Bestill sommerutgaven her

Landsbyliv på Vestbredden

REISEBREV / Palestinas kulturminister og prisbelønte forfatter Atef Abu Saif vil løfte fram den rike kulturarven og bringe kunsten ut til folket.

Ettermiddagslyset er mykt i Ramallah om høsten; idet solen går ned, pakkes byen inn i gyllen dis. Sesongens første regnskyll vasket nettopp oliventrærne rene; innhøstingen kan endelig begynne. Internasjonale solidaritetsaktivister har allerede ankommet Vestbredden for å beskytte olivenbøndene mot angrep fra israelske bosettere.

Den årlige Palestine Heritage Week avholdes rett før innhøstingen starter for fullt, med landsbyfestivaler i hver krok. I år kompliseres gjennomføringen av feiringen av at Israel har innført strømkutt for landsbyene, som må klare seg i en hel uke uten strøm. Okkupasjonsmakten hevder at palestinske myndigheter ikke har betalt strømregningen. De palestinske selvstyremyndighetene (PA) anklager på sin side Israel for å ha holdt tilbake pengeutbetalinger til PA fra februar i år. Palestinernes tiltro til egne myndigheter avtar; den israelske okkupasjonen tærer på kreftene og håpet om forandring. Festivaluken med feiring av egen kulturarv er sårt tiltrengt.

Om flaksen holder ham i live, kan Saif ende øverst i det politiske hierarkiet i Palestina.

Jeg sitter bak i bilen til PAs relativt ferske kulturminister Atef Abu Saif (46), sammen med hans rådgiver Raed Fares, mens sikkerhetsansvarlig Mustafa kjører forsiktig over glatte veier ut av Ramallah. I forsetet er Saif entusiastisk opptatt av at kulturen tilhører folket. «Kunstfeltet henvender seg mest til eliten. Men grønnsakhandlerne i souken skal også føle seg hjemme i teatersalen, på utstillinger og andre kulturarrangementer. Kulturen er limet i ethvert samfunn og må være inkluderende», sier han. Ministeren følger opp med å dra fra landsby til landsby for å overvære lokale festivaler hele uken, og i kveld kjører vi til Bil’in og Kafr Ni’ma, vest for Ramallah.

Atef Abu Saif ble kulturminister i mai 2019 og er en av de yngste palestinske politikerne. Han har en doktorgrad i statsvitenskap, men er også en prisbelønnet forfatter, og i 2016 gjestet han festivalen MOTforestillinger i Oslo med boken Under dronene. Dagbok fra Gaza. Familien hans var blant de over 750 000 palestinerne som ble fordrevet av sionistene under nakbaen («den store katastrofen») i 1948, og Saif vokste opp i flyktningleiren Jabalia i Gaza by.

I mars ble Saif angrepet av ti maskerte menn i Gaza, etter at han hadde uttalt seg mot Hamas’ brutalitet mot egen befolkning. Han overlevde så vidt. Det er ikke første gang han har vært døden nær; både under første og andre intifada ble han skutt av israelske soldater. Arret på kinnet etter kulen som gikk gjennom ansiktet, minner ham daglig på at han har vært heldig. «Jeg hatt flaks i hvert eneste israelske angrep på Gazastripen. Og denne flaksen forplikter», sier Saif. Han er ambisiøs på vegne av både seg selv og sine medborgere. Om flaksen fortsetter å holde ham i live, kan Saif ende øverst i det politiske hierarkiet i Palestina.

Landsbymusikk

Himmelen står i brann mens vi passerer landsbyene oppe i åsene. På klare dager kan man se Middelhavet herfra, om man legger godviljen til. For Saif, som har vokst opp i en kystby, men som minister nå er bosatt på Vestbredden, er det å ha en ugjennomtrengelig mur mellom seg og havet «unormalt», som han sier. Selv om Saif er minister, får han verken besøke Øst-Jerusalem eller Gaza, der hans kone og fire barn bor, uten å søke om tillatelse fra Israel. Familien hans har ennå ikke fått utreisetillatelse fra Gazastripen. «Det føles absurd å inneha en ministerpost, men likevel ikke ha makt til å få gjøre noe så enkelt som å spise frokost med barna sine. Det ville ikke tatt mer enn halvannen time å kjøre til Gaza om det ikke var for alle murene og sjekkpunktene.»

Grønne Hamas-vimpler henger utenfor en og annen bolig langs veien inn i Bil’in. Saif veksler blikk med sikkerhetssjefen idet vi parkerer foran folkets hus. Han har tidligere fortalt at han strever med smerter i det ene benet etter angrepet i mars, og jeg spør om han føler seg utrygg. «Aldri», svarer han bestemt før han åpner bildøren. Saif blir hjertelig mottatt av landsbyens borgermester; kvinner og menn samler seg rundt ham for å ta selfies.

Atef Abu Saif
Til høyre i bildet: Atef Abu Saif. Foto: Vibeke Harper

Jeg drar kjensel på et ansikt i mengden – Abdullah Abu Rahma, tidligere leder for Bil’in Popular Committee Against the Wall. Det er over ti år siden jeg var her sist, men tåregassen og gummikulene de israelske soldatene sendte mot oss, som fredelig demonstrerte mot den pågående byggingen av separasjonsmuren og utvidelsen av bosettingen Modi’in Illit på palestinsk jordbruksland, er ikke så lett å glemme. Det er heller ikke Abdullah, som inviterte til middag etter hver eneste fredagsdemonstrasjon. Han forteller ivrig om seieren i israelsk høyesterett: Innbyggerne i Bil’in hyret en israelsk menneskerettighetsadvokat, og muren og bosettingen ble dømt lovstridige. I 2011 måtte Israel flytte en bit av muren litt lenger ned, slik at de palestinske bøndene fikk tilbake tilgangen til deler av olivenlundene. «Du vet, vi må glede oss over våre seire, uansett hvor små de er. Og ingen oliven smaker bedre enn våre!» sier Abdullah og gliser.

I Kafr Ni’ma blir vi møtt av den hypnotiserende lyden fra yarghoulfløyten, som smyger seg ut fra scenen på forsamlingsplassen. Ved inngangen er det satt opp boder med lokalt produserte varer: olivensåpe, flettede kurver, billedkunst, smykker og søt hjemmebakst servert med kaffe. Kulturministeren beveger seg fra bod til bod, småprater med alle, skryter av håndverket og smaker på godbitene. Rådgiver Fares hvisker at Atef alltid sier «vi blir her en time, maks to» før de ankommer slike festivaler. «Men folk fra Gaza er jo så sosiale og pratsomme, vi kommer oss aldri hjemover før etter minst tre!» Han ler varmt.

Noen hundre kvinner, menn og barn har benket seg foran den store scenen, hvor musikere, dabke-dansere og poeter underholder. Fares kaster seg inn i lenken av dansende menn, mens Saif nøyer seg med lett hoiing og rytmisk klapping. Så inntar talerne podiet. Blant dem er Walid Assaf; PA-minister og leder for den nasjonale komiteen for motstanden mot muren og bosettingene. I august 2018 ble Assaf skutt med gummikuler av israelske soldater under en ikkevoldelig demonstrasjon mot israelsk landtyveri i landsbyen Ras Karkar. Han slapp unna med en skade på venstre øre.

Norges to ansikter

Det er blitt mørkt da Atef har holdt tale og vi forlater festivalen i Kafr Ni’ma. På hjemveien forteller Fares at han kjenner Saif fra studietiden på universitetet i Bir Zeit, utenfor Ramallah. «Atef er en kunstner og intellektuell, han vil noe, har driv og handlekraft. Endringene han så langt har fått gjennomført i kulturdepartementet, lover godt. Han har blant annet hentet inn flere kapasiteter fra kulturfeltet, både kvinner og menn, og han har hevet den kunstfaglige kompetansen i departementet. Doktor Atef er faktisk en av få jeg har tro på at kan utrette noe.» Kulturministeren virker kledelig sjenert over hyllesten fra rådgiveren. Han understreker at han bare er lagleder, og trekker fram det norske representantkontorets gode bistand. «Norge er det eneste landet som gir økonomisk støtte til kulturdepartementet direkte. Disse midlene er avgjørende for at vi selv kan forme utviklingen av kulturlivet i Palestina. Budsjettene er små og behovene store, men oppveksten i Gaza har heldigvis lært meg betydningen av å lete etter løsninger, ikke problemer.»

«Oppveksten i Gaza har lært meg betydningen av å lete etter løsninger, ikke problemer.» Atef Abu Saif

«Hva sa du i talen din?» spør jeg. «Mange ting», svarer han tørt. Så snur han seg mot baksetet og smiler skjevt. «Essensen var at dette er hjemmet vårt, vi palestinere har ingen andre steder å dra. Derfor må alle gjøre det beste ut av situasjonen vi befinner oss i akkurat nå, og bidra til å skape det Palestina vi ønsker at barna våre skal vokse opp i. Vi skal holde ut til det kommer bedre tider. Og de kommer.»

Bedre tider kommer imidlertid ikke av selv. Palestinerne ber om konkret politisk støtte som tvinger de israelske maktovergrepene til opphør. Norge svarer på bønnen med bistand til palestinsk statsbygging og humanitær hjelp til innbyggerne i Gaza. Samtidig selger Norge våpen til okkupasjonsmakten, og i Granavold-erklæringen uttrykker regjeringen et ønske om «styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel». I samme erklæring står det at regjeringen vil «gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner ved alvorlige og vedvarende brudd på folkeretten». Men dette siste er altså Israel unntatt fra.

Du vil kanskje også like