Abonnement 790/år eller 190/kvartal

«Langsomt, ord for ord – hvis man vil forstå det jeg sier.»

AGORA
Forfatter: Diverse
Forlag: (Norge)
DAG SOLSTAD / Det foreligger nå over 400 sider med kritisk fortolkning og analyse av Dag Solstads romanlitteratur – fra det filosofiske tidsskriftet Agora.

Tidsskriftet AgoraJornal for metafysisk spekulasjon er nå ute med et spesialnummer med nyskrevne essays om Dag Solstads litteratur.

Rundt 15 ulike bidragsytere, de fleste med selvvalgte temaer, får på over 400 sider boltre seg innenfor sin yndlingsidrett – kritisk fortolkning og analyse av Dag Solstads romanlitteratur. Med tunge akademiske navn som Eivind Tjønneland og Erik Bjerck Hagen i spissen kunne dette fort blitt en intern øvelse, men slik blir det ikke. De friske, unge og ikke minst markert utenomakademiske innslagene bidrar til å gjøre dette til en ganske så spektakulær forestilling. Artiklene anbefales lest slik Solstad anmodet om Telemarks-romanen: «Langsomt, ord for ord – hvis man vil forstå det jeg sier.» Utgivelsen oppviser en imponerende bredde, med relevante bidrag, og inviterer leseren med på en dannelsesreise ledet av smittende entusiasme.

«Dag Solstad er, i en alder av 81 år, den mest beundrede norske romanforfatteren i sin generasjon. Til tross for sin uttalt leseruvennlige innstilling {…} har Solstad blitt lest, diskutert og likt av lesere, kritikere, litteraturforskere og forfatterkolleger i over femti år.» Slik skriver redaktør Frode Helmich Pedersen om Solstads langvarige og internasjonale popularitet i sin introduksjon til spesialnummeret.

Bokens formål er blant annet å beskrive de ugjennomtrengelige grunnene til at Solstad har oppnådd sin unike posisjon. Mulige innfallsvinkler er forfatterens eminente tolkninger av tidsånden, hans ikoniske motbilder av 68-ernes motstand mot 90-tallets offentlige forfall – der memer som Ruklas paraply og Bjørn Hansens rullestol inngår.

Fra Asnes til eksistensialisme

En tekst som opptar en særlig plass i tekstkorpuset, er Solstads andre roman, Arild Asnes 1970, som skildrer utviklingen fra uavhengig intellektuell til kommunist. Andre sentrale 70-tallsverk verk er 25. septemberplassen og krigstrilogien (Svik. Førkrigsår, Krig. 1940 og Brød og våpen). Hovedvekten av verk som analyseres, er fra 1970- og 80-tallet.

Eksistensialismen, som motiverer rollespillet allerede i debutboken Irr! Grønt!, er hos Solstad av livsvarig karakter. I Bjørn Hansen-trilogien (1992-2019) blir eksistensgrublingen stadig mer innadvendt.

Når dette er sagt, tar denne Agora-utgivelsen for seg en rekke andre aspekter ved Solstads litteratur. Her er essays og artikler om fotballen i Solstads forfatterskap, om Proust og kjærlighet, farsforhold og Thomas Mann, modernisme og realisme, og om den historiske romanen. Det er særlig tre artikler jeg vil berøre, med linjer til hverandre, samt til forfatterskapet mer generelt.

Bokens formål er blant annet å beskrive de ugjennomtrengelige grunnene til at Solstad har oppnådd sin unike posisjon

Eivind Tjønneland skriver om sentimentalitet og umulige drømmer hovedsaklig ut fra ett verk, Arild Asnes#, 1970. Også Kjersti Irene Aarstein omtaler Asnes, men i hennes pedagogikkanalyse, som er diametralt ulik Tjønnelands dybdepsykologiske, er Roman 1987 det sentrale verket. Aarstein reiser også spørsmål som direkte eller indirekte berører hvorvidt en historietro ‘virkelighetslitteratur’ vil være mulig. Begge artiklene kan med fordel suppleres med lesning av en tredje artikkel, av Even Teistung.

Arild Asnes – en vammel sentimentalitet

I det kritiske essayet «Å, umulige drøm om masser!» sikter Eivind Tjønneland mot å vise hvordan Asnes’ ubearbeidede hat-kjærlighetsforhold til massen underbevisst underbygger og preger hele hans marxist-leninistiske prosjekt.

Det viktige å se er at både utgangspunktet og sluttpunktet for fortellingen er hvordan hovedkarakteren emosjonelt forholder seg til massen, mens den intellektuelle dimensjonen spiller en langt mindre rolle enn i en typisk Solstad-roman. Asnes estetiserer politikken i beste Benjamin-stil. Han ernærer seg, ifølge Tjønneland, av en katastrofefølelse, et dobbeltforhold der karakteren både drømmer om å bli oppslukt av massen og frykter å bli fortært av den. Et ambivalent forhold til kvinnen, som projiseres ut på massen, er knyttet til ‘toget’ – både som transportmiddel og som det som kun har avgang 1. mai. En sentral metafor er ‘elven’, og Maos berømte svømmetur som symbol på gjenfødelse. Arild Asnes drives av en vammel sentimentalitet, noe som sperrer for et genuint intellektuelt og gjennomtenkt engasjement. Motivasjonen tar form av en enorm lengsel etter massen eller folket, et umulig prosjekt, siden den frie intellektuelle kunstneren per definisjon befinner seg på den andre siden av gjerdet.

Det forblir noe uavklart om Tjønnelands kritikk sikter til både fortelleren (Asnes) og forfatter Solstad, uten at dette egentlig gjør essayet mindre interessant. Uansett lar kritikken seg overføre til å omfatte selve ml-bevegelsen som psykologisk fenomen.

Fjord – utspekulert karakter

Kjersti Aarstein antar i sin velskrevne artikkel et helt annet perspektiv på Solstads «omvendelsesbøker». Hun velger innledningsvis å se på Roman 1987 som et pedagogisk-didaktisk prosjekt, lagt i munnen på romanens hovedkarakter, Fjord, som er blitt høyskolelektor. I Fjords negative pedagogikk spiller blikket på historien en hovedrolle, og det i en versjon som er meget gjenkjennbar hos den senere Solstad. Vi bør ikke gjenkjenne oss selv i historiefortellingen , vi må ikke tro at vi kan forstå historiske hendelser ved å sammenligne med vår tid.

For Fjord har dette synet resultert i en særegen form for didaktikk, med klangbunn både i Søren Kierkegaards indirekte meddelelse og i Bertolt Brechts ‘illusjonsbrudd’, en metode som forhindrer at publikum lever seg inn i teaterkarakterene og lar følelsene ta over for tankevirksomheten. Fjord framstår dermed i Aarsteins belysning som en utspekulert og intellektuell karakter, i motsetning til den sentimentale Asnes hos Tjønneland.

Virkelighetslitteratur

Det siste temaet jeg kort skal omtale, er Solstads posisjonering i forhold til den såkalte virkelighetslitteraturen. Temaet drøftes først og fremst i en artikkel av Inga H. Undheim, der hun med utgangspunkt i Øyvind Pålshaugens bok om hvordan Solstad bør leses, etterspør hvordan Solstads eget syn på romanskrivingen og lesningen av hans litteratur stiller seg i virkelighetsdebatten.

Solstad har, skriver Undheim, stadig beskrevet den absolutte avstanden mellom person og verk – sist i essayet Reisen vekk fra Sandefjord, framført i anledning forfatterens 75-årsjubileum. Å opprettholde et slikt strengt skille er for Solstad nødvendig av flere grunner, hvorav minst én er personlig.

Solstad sier blant annet i dette Sandefjords-essayet at «.de erfaringer Dag Solstad har gjort egenhendig, uberørt av en annen menneskehånd enn hans egen, så å si, de teller ikke når Dag Solstad skal uttrykke det eneste som betyr noe for ham, romanen, det uoppløselige episke element».

Igjen handler det for Solstad om det ugjennomtrenglige episke element, som han jo har innlemmet i tittelen på sin såkalte Telemarks-roman med den like ugjennomtrenglige tittelen, fra 2013. Om dette utsagnet er ment å skulle generaliseres, vil det, slik jeg ser det, kunne tolkes som en poetikk – en normativ oppskrift på hvordan litteratur bør skrives. «Elementet», som egentlig er et kriterium på om noe kan kalles skjønnlitteratur, plasseres i sentrum av diskusjonen. Med andre ord: Hvis man ikke skiller mellom biografi og fortelling, blir det ikke litteratur. Undheim stiller seg kritisk til om Solstads egen praksis er i tråd med denne teorien, og om den ikke undergraves av den frenetiske energien forfatteren oppviser når det gjelder å påvirke publikum og kritikere til å lese hans bøker på den rette måten. Det omtalte essayet er faktisk et ledd i en slik strategi og ble opprinnelig framført under et seminar i Sandefjord, der temaet for kvelden nettopp var hvordan Solstad ville anbefale leserne å lese bøkene hans.

Søken etter mening

Oppsummert leses Solstads forfatterskap som en parallell utforskning av de rådende historiske betingelser satt opp mot eksistensielle undersøkelser av den menneskelige tilværelse – uttrykt gjennom de situasjonstypiske dilemmaene som oppstår i skjæringspunktet mellom dem. Denne evnen til å framstille sine karakterers eksistensielle dilemmaer og nøkkelsituasjoner på en ikonisk måte later, etter min mening, til å være et vesenstrekk hos Solstad. Handlingen utspiller seg gjerne rundt tidstypiske temaer med politisk eller samfunnsmessig relevans. , rfatterskap#et insisterer kontinuerlig på en søken etter mening og hensikt i en tilsynelatende absurd og lite gjestmild verden.

Se også vår maskingenererte Solstadartikkel her.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

En ideell fredsavtale som fører til at krigen opphører én gang for alle

FRED: Tre hundre år etter at Immanuel Kant ble født, er den prøyssiske filosofens argumenter for en rasjonell, klarsynt pasifisme mer aktuelle enn noensinne. Europa har i den senere tid blitt et sted der motsetningen mellom det gode og det onde rutinemessig påberopes for å rettferdiggjøre uansvarlig brutalitet, og der krigstrommene lyder stadig høyere. Kant er kjent som forfatteren av et av filosofihistoriens mest berømte antikrigsessays: Den evige fred. Kants kosmopolitisme tar utgangspunkt i menneskets opprinnelige, felles besittelse av jorden og innebærer en anerkjennelse av en ‘rett’ til å besøke alle steder uten å bli behandlet med fiendtlighet.

Hvor er rettssikkerheten?

KOMMENTAR: Siden 11. februar 2023 har Ilaria Salis sittet fengslet i Budapest for drapsforsøk på to militante nynazister. Hun erklærer seg uskyldig. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om 11 års fengsel, 24 år hvis hun ikke tilstår. Hva er det med Ungarn?

Det forbanna kvinnespråket

SEXISME: Da hun døde av kreft i fjor, 51 år gammel, var Michela Murgia blitt et feministikon i Italia. Som forfatter og dramatiker vant hun høythengende priser på 00-tallet før hun begynte å se skrivingen som et instrument for aktivismen. Som journalist og feminist forsto hun virkelig kraften i symbiosen av lyd og skrift. Ord betyr noe, de kan splitte, og de kan smitte.

«Kulturen vår består av knuste steinbiter, men nåtidens sollys faller konstant på dem, og der ligger håp.»

POESI: NY TID presenterer her filippinske Cirilo F. Bautista. Han er en internasjonalist, påvirket av europeisk og amerikansk høymodernisme. For Bautista er det ingen annen måte å forstå den filippinske nåtidens politikk enn ved å gjenfortelle dens historie.

Feministisk utenrikspolitikk – teori og praksis

FEMINISME: I Why the Future of Foreign Policy is Feminist forsøker Kristina Lunz å gi feministisk utenrikspolitikk et konkret innhold. Sverige, Canada, Tyskland, Frankrike og Mexico har innført sin egen feministiske utenrikspolitikk. Men det er ingen automatikk mellom økt kvinnelig representasjon og bedrede forhold for kvinner generelt.

Skamløs kunnskapsrikdom

TIDSSKRIFT: Trues tidsskrifter som en del av den litterære offentligheten av å bli utradert? Den utprøvende kritikken, den som våger å være selvstendig litteratur, våger å være selvrefererende, innoverskuende og selvimpliserende.

Var Dag Hammarskjöld homofil?

FILM: Hammarskjölds humor, dramatikk, varme, aksjonisme, sinne, ironi, møter med presse og ungdom, hans åndelig og sjelelig grubling danner uendelig rike og fascinerende muligheter som regissør Per Fly bare unntaksvis berører i denne nye filmen.

Postkolonial og maktkritisk

HOLBERGPRIS-VINNER: Achille Mbembes bøker kretser alle om hvordan folket i postkoloniale stater holdes nede og marginaliseres. Men også om hvordan demokrati i dag ikke fungerer fordi trusler, vold og drap holder folk borte fra den offentlige sfæren, fra debattene, fra å kunne si hva man mener av frykt for å miste jobben, bli satt i fengsel eller drept.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.