Landsens gleder

To av tidligmusikkens vokale stjerner er ute med innspillinger av ukjent pastoral musikk fra slutten av 1600-tallet. De bør alle med interesse for barokksang umiddelbart skaffe seg. Den litterære sjangeren pastoral er en imitasjon av landlig liv, som den idealiserer som en fredelig og ukomplisert idyll. Tida er vanligvis en imaginær antikk gullalder, hvor kjærligheten […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

To av tidligmusikkens vokale stjerner er ute med innspillinger av ukjent pastoral musikk fra slutten av 1600-tallet. De bør alle med interesse for barokksang umiddelbart skaffe seg.

Den litterære sjangeren pastoral er en imitasjon av landlig liv, som den idealiserer som en fredelig og ukomplisert idyll. Tida er vanligvis en imaginær antikk gullalder, hvor kjærligheten mellom hyrder spiller en stor rolle.

Behagelighetskult

I 1690 ble det ved dronning Christina av Sveriges hoff i Roma dannet en halvhemmelig organisasjon kalt Accademia dell’Arcadia. (Arkadia, opprinnelig en isolert region i antikkens Hellas, ble etter hvert en metafor for det landlige paradiset.) Medlemmene av dette akademiet, en raffinert, intellektuell elite, hadde som ambisjon å skape en kunst i pakt med pastorale idealer, og den var stilistisk enkel og uten bruk av overdrevne ornamenter og effekter.

Akademiet var primært en litterær institusjon, og det at noen komponister fikk innpass, kom av den innflytelse noen musikkelskere hadde på akademiets medlemmer. De arkadiske forfatterne og komponistene hadde noe felles i ambisjonen om enkelhet og en autonomiestetisk behagelighetskult. For komponistene ble akademiet et forum for verdslige vokalverker mens Vatikanets forbud mot opera var gjeldende.

På sin seineste soloutgivelse på Decca har kontratenoren Andreas Scholl tatt for seg kammerkantater av noen av de komponistene som tilhørte det arkadiske akademiet rundt 1700. Det dreier seg om Franceso Gasparini (1668-1727), Benedetto Marcello (1686-1739), Bernardo Pasquini (1637-1710) Arcangelo Corelli (1653-1713) Pietro Bencini (1670-1755) og Alessandro Scarlatti (1660-1725). Det angis ikke hvem som skrev tekstene til disse kantatene bortsett fra i Marcellos tilfelle, der komponisten selv var forfatteren. De metaforene som går igjen i disse tekstene, er skogen som en plass der den avviste elskeren kan finne fred for kjærligheten, og sjøen som kjærligheten, hvor mennesket i sin båt må kjempe mot lidenskapens storm.

Det er tidligmusikkensemblet Accademia Bizantina som under ledelse av cembalisten Ottavio Dantone akkompagnerer Scholl denne gang. Og det er et meget heldig valg, for i tillegg til at ensemblets stil går hand i hand med Scholls, viser det seg som en av de fineste utøverne av dette repertoaret i dag. Den instrumentale skjønnklangen musikerne produserer, og deres oppmerksomhet på detaljer viser deres forståelse for dette repertoarets idiom. Scholls stemme er modnere og fullere enn før og er en nytelse å lytte til.

Etter den skuffende Wayfaring stranger, som kom for et par år siden, er det en lettelse at Scholl er tilbake der han hører hjemme.

Trofaste gjetere

På sin siste cd tar den engelske sopranen Emma Kirkby for seg repertoar av samme type som Scholl. Musikken er av sicilianeren Cataldo Amodei (1649-93), som i dag er nærmest helt ukjent. Han var lærer ved Sant’Onofro-konservatoriet i Capuana og kordirigent ved Thomas Aquinas-universitetet og ved Santa Maria-konservatoriet i Loreto i 1687. Hans etterfølger da han sluttet der to år seinere var den ovenfor nevnte Alessandro Scarlatti.

Hoveddelen av Amodeis komposisjoner er av sakral karakter, deriblant mange oratorier. I 1685 utgav han tretten kantater for sopran og generalbass, med anonyme tekster. De første ti er verdslige og har tekster av pastoral, arkadisk karakter, de tre siste moralskreligiøse. På denne utgivelsen fra BIS har Kirkby tatt for seg seks av disse, som i hovedsak dreier seg om trofasthetens dyd. I tillegg til Amodeis musikk inneholder cd-en en luttsonate av Giovanni Zamboni og en passacaglia for cembalo av Bernardo Storace.

Kirkby, en av hovedfigurene innenfor tidligmusikkbevegelsen, hadde opprinnelig ikke planer om å forfølge en profesjonell karriere som sanger. Etter å ha studert klassisk språk og litteratur ved Oxford ble hun med i Taverner Choir og Consort of Musicke på begynnelsen av 1970-tallet. I løpet av de siste tretti åra har hun samarbeidet med de fleste innenfor tidligmusikkbevegelsen.

På denne utgivelsen er stemmen like vakker og briljant som den alltid har vært. Hun har med seg den svenske luttenisten Jakob Lindberg og den danske cembalisten og dirigenten Lars Ulrik Mortensen. Sammen skaper de et uttrykk som både er vitalt og kontemplativt vakkert.

---
DEL

Legg igjen et svar