Forlag: (Norge)
Tidsskriftet Agora – Jornal for metafysisk spekulasjon er nå ute med et spesialnummer med nyskrevne essays om Dag Solstads litteratur.
Rundt 15 ulike bidragsytere, de fleste med selvvalgte temaer, får på over 400 sider boltre seg innenfor sin yndlingsidrett – kritisk fortolkning og analyse av Dag Solstads romanlitteratur. Med tunge akademiske navn som Eivind Tjønneland og Erik Bjerck Hagen i spissen kunne dette fort blitt en intern øvelse, men slik blir det ikke. De friske, unge og ikke minst markert utenomakademiske innslagene bidrar til å gjøre dette til en ganske så spektakulær forestilling. Artiklene anbefales lest slik Solstad anmodet om Telemarks-romanen: «Langsomt, ord for ord – hvis man vil forstå det jeg sier.» Utgivelsen oppviser en imponerende bredde, med relevante bidrag, og inviterer leseren med på en dannelsesreise ledet av smittende entusiasme.
«Dag Solstad er, i en alder av 81 år, den mest beundrede norske romanforfatteren i sin generasjon. Til tross for sin uttalt leseruvennlige innstilling {…} har Solstad blitt lest, diskutert og likt av lesere, kritikere, litteraturforskere og forfatterkolleger i over femti år.» Slik skriver redaktør Frode Helmich Pedersen om Solstads langvarige og internasjonale popularitet i sin introduksjon til spesialnummeret.
Bokens formål er blant annet å beskrive de ugjennomtrengelige grunnene til at Solstad har oppnådd sin unike posisjon. Mulige innfallsvinkler er forfatterens eminente tolkninger av tidsånden, hans ikoniske motbilder av 68-ernes motstand mot 90-tallets offentlige forfall – der memer som Ruklas paraply og Bjørn Hansens rullestol inngår.
Fra Asnes til eksistensialisme
En tekst som opptar en særlig plass i tekstkorpuset, er Solstads andre roman, Arild Asnes 1970, som skildrer utviklingen fra uavhengig intellektuell til kommunist. Andre sentrale 70-tallsverk verk er 25. septemberplassen og krigstrilogien (Svik. Førkrigsår, Krig. 1940 og Brød og våpen). Hovedvekten av verk som analyseres, er fra 1970- og 80-tallet.
Eksistensialismen, som motiverer rollespillet allerede i debutboken Irr! Grønt!, er hos Solstad av livsvarig karakter. I Bjørn Hansen-trilogien (1992-2019) blir eksistensgrublingen stadig mer innadvendt.
Når dette er sagt, tar denne Agora-utgivelsen for seg en rekke andre aspekter ved Solstads litteratur. Her er essays og artikler om fotballen i Solstads forfatterskap, om Proust og kjærlighet, farsforhold og Thomas Mann, modernisme og realisme, og om den historiske romanen. Det er særlig tre artikler jeg vil berøre, med linjer til hverandre, samt til forfatterskapet mer generelt.
Bokens formål er blant annet å beskrive de ugjennomtrengelige grunnene til at Solstad har oppnådd sin unike posisjon
Eivind Tjønneland skriver om sentimentalitet og umulige drømmer hovedsaklig ut fra ett verk, Arild Asnes#, 1970. Også Kjersti Irene Aarstein omtaler Asnes, men i hennes pedagogikkanalyse, som er diametralt ulik Tjønnelands dybdepsykologiske, er Roman 1987 det sentrale verket. Aarstein reiser også spørsmål som direkte eller indirekte berører hvorvidt en historietro ‘virkelighetslitteratur’ vil være mulig. Begge artiklene kan med fordel suppleres med lesning av en tredje artikkel, av Even Teistung.
Arild Asnes – en vammel sentimentalitet
I det kritiske essayet «Å, umulige drøm om masser!» sikter Eivind Tjønneland mot å vise hvordan Asnes’ ubearbeidede hat-kjærlighetsforhold til massen underbevisst underbygger og preger hele hans marxist-leninistiske prosjekt.
Det viktige å se er at både utgangspunktet og sluttpunktet for fortellingen er hvordan hovedkarakteren emosjonelt forholder seg til massen, mens den intellektuelle dimensjonen spiller en langt mindre rolle enn i en typisk Solstad-roman. Asnes estetiserer politikken i beste Benjamin-stil. Han ernærer seg, ifølge Tjønneland, av en katastrofefølelse, et dobbeltforhold der karakteren både drømmer om å bli oppslukt av massen og frykter å bli fortært av den. Et ambivalent forhold til kvinnen, som projiseres ut på massen, er knyttet til ‘toget’ – både som transportmiddel og som det som kun har avgang 1. mai. En sentral metafor er ‘elven’, og Maos berømte svømmetur som symbol på gjenfødelse. Arild Asnes drives av en vammel sentimentalitet, noe som sperrer for et genuint intellektuelt og gjennomtenkt engasjement. Motivasjonen tar form av en enorm lengsel etter massen eller folket, et umulig prosjekt, siden den frie intellektuelle kunstneren per definisjon befinner seg på den andre siden av gjerdet.
Det forblir noe uavklart om Tjønnelands kritikk sikter til både fortelleren (Asnes) og forfatter Solstad, uten at dette egentlig gjør essayet mindre interessant. Uansett lar kritikken seg overføre til å omfatte selve ml-bevegelsen som psykologisk fenomen.
Fjord – utspekulert karakter
Kjersti Aarstein antar i sin velskrevne artikkel et helt annet perspektiv på Solstads «omvendelsesbøker». Hun velger innledningsvis å se på Roman 1987 som et pedagogisk-didaktisk prosjekt, lagt i munnen på romanens hovedkarakter, Fjord, som er blitt høyskolelektor. I Fjords negative pedagogikk spiller blikket på historien en hovedrolle, og det i en versjon som er meget gjenkjennbar hos den senere Solstad. Vi bør ikke gjenkjenne oss selv i historiefortellingen , vi må ikke tro at vi kan forstå historiske hendelser ved å sammenligne med vår tid.
For Fjord har dette synet resultert i en særegen form for didaktikk, med klangbunn både i Søren Kierkegaards indirekte meddelelse og i Bertolt Brechts ‘illusjonsbrudd’, en metode som forhindrer at publikum lever seg inn i teaterkarakterene og lar følelsene ta over for tankevirksomheten. Fjord framstår dermed i Aarsteins belysning som en utspekulert og intellektuell karakter, i motsetning til den sentimentale Asnes hos Tjønneland.
Virkelighetslitteratur
Det siste temaet jeg kort skal omtale, er Solstads posisjonering i forhold til den såkalte virkelighetslitteraturen. Temaet drøftes først og fremst i en artikkel av Inga H. Undheim, der hun med utgangspunkt i Øyvind Pålshaugens bok om hvordan Solstad bør leses, etterspør hvordan Solstads eget syn på romanskrivingen og lesningen av hans litteratur stiller seg i virkelighetsdebatten.
Solstad har, skriver Undheim, stadig beskrevet den absolutte avstanden mellom person og verk – sist i essayet Reisen vekk fra Sandefjord, framført i anledning forfatterens 75-årsjubileum. Å opprettholde et slikt strengt skille er for Solstad nødvendig av flere grunner, hvorav minst én er personlig.
Solstad sier blant annet i dette Sandefjords-essayet at «.de erfaringer Dag Solstad har gjort egenhendig, uberørt av en annen menneskehånd enn hans egen, så å si, de teller ikke når Dag Solstad skal uttrykke det eneste som betyr noe for ham, romanen, det uoppløselige episke element».
Igjen handler det for Solstad om det ugjennomtrenglige episke element, som han jo har innlemmet i tittelen på sin såkalte Telemarks-roman med den like ugjennomtrenglige tittelen, fra 2013. Om dette utsagnet er ment å skulle generaliseres, vil det, slik jeg ser det, kunne tolkes som en poetikk – en normativ oppskrift på hvordan litteratur bør skrives. «Elementet», som egentlig er et kriterium på om noe kan kalles skjønnlitteratur, plasseres i sentrum av diskusjonen. Med andre ord: Hvis man ikke skiller mellom biografi og fortelling, blir det ikke litteratur. Undheim stiller seg kritisk til om Solstads egen praksis er i tråd med denne teorien, og om den ikke undergraves av den frenetiske energien forfatteren oppviser når det gjelder å påvirke publikum og kritikere til å lese hans bøker på den rette måten. Det omtalte essayet er faktisk et ledd i en slik strategi og ble opprinnelig framført under et seminar i Sandefjord, der temaet for kvelden nettopp var hvordan Solstad ville anbefale leserne å lese bøkene hans.
Søken etter mening
Oppsummert leses Solstads forfatterskap som en parallell utforskning av de rådende historiske betingelser satt opp mot eksistensielle undersøkelser av den menneskelige tilværelse – uttrykt gjennom de situasjonstypiske dilemmaene som oppstår i skjæringspunktet mellom dem. Denne evnen til å framstille sine karakterers eksistensielle dilemmaer og nøkkelsituasjoner på en ikonisk måte later, etter min mening, til å være et vesenstrekk hos Solstad. Handlingen utspiller seg gjerne rundt tidstypiske temaer med politisk eller samfunnsmessig relevans. , rfatterskap#et insisterer kontinuerlig på en søken etter mening og hensikt i en tilsynelatende absurd og lite gjestmild verden.
Se også vår maskingenererte Solstadartikkel her.
