Så har det skjedd, det mange fryktet og enda flere ventet i Ukraina. Samarbeidet mellom kampfellene fra oransje-revolusjonen, president Viktor Jusjtsjenko og statsminister Julija Tymosjenko er over. Den brede alliansen som omfattet både sosialister og markedsliberalister tok slutt da presidenten oppløste Tymosjenkos regjering 8. september.
Symptomatisk nok for Ukraina var det anklager om korrupsjon som splittet regjeringen og ga president Jusjtsjenko en grunn til å gi den fyken. I dagene før hadde flere sentrale ministere trukket seg i protest mot lederen i det nasjonale sikkerhetsrådet, Petro Porosjenko. Den korrupsjonsanklagede medarbeideren til presidenten gikk av bare timer før Jusjtsjenko bestemte at alle kortene skulle samles inn og deles ut på nytt. Etterspillet er blitt bittert. Jusjtsjenko anklager Tymosjenko for å ha brukt statsministerstillingen til å pleie egne forretningsinteresser. Tymosjenko avviser anklagene og hevder at grunnen til avgangen var Jusjtsjenkos frykt for hennes voksende popularitet.
Kamp mot korrupsjon og for rettferdige spilleregler var hovedgrunnen til at folk tok til gatene i hovedstaden Kyiv i desember i fjor. De fikk omgjort resultatet av myndighetenes massive valgfusk og banet veien for et nytt politisk lag som lovet endring. Nå er det svært viktig at regimeskiftet i folks bevissthet ikke skrumper inn til et rent mannskapsbytte. Det de fleste ønsker seg, er å bli kvitt en korrumpert politisk kultur. I årevis har ukrainsk politikk på mange måter vært fortsettelsen av forretningsvirksomhet, bare med andre midler. Veien til personlig rikdom har gått gjennom en plass i nasjonalforsamlingen Verhovna Rada eller i presidentens sentrale maktapparat. Forretningsklaner og mektige oligarker har ofte hatt det avgjørende ordet når politiske beslutninger er blitt tatt.
Korrupsjonen i Ukraina har lange og dype røtter. For å være sikret en medisinsk forsvarlig behandling ved sykehus, er det ofte forventet at man gir gaver til legen som går langt utover det som i det norske statsregulativet omtales som «symbolske». Det samme gjelder ved inntak til høyere utdanning. Det er også utbredt at elever kjøper seg bedre karakterer. Ifølge rangeringen til den internasjonale anti-korrupsjonorganisasjonen Transparency International ender Ukraina på 122. plass av 146 land. Ifølge en undersøkelse utført i Ukraina av Verdensbanken svarte 87 prosent at de har vært nødt til å betale bestikkelser for å løse et problem. Over 2 prosent av overskuddet i ukrainske bedrifter skal visstnok til liknende formål. Korrupsjon er som sand i samfunnsmaskineriet. Når så mange avgjørelser i et samfunn ikke blir tatt på et rasjonelt grunnlag, kan det ikke overraske noen at helheten blir temmelig dysfunksjonell. Korrupsjonen står i veien for både økonomisk utvikling og gjensidig tillit. Den skaper og bevarer et system der det er den som kan betale, som skal få viljen sin.
Derfor har forventningene til Viktor Jusjtsjenko og Julija Tymosjenko vært skyhøye. De kom begge på kant med regimet til tidligere president Leonid Kutsjma. Det kostet Tymosjenko et opphold i fengsel, og Jusjtsjenko var i høst som kjent noen milligram dioksin fra døden. De ble sett på som lederne for et solid lag som skulle bane veien for et nytt Ukraina. Men relativt tidlig kom de første tegnene på at samholdet var i ferd med å slå sprekker. Det kom særlig til uttrykk i prosessen med å se nærmere på privatiseringen av store statsbedrifter, der blant andre Kutsjmas svigersønn Viktor Pintsjuk har sikret seg store verdier for en billig penge. Statsminister Tymosjenko gikk hardt ut og forlangte først en gjennomgang av rundt 3.000 selskaper. Jusjtsjenko ville holde igjen. Politisk er han mer av en markedsliberalist enn det Julija Tymosjenko er. Men et ønske om ikke å skaffe seg enda flere fiender i den østlige delen av landet, var sannsynligvis også en viktig grunn til presidentens tilbakeholdenhet. Det var visstnok under en heftig diskusjon om dette temaet at Jusjtsjenko skal ha glefset til sin statsminister: «Våg aldri å irettesette meg igjen!».
Den politiske skilsmissen mellom de to kan lett tolkes som et nederlag for oransje-revolusjonen. Men samtidig kan den også sees på som en normalisering. Oppløsningen av regjeringen ble selve startskuddet på den lange valgkampen fram mot presidentvalget i mars. Nå kan det vokse fram et nytt partisystem, som forhåpentligvis blir i større grad basert på politiske plattformer enn personlige lojalitetsbånd. Julija Tymosjenko har annonsert at hun nå går i opposisjon med sitt parti Moderlandet, som vektlegger sosialpolitikken i noe større grad enn det Viktor Jusjtsjenko gjør. Også Sosialistpartiet forlater sannsynligvis regjeringen, og står dermed enda friere til å kunne drive en valgkamp basert på grunnverdier som mer statlig styring og mindre sosiale forskjeller. Det blir også interessant å se hvor mye som blir igjen av Jusjtsjenkos valgkoalisjon «Vårt Ukraina», som Tymosjenkos parti nå har forlatt. Det kan godt tenkes at flere av de moderate nasjonalistiske og økonomisk liberalistiske partiene i koalisjonen nå velger å satse på egenhånd. Uansett er det valgkampen som vil dominere ukrainsk politikk det neste halve året. Endringer i konstitusjonen vil til neste år gi parlamentet mye større makt, ikke minst over regjeringen.
Den nyutnevnte statsminister Jurij Jekhanurovs regjering tiltrår trolig i midten av oktober. Jekhanurov har i flere år samarbeidet nært med Jusjtsjenko. På 1990-tallet markerte han seg som en sterk tilhenger av privatisering, men han sies å være mer teknokrat enn politiker. Observatører tror Jusjtsjenko nå satser på et mannskap uten de store ideologene, men som smidig og greit kan gjennomføre hans egen politikk.
Oppgavene står i kø, og Jusjtsjenko vet han må gi folket konkrete resultater. Den økonomiske veksten, som har vært på rundt 12 prosent de siste årene, er i ferd med å havne på firetallet for 2005. Gjennomsnittslønna er på rundt 1.200 kroner i måneden, og økte priser er i ferd med å spise opp folks kjøpekraft. På landsbygda må de fleste drive som hobbybønder ved siden av full jobb for å oppnå en anstendig levestandard. Forskjellen mellom fattig og rik er gigantisk. Håpet for Jusjtsjenko er at et bedret forhold til Vesten skal trekke til seg investeringer. Men samtidig må han blidgjøre Russland nok til at ikke Moskva skrur igjen gasskranene.
Kampen mot korrupsjonen er trolig Viktor Jusjtsjenkos sterkeste kort blant folk flest. Hans halvår som statsminister under Leonid Kutsjma tok slutt våren 2001 etter at hans tendenser til korrupsjonsjakt ble for plagsom for presidentens indre krets. Så langt har Jusjtsjenko blant annet konsentrert seg om korrupsjonen i politiet. I sommer oppløste han trafikkpolitiet DAI (som på ukrainsk også kan tolkes som: «Gi meg!»), en etat som er beryktet for å drive landeveisrøveri i uniform gjennom improviserte og kreative kontroller av bilistene. I flere politidistrikter er korrupte politifolk suspendert og satt under etterforskning.
På sidelinja i ukrainsk politikk står tidligere presidentkandidat Viktor Janukovitsj og andre av Kutsjmas tidligere allierte og slikker sine sår. Framgang i økonomien og i kampen mot korrupsjon er svært viktig for å hindre at det gamle regimet igjen fester grepet om ukrainsk politikk. Revansjelysten er fortsatt absolutt til stede. Den er ikke blitt mindre av at de nye makthaverne i mange kommuner byttet ut store deler av administrasjonen, og noen steder tok de også med lokalavisredaktøren i samme slengen. Ut gikk de som hadde støttet Janukovitsj, og inn kom mer eller mindre nyfrelste «oransjister». Det er lett å forstå ønsket om å renske opp etter et regime som langt på vei var basert på løgn og bedrag. Men hvis målet er å bygge bro mellom et splittet folk, er en slik gjennomgripende utskifting av mennesker neppe særlig lurt. Det har ukrainerne saktens opplevd før, og det har sjelden kommet noe godt ut av det.
Dette er en skjebnesvanger tid for et av Europas største land, plassert i skjæringspunktet mellom øst og vest. Ukrainas demokratiske tradisjoner er fortsatt korte og svake. Det haster med å overbevise befolkningen om at det er mulig å kombinere et rettferdig folkestyre med økonomisk framgang og sosial utjevning. Ellers kan det siste halvårets håp om mer demokrati fort bli erstattet med nostalgi overfor eks-president Kutsjma eller forgjengere som var enda mindre demokratisk anlagt enn ham.