Langs gravene

Den anerkjente forfatteren Navid Kermani inviterer til en reise fra Köln til Isfahan, som går gjennom et villnis av grenser, ødelagte landskap og fortiet historie. Til håpet.
Kermani
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 01.06.2018

Entlang den Gräben. Eine Reise durch das östliche Europa bis nach Isfahan

Navid Kermani

C.H. Beck

Tyskland

Det er lett å forstå at bedrifter som lever av å selge varer, må tenke profitt, og at utgivere av kulturprodukter viker unna for usikre kort. Derfor er det oppsiktsvekkende at et nyhetsmagasin som Der Spiegel velger å satse penger, tid og mannskap på et bokprosjekt som lar reisen gå fra Köln til Isfahan i Iran, og som tar for seg det ene lite lystbetonte temaet etter det andre: Tsjernobyl, flyktninger, folkemord, fremmedfrykt, sovjet-æraens bakevje … Forklaringen er at Spiegel-sjefen fant den eneste som var troendes til å gjennomføre dette vågestykket, og med det endte på Spiegels bestselgerliste: tysk-iraneren Navid Kermani.

Hvor integrert kan innvandrere bli? En målestokk kan være den gylne dagen i 2014 da det tyske parlamentet (Bundestag) ba Kermani holde festtalen på 65-årsdagen til den tyske grunnloven, foran en hardbarket forsamling rørt til tårer. Eller da Bundes-president Gauck skulle gå av, og Kermani var blant dem man trakk frem som mulig arvtaker – til det høyeste embetet i Tyskland.

Navid Kermani er strengt tatt ingen innvandrer, foreldrene kom fra Iran til Tyskland før Navid ble født, men han tar regelmessige turer til Isfahan, og her ligger kimen til boken Entlang den Gräben («Langs gravene»). Og Spiegels vågestykke virker også noe mindre risikabelt av at de satset på en anerkjent forfatter, som blant annet har vunnet tyske bokhandleres fredspris og Princess Margriet Award for Culture 2017.

Avgrunner

Forfatterens nærhet, gjennom språket og menneskeligheten, bærer oss nærmest på gullstol gjennom steder de færreste har på listen over ønskede reisemål. Tittelen peker ut retningen: «Gräben» henspiller på massegraver, skyttergraver og mentale avgrunner. Vi er med på en tidsreise, der fortiden virker stadig mer knugende jo mindre den blir snakket om. «I Sovjet-statene, for eksempel, var mange temaer tabu – fra Stalins forbrytelser til Tsjernobyl-katastrofen. Ikke engang folkemordet på jødene ble egentlig tematisert: Ofrene ble omtalt som sovjetiske borgere, ikke som jøder. Når offentligheten ikke kan forholde seg fritt til traumer, hermetiseres traumene og blir private. Følgene av dette ser vi i de sovjetiske etterpå-statene: multi-etniske og religiøse spenninger.»

Navid Kermanis nærhet, gjennom språket og menneskeligheten, bærer oss nærmest på gullstol.

For Kermani var Groznyj «det store ukjente». Mot slutten av den andre tsjetsjenske krigen (1999–2002) hadde Vladimir Putins «kontraterror-operasjon» sørget for at Groznyj var blitt «verdens mest ødelagte by», ifølge FN. Men det begynte tidligere, under tsarveldets brutale undertrykkelse av Kaukasus. Tsjetsjenia-krigens grusomheter, påpeker Kermani, var først og fremst konsekvensene av alle de femten foregående krigene. «I Groznyj så jeg Putin-plakatene hengende overalt langs veiene. Til alt overmål må innbyggerne med andre ord tåle tilbedelsen av tyrannen.»

Det mangler ikke på absurditeter, typiske for samfunn som i kjølvannet av totalitære regimer tviholder på «fremskrittet». Stepanakert er en liten by i Armenia hvor det etter sovjetsamveldets fall har flommet over av penger til gjenoppbygging. En egen flyplass, for eksempel. Intet fly har ennå lettet eller landet her, men innsjekkingen fungerer knirkefritt. Funksjonæren spør den reisende hva han gjør her, et spørsmål den reisende er fristet til å returnere. Fra kontrolltårnet vinker funksjonærene. Hva de gjør der? De venter. Daglig leder tar farvel med ordene «så håper jeg dere kan komme med fly neste gang».

Grenser

På veien langs de mange grensene blir grensene i seg selv både en fysisk og tematisk snubletråd. Grenser er ikke bra, de fører til territorialkonflikter – la oss åpne dem opp. Men der de ikke finnes, eller der man møter grensevakter først etter at man har kommet inn i et nytt land (noe som ikke er uvanlig i Armenia og Aserbajdsjan), blir det fort en slags commedia dell´arte-oppvisning. Pass? Holder ikke. Men man kan dra tilbake til stedet man akkurat kom fra for å søke om visum … Grenser fyller flere roller. De lar etniske særegenheter og kulturell identitet bestå. De kan lære oss å hate de andre, eller de kan lære oss å se oss selv med de andres øyne. Plassere oss inn i en sosialt større sammenheng. Lære oss verdien av å søke dialog med De andre. Og her blir Kermani engasjert: «Gravene, grensene – de blir i dag dypere og bredere. De følger ingen geografiske eller nasjonale hensyn, men løper på kryss og tvers gjennom folkeslag, samfunn, til og med gjennom den enkeltes sjelelige landskap. (…) Lik elskende husker folk det som ble gjort mot dem, og glemmer desto raskere egen skyld. (…) hvor mange av mine forfedre som i Kaukasus har myrdet og bortført mennesker som slaver, hvor mange kirker de har skjendet, går først opp for meg på denne reisen, århundrer senere, når erkjennelsen ikke lenger smerter.»

Etter ankomsten i Isfahan, hvor Kermanis familie kommer fra, mykner forfatterstemmen, blir også sårere. Landskapet er ødelagt. Elven – som skapte grønne enger, frukt og grønnsaker – har tørket inn. Navid Kermani, med sine intellektuelle briller og sitt ikke-tyske utseende, er tysk. Men røttene i Iran er rotfaste. Mens han sitter på første rad i Staatstheater Darmstadt, klar til å bli innlemmet i det tyske akademiet for språk og diktning, vandrer tankene: «Det føltes som om det ikke var jeg som ble hedret, men mine forfedre og deres vitebegjær, deres lengsel mot verden, deres mot når de oppdaget den, deres ærgjerrighet (…) som de førte videre fra generasjon til generasjon, slik at en av deres sønner kunne bli tatt inn i europeernes akademi.»

Kommentarer