Langt igjen i Irak

Skjærtorsdag er det fem år siden USA invaderte Irak. Nå hevder amerikanske myndigheter at de er på rett vei, men for irakerne er det fortsatt langt igjen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er tidlig morgen. Ti mil nordøst for Damaskus, langs veien fra den irakiske grensen kommer firehjulstrekkerne. De har madrasser på takene, familier i baksetene. En av sjåførene, Haidar Ali, sørger over en sønn som ble skutt av amerikanerne. En annen, Husseini, mistet sin bror til sjiamilitsen. Sjåførene er, liksom flyktningene de loser over grensen fra Irak til Syria, ofre for volden som har fortært mesteparten av Bagdad-området. Ofre for en administrasjon som ikke fungerer, som ikke kan tilby tjenester som elektrisitet eller rent vann. Eller sikkerhet. Ofre for en bølge av henrettelser og kidnappinger utført av den sjiamuslimske Mahdi-hæren og de sunnimuslimske Omar-brigadene.

Vil ikke returnere

Da Ny Tid møtte Ali og Husseini i juni gjorde de rundturen Damaskus-Bagdad tre til fem ganger i måneden, om sikkerheten tillot det. Amerikanernes offensiv i Bagdad var i sine innledende runder, volden i området drev 1000 flyktninger over grensen til Syria daglig. Men siden sommeren har rapportene fra Irak blitt mer optimistiske. I en pressemelding 4. mars hevdet det amerikanske forsvardepartementet at situasjonen nå er så mye bedre at irakiske flyktninger er på vei tilbake til hjemmene sine.

Men ved kontoret til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Syria ser man liten forbedring fem år etter invasjonen 20. mars 2003.

– Flyktningene kommer stadig inn i Syria. Mot slutten av fjoråret var det noen som begynte å tenke på å dra hjem, den irakiske ambassaden arrangerte en konvoi med en 3-400 mennesker. Samtidig gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant flyktningene om muligheten for retur. De som vurderte å reise tilbake til Irak oppga økonomiske årsaker eller trøbbel med sitt syriske visum som årsak, forteller Sebylla Wilkes ved UNHCRs Damaskus-kontor.

Mindre vold

Stemningen blant 1,5 millioner fordrevne irakere i Syria er en god indikator på hvordan irakerne selv opplever situasjonen. Sammen med en halv million irakere i Jordan, og 2,4 millioner fordrevne internt i Irak, utgjør disse flyktningene den største gruppen flyktninger i Midtøsten siden fordrivelsen av palestinerne fra det som skulle bli Israel i 1948. For øyeblikket gjennomfører UNHCR en spørreundersøkelse, som utføres av irakisk personell blant flyktninger i Damaskus-området.

– Deres inntrykk så langt er at majoriteten blant flyktningene ikke vil returnere nå på grunn av fortsatt usikker sikkerhetssituasjon. Ifølge flyktningene er det kun noen få områder som er blitt tryggere, sier Wilkes til Ny Tid.

Amerikanernes optimistiske rapporter har noe for seg. Volden ser ut til å ha avtatt noe i de sentrale delene av Irak. Men utgangspunktet har også vært svært dårlig. De to årene man har bak seg, 2006 og 2007, var ifølge mange analytikere de blodigste i den fem år gamle krigen om Irak. Bombingen av den sjiamuslimske helligdommen i Samarra i februar 2006 utløste en bølge av angrep mellom forskjellige militsgrupper. I Bagdad førte denne volden til at hele nabolag ble regelrett renset for henholdsvis sunnimuslimer, kristne, irakiske palestinere eller andre minoriteter dødsskvadronene ville ha ut. Noen av disse gruppene tok i tur hevn mot sjiamuslimske nabolag.

Metodene var kidnapping, voldtekt og henrettelser. I midten av 2007 ble det hver dag funnet 10 til 40 lik, ofte lemlestet og bakbundet, under broer og på øde plasser i Bagdad-området. Elven Tigris, som skjærer mellom sunnimuslimske og sjiamuslimske områder i Bagdad, var også en yndet dumpingplass for militsen. Amerikanerne gjorde lite med det, de nytrente irakiske politistyrkene var ofte så infiltrert av militsgruppene at de så en annen vei. Legger man statistikken fra de irakiske myndighetene til grunn, har situasjonen i Bagdad bedret seg. I februar 2008 ble 633 drept i voldshandlinger mot 1801 personer i februar i fjor. Antallet sårede har også gått ned. Samtidig var antall drepte i februar noe høyere enn antallet i januar, først og fremst på grunn av flere bombeangrep på markeder i Bagdad.

Det er tre grunner til at volden i Irak har gått ned, mener den Bagdad-baserte sikkerhetsanalytikeren Nasser Oman Hassan. Til FNs nyhetsbyrå Irin forteller han at 30.000 ekstra amerikanske soldater i Bagdad-området har hatt en viss effekt. I tilegg har amerikanerne engasjert sunnimilits i områdene rundt Bagdad i kampen mot mer ekstreme grupper, som den «Islamske staten i Irak» (ISI), en samling grupper inspirert av al-Qaida.

Al-Sadrs våpenvhile

Men den viktigste årsaken til at det dukker opp færre lik langs elvebredden i Bagdad er sjialederen Muqtada al-Sadrs våpenhvile fra i fjor. Al-Sadr har gradvis gjenvunnet kontrollen med Mahdi-hæren i Bagdad-området, militsen som anklages for å ha renset hele nabolag i Bagdad for sunnimuslimer.

Hassans analyse støttes av en nylig publisert rapport fra tenketanken International Crisis Group (ICG). Gjennom en rekke dybdeintervjuer i Bagdad og omegn peker ICG på en indre dynamikk i Muqtada al-Sadrs krets og i Mahdi-hæren. Bombingen av helligdommen i Samarra i 2006 ble av Mahdi-hæren brukt som påskudd for en voldsbølge i Bagdad selv ikke al-Sadr så ut til å ha kontroll over.

Voldshandlingene utløste i sin tur gjengjeldelsesangrep fra sunnimuslimer som ytterligere radikaliserte sjiamilitsen. Situasjonen ble også utnyttet til storstilt plyndring av sunnimuslimers eiendommer, og mye tyder på at motivasjonen for deler av militsen var ren vinningskriminalitet. Men siden Muqtada al-Sadr erklærte våpenhvile i august 2007 har han nå fått større kontroll med militsen. I slutten av februar forlenget Al-Sadr våpenhvilen fram til august i år.

Humanitær katastrofe

Selv om volden ser ut til å ha avtatt i de sentrale delene av Irak og den fortsatte våpenhvilen i Bagdad lover godt, har både eksternt og internt fordrevne irakere lite å vende hjem til. I november meldte FN at kun ett av tre barn under fem år hadde tilgang på rent vann. En av syv irakere hadde behov for matvarehjelp. I tillegg har de færreste irakere tilgang på strøm mer enn noen timer dagen. Disse tallene gjelder hele Irak, også de relativt stabile kurdiske områdene i nord og det sjiamuslimske sør. Verst er det for 2,3 millioner internt fordrevne som også sliter med tak over hodet.

Og selv om volden har gått ned i Bagdad, går gjenoppbygging av landet tregt. FN, som trakk sitt internasjonale personell ut av Irak i august 2003 etter et bombeangrep mot FN-hovedkvarteret i Bagdad, har planer om å styrke sitt nærvær i landet. Andre internasjonale organisasjoner holder en lav profil. Blant de norske organisasjonene som er i Irak er Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp. Sistnevnte opplyser til Ny Tid at organisasjonen baserer seg på lokalt ansatte for å opprettholde aktiviteter man har drevet med siden 1997.

Usikkerheten og voldshandlingene mange steder i Irak, og den generelt vanskelige humanitære situasjonen gjør at UNHCR, fem år etter invasjonen ennå ikke vil råde irakere til å returnere til sine hjemsteder. Verken til Bagdad eller andre steder. Ved kontoret i Damaskus tror medarbeiderne de har nok å gjøre en god stund framover.

– Vi råder ingen til å reise tilbake akkurat nå. Kriteriene for tilbakevending er ikke møtt. Men om noen flyktninger vil ha hjelp til repatriering vil vi selvfølgelig hjelpe til, sier Sebylla Wilkes ved UNHCRs Damaskus-kontor.

---
DEL