Langs gravene

Den anerkjente forfatteren Navid Kermani inviterer til en reise fra Köln til Isfahan, som går gjennom et villnis av grenser, ødelagte landskap og fortiet historie. Til håpet.

Kermani
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Entlang den Gräben. Eine Reise durch das östliche Europa bis nach Isfahan

Navid Kermani

C.H. Beck

Tyskland

Det er lett å forstå at bedrifter som lever av å selge varer, må tenke profitt, og at utgivere av kulturprodukter viker unna for usikre kort. Derfor er det oppsiktsvekkende at et nyhetsmagasin som Der Spiegel velger å satse penger, tid og mannskap på et bokprosjekt som lar reisen gå fra Köln til Isfahan i Iran, og som tar for seg det ene lite lystbetonte temaet etter det andre: Tsjernobyl, flyktninger, folkemord, fremmedfrykt, sovjet-æraens bakevje … Forklaringen er at Spiegel-sjefen fant den eneste som var troendes til å gjennomføre dette vågestykket, og med det endte på Spiegels bestselgerliste: tysk-iraneren Navid Kermani.

Hvor integrert kan innvandrere bli? En målestokk kan være den gylne dagen i 2014 da det tyske parlamentet (Bundestag) ba Kermani holde festtalen på 65-årsdagen til den tyske grunnloven, foran en hardbarket forsamling rørt til tårer. Eller da Bundes-president Gauck skulle gå av, og Kermani var blant dem man trakk frem som mulig arvtaker – til det høyeste embetet i Tyskland.

Navid Kermani er strengt tatt ingen innvandrer, foreldrene kom fra Iran til Tyskland før Navid ble født, men han tar regelmessige turer til Isfahan, og her ligger kimen til boken Entlang den Gräben («Langs gravene»). Og Spiegels vågestykke virker også noe mindre risikabelt av at de satset på en anerkjent forfatter, som blant annet har vunnet tyske bokhandleres fredspris og Princess Margriet Award for Culture 2017.

Avgrunner

Forfatterens nærhet, gjennom språket og menneskeligheten, bærer oss nærmest på gullstol gjennom steder de færreste har på listen over ønskede reisemål. Tittelen peker ut retningen: «Gräben» henspiller på massegraver, skyttergraver og mentale avgrunner. Vi er med på en tidsreise, der fortiden virker stadig mer knugende jo mindre den blir snakket om. «I Sovjet-statene, for eksempel, var mange temaer tabu – fra Stalins forbrytelser til Tsjernobyl-katastrofen. Ikke engang folkemordet på jødene ble egentlig tematisert: Ofrene ble omtalt som sovjetiske borgere, ikke som jøder. Når offentligheten ikke kan forholde seg fritt til traumer, hermetiseres traumene og blir private. Følgene av dette ser vi i de sovjetiske etterpå-statene: multi-etniske og religiøse spenninger.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here