte spilt førstnevnte rolle, mens villmannen er representert av marsboere, eksotiske utlendinger, indianere eller andre urinnvånere. Etter jernteppets fall har Øst-Europa og republikkene i det tidligere Sovjetunionen begynt å fylle begge roller i amerikansk film. Det er billig å spille inn film der, også.

Parodi og fornærmelser

Trenden begynte i The Terminal fra 2004, der Tom Hanks er fomlete Viktor Navorski fra Krakozhia, som blir sittende fast på JFK-flyplassen i New York etter et statskupp i hjemlandet. Siden har Hollywoods Øst-Europa-syn boblet til overflaten i Everything Is Illuminated og Hostel.

Førstnevnte er basert på Jonathan Safran Foers roman, der hovedpersonen reiser til Ukraina for å grave i familierøttene. Liev Schreiber har regien, men sliter med å skape den magiske roadmovien han drømmer om. Elijah Wood er blek i hovedrollen, så underholdningen overlates til Eugene Hutz fra det amerikanske sigøynerpunk-bandet Gogol Bordello, som klovner i vei som ukrainsk hiphop-hode med Adidas-klær og store fakter. Han snakker som en blanding av Ali G og Borat, og omtaler Michael Jackson som «most premium Negro», men uten speilet som gjør Baron Cohens satire så genial. Den ukrainske naturen er vakre kulisser, mens menneskeskildringene er Øst-Europa-parodi dyppet i klisjeer som jødehat og tvilsomme matvaner.

Dette blir barnemat sammenlignet med skrekkfilmen Hostel, sydd sammen av den fremadstormende exploitation-kongen Eli Roth. I debuten Cabin Fever sendte han fem studenter til slaktehuset i den amerikanske utmarka. I Hostel går turen til Slovakia. Tre backpackere får nyss om et legendarisk herberge i Bratislava, der det renner over av lekre spa, billig alkohol, heftige fester og deilige supermodeller. Litt som turistbransjen ynder å selge det nye Øst-Europa altså, men reklamen røper ikke at landsbyens menn er voldelige hardhauser, og at herberget kidnapper turister til den lokale hjørnesteinsbedriften – der dekadente turister betaler dyrt for å få torturere og drepe mennesker med metoder bare fantasien begrenser.

«Kan et slovakisk søksmål mot filmskaperen være langt unna?» konkluderte anmeldelsen i New York Daily News. Det eneste skremmende med Hostel er Øst-Europa-fobien som gjennomsyrer den, og at den ikke er alene.

---
DEL

Legg igjen et svar