Landskap uten kvinner

Når utstillingen «Det magiske nord» åpner i Helsinki, er det i all hovedsak mannlige norske kunstnere publikum får se.

Oluf Wold-Torne
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nærmere seksti tusen mennesker har besøkt Nasjonalgalleriet for å se utstillingen «Det magiske nord», med finsk og norsk kunst fra omkring 1900. 18. juni åpner den samme utstillingen på Ateneum, Finlands Nasjonalgalleri i Helsinki. Ventelig vil utstillingen vekke stor interesse også der.

Ifølge utstillingskatalogen er tanken bak utstillingen å se på fellestrekkene ved finsk og norsk kunst innenfor rammene av europeisk symbolisme. Både i Norge og i Finland spilte kunsten en nøkkelrolle i å fremheve den nasjonale kulturens egenart og å styrke befolkningens fellesskapsfølelse. Kunstnere og forfattere over hele Europa hentet i denne perioden inspirasjon i nasjonale mytologier for å skape kunst og litteratur som tilstrebet å være moderne i form og praksis, men samtidig solid forankret i kulturarven.

Motgang. Faktisk er det etter min andre runde i utstillingen det slår meg. Hvor er kvinnene? Av totalt tolv norske kunstnere medvirker det kun én kvinne, nemlig Helene Vosgraff (1853–1935), som er representert med portrettet Mor Kleppen. Det er nok ikke bare for meg at Vosgraff er et ukjent navn. Om kunstneren står følgende å lese i utstillingskatalogen: «Helene Vosgraff er et nokså ubeskrevet blad i norsk kunsthistorie. Hun ble født inn i en offiserfamilie, og først i godt voksen alder tok hun fatt på sin kunstnerutdanning. Hun studerte ved kunstakademier både i Berlin og Paris. I Kristiania mottok hun korrektur av Harriet Backer og Eilif Peterssen. Hun ble i sin samtid kritisert for sin til tider noe ubehjelpelige stil og manglende begavelse.»  Stakkars Helene Vosgraff, er min umiddelbare tanke. Å vinne anerkjennelse som kvinnelig kunstner på slutten av 1800-tallet var mildt sagt vanskelig. Likevel fantes det eksempler på kvinner som klarte å overvinne både fordommer og motgang. I etterkant av markante kunstnerskap – som det til Harriet Backer og Kitty Kielland – er det da vitterlig flere aktive kvinnelige kunstnere i perioden fra 1890 til 1914 det hadde vært interessant å trekke frem? Malerinnen Lalla Hvalstad (1875–1962) er taust til stede på «Det magiske nord» i form av et portrett som kunstnerkollega Thorvald Erichsen malte av henne i 1897. Men noe eget maleri signert Lalla Hvalstad finner man ikke.

Marginalisert og glemt. Lalla Hvalstad var blant malerne som tilbrakte sommeren 1894 i Vågå. Denne Vågå-sommeren er blitt et begrep i norsk kunsthistorie. Av de ti unge malerne som var samlet i den lille bygda i Nord-Gudbrandsdal var det fire kvinner. Mens de fleste av de mannlige kunstnerne, som Halfdan Egedius, Lars Jorde, Oluf Wold-Torne og Thorvald Erichsen er gått inn i historien, er det kvinnelige firkløveret Johanna Bugge, Kris Laache, Alice Pihl og Lalla Hvalstad forsvunnet inn i  glemselen.

Den bråmodne kunstneren Halfdan Egedius medvirker på «Det magiske nord» med hele fire bilder, blant annet det kjente maleriet Lørdagskveld. Egedius var bare 16 år gammel da han malte bildet av de to mennene på vandring i den lyse sommernatten. Egedius ble alvorlig syk og døde før han fylte 22, men rakk likevel å sette varige avtrykk i kunsthistorien.

Lukkede rom. Egedius ble «sett». Det samme kan ikke sies om de kvinnelige kunstnerne som virket på denne tiden. Alice Pihl deltok på Høstutstillingen en rekke ganger, samt på den norske utstillingen i Stockholm i 1904. Også Lalla Hvalstad var aktiv som maler i flere år før hun gikk over til å arbeide med keramikk. Johanna Bugge stilte ut en rekke ganger på Høstutstillingen, og dessuten på Verdensutstillingen i Paris i 1900. Også Kris Laache medvirket en rekke ganger på Høstutstillingen – og på Verdensutstillingen i Paris i 1900 fikk hun utmerkelse for sitt maleri Portrett av en ung pike. Men mens maleriene til de mannlige kunstnerne gjerne ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet eller andre kunstinstitusjoner, havnet kvinnenes malerier i de lukkede rom.

Løfter frem. Da Lillehammer Kunstmuseum i 1994 viste utstillingen «Vågå-sommeren 1894», var det på bakgrunn av et omfattende detektivarbeid av daværende kurator Svein Olav Hoff. I all hovedsak var maleriene av de kvinnelige Vågå-malerne å finne i private samlinger. Lillehammer Kunstmuseum har gjentatte ganger rettet søkelys mot nettopp kvinnelige kunstnerskap – som Sophie Calles «Ta vare på Dem selv» og utstillingen «Kvinnelige pionerer, nye stemmer», begge fra 2013.  På spørsmål vedrørende kvinnerepresentasjonen i «Det magiske nord» svarer direktør Hoff at han gjerne skulle sett at Kitty Kielland hadde vært representert med ett av sine tidlige arbeider, i tillegg til Alice Pihl eller Lalla Hvalstad.

Men utstillingen «Det magiske nord» favner langt bredere enn bare Vågå-malerne. Blant de andre norske kunstnere er Edvard Munch, Christian Skredsvig, Theodor Kittelsen, Gerhard Munthe, Harald Sohlberg og Gustav Vigeland. Alle velkjente navn, representert med verker som nok mange sikkert vil nikke gjenkjennende til. Kvinnelige kunstnere som Signe Scheel, Marie Hauge, Ambrosia Tønnesen og Helga Ring Reusch glimrer alle med sitt fravær. Jeg tror vi er flere som er nysgjerrige når det gjelder disse hardtarbeidende kvinnene som ofte ofret svært mye for å virke som kunstnere. Dessverre er det slik at neglisjering og marginalisering har en lei tendens til å gjenta seg. Det krever bevissthet og et åpent blikk for at kvinnene skal løftes ut av de stille rom.

Flere finske kvinner. Fra Finland vises verker av blant andre Pekka Hallonen, Akseli Gallen-Kallela, Hugo Simberg og Helene Schjerfbeck. På finsk side er kvinneandelen større. Helene Schjerfbeck er representert med to bilder, mens Elin Danielson-Gambogi, Beda Stjernschantz og Ellen Thesleff alle medvirker med ett bilde hver. 4–1 til Finland når det gjelder kvinnelig representasjon, med andre ord – selv om det unektelig føles litt gjerrig kun å vise to malerier av den lysende Helene Schjerfbeck, og å avspise de andre kvinnene med ett maleri hver.

Tøffe vilkår. Det er ingen grunn til å tro at de kvinnelige finske kunstnerne rundt 1900-tallet hadde det noe lettere enn de norske. Beda Stjernschantz (1867–1910) er representert med maleriet Irma. Om henne står følgende triste tekst å lese i utstillingskatalogen: «I årene 1903–05 bodde hun i USA. Hun dekket deler av reiseutgiftene ved å selge egne malerier på auksjon, og under oppholdet livnærte hun seg som barnepleier og guvernante. Etter at hun kom tilbake til hjemlandet, drev økonomiske bekymringer, svekket helse og en stadig dypere melankoli Stjernschantz til selvmord i 1910.»

Heller ikke Helene Schjerfbeck (1862–1946) hadde noe lett liv. Igjen et sitat fra utstillingskatalogen: «Som ung hadde hun prøvd seg på historiemaleri, som på den tiden ble ansett for å være for krevende for kvinner.»

I Helsinki vil utstillingen «Det magiske nord» suppleres med to veggtepper av den norske billedveversken Frida Hansen (1855–1931). Det hjelper unektelig på den skjeve kjønnsfordelingen på norsk side. Men de kvinnelige malerne som virket på denne tiden, får ikke det kunstinteresserte publikummet i Finland møte. Ikke denne gangen heller.


 

Tinholt er dramatiker.

 

---
DEL