Langt, langt Down Under

I Australia er underdogen den mest populære hunderasen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[mentalitet] Vi liker mislykkede forsøk i Australia, kanskje mer enn noe annet sted. Fordi vi dyrker underdogen, dyrker vi heroiske tabber og stoiske reaksjoner like mye som vi dyrker det å vinne.

Amerikanerne respekterer naturlig nok reelle prestasjoner, og de ærer ofre med tårevåte talkshows. Her er det annerledes: Vi dyrker den svarte humoren som følger med motgang – helteofret. I løpet av de siste to ukene har landet sett det mest eksepsjonelle eksemplet på dette i min levetid.

Den viktigste nasjonaldagen vår er Anzac-dagen 25. april. Den er til minne om alle militære tjenestemenn, men navnet refererer til de australske og newzealandske troppene som ble sendt i den sikre død ved Gallipoli i Tyrkia i 1915, på ordre fra Churchill. Typisk nok hedrer dagen ikke en seier, men et tappert nederlag.

På Anzac-dagen i år rystet et jordskjelv som målte 2,2 på Richters skala den lille byen Beaconsfield, et sted på den østlige delen av øya Tasmania, hvor det bor 1300 sjeler. Episentret var i en gullgruve hvor steiner på størrelse med skur, biler og kjøleskap falt ned på mennene som jobbet i gruva. De som kunne, spente på seg oksygenmaskene og løp alt de kunne.

Tre ble igjen nede under bakken: Larry Knight, Todd Russell og Brant Webb. Knight kjørte liften, Russell og Webb satt i den lille metallkurven øverst på løftearmen, 925 meter under bakken.

Gruvesjefen fortalte media at de var «svært bekymret» for sikkerheten til de tre mennene – vanligvis en kodet melding om at de ser etter lik, ikke levende mennesker. Like etter ble Larry Knight funnet omkommet. Redningsstyrkene kunne ikke gå direkte løs på skredet av frykt for å utløse et nytt skjelv, så de gravde en tunnel gjennom fjellet fra et annet sted.

Fire dager etter skjelvet var det noen som gikk tilbake til der skredet gikk. De hørte lyder. En mikrofon ble firt ned mellom steinene. Det var stemmene til to menn.

Brant og Todd hadde overlevd skjelvet fordi en stor stein utrolig nok hadde dundret ned på metallkurven deres og lagt seg som et lokk over den. Kurven var to meter lang, 1,2 bredt og omtrent halvannen meter høy, og var blitt både deres fengsel og deres redning.

Avisoverskriftene over hele kontinentet ropte: «DE LEVER!» og «Gruvemiraklet». Det tok to dager til før et rør som var ni centimeter i diameter brøt gjennom steinlagene og fikk gitt dem mat og drikke, vakuumpakkede klær og tepper, ipod-er med favorittmusikken deres, mobiltelefoner og beskjeder fra familiene deres. De hadde overlevd seks dager i over 30 graders varme ved å slikke vann av steinene og dele en müslibar.

Det som kom opp igjen av røret var endra mer ekstraordinært. Som en mor som underdriver sin egen smerte for å berolige barnet sitt, var det som om Brant og Todd trøstet resten av oss. De visste bedre enn noen at hvert slag mot dem kunne bety at de, bokstavelig talt, havnet i graven. Men beskjedene som ble sendt opp fra dem – i alle fall de som ble gjengitt i mediene – var beroligende og morsomme: De ville ha kjøttpaier og egg og bacon, «til og med hvis de bare fikk eggerøre». De kalte buret sitt for «et tostjerners hotell». Min favorittkommentar var da en av dem ba om å få stillingsannonsene fra avisa fordi han hadde bestemt seg for at han «ikke likte denne jobben noe særlig lenger».

Tirsdag 9. mai, etter 14 dager under jorda, ble de to gruvearbeiderne reddet. Nasjonen så dem gå (gå!) fra graven, inn i armene på familie og venner. Vi fikk da vite at de også hadde skrevet den nøyaktige tiden for hver sprengning på klærne sine, etter hvert som redningsmennene sprengte seg nærmere. Hvis de ble drept, ville ekspertene kunne lære av det.

Australske medier sirkler rundt dem, og det går rykter om at de er tilbudt en million australske dollar for historien sin. Det sies at Oprah Winfrey også er interessert. Alle ønsker dem lykke til på bedringens vei. Nå kommer vi til å følge Hollywood med interesse for å se hva de får ut av antiheltene våre.

Anna Funder er australsk journalist, forfatter og advokat. Hennes bok Stasiland er utgitt på norsk. Funder skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

---
DEL

Legg igjen et svar