Landligge for sjøforsvaret

Noen er så opptatt av å planlegge for den store krigen sammen med USA, at de ikke ser de mange små konfliktene som kan oppstå i våre egne nærområder.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er uvær i forsvaret om dagen. Og uvær fører ofte til landligge. I alle fall gikk sjøforsvaret i bøyene for et par uker siden. Men det var ikke meteorologiske forhold som satte marinen på land. Det var politisk rot.

Det er alvorlig det som skjer. Frustrasjon og forvirring preger store deler av forsvaret. Ingen har ordentlig definert de sikkerhetspolitiske utfordringene etter at muren falt. Noen ville litt for lenge fortsette som før. Det var så greitt med en entydig fiende. Andre begynte å lete etter nye fiender. Krigen mot terror ble det mange ventet på. Men problemet er at da er det USA som definerer både generell trussel og fiende. Og som vi vet har USA et avslappet forhold til både folkerett, internasjonal lov og FN-vedtak. I en urolig verden er det farlig for et lite land som Norge å bidra til internasjonal lovløshet. Ikke minst hvis det er lovløsheten en vil bekjempe. Å være venn med USA kan sikkert være fornuftig. Men det betyr ikke at vi uten videre kan regne med støtte og hjelp om vi selv mener vi trenger det. Støtte og hjelp forutsetter felles interesser. Vi kan ikke regne med at det amerikanske forsvaret opptrer som en filantropisk organisasjon.

Omstilling, sier alle. Men det er uklart hva en skal omstille seg til. Skal en fortsatt ha et balansert nasjonalt forsvar eller skal en utvikle militære nisjekapasiteter som skal stå til disposisjon for NATO og USA? Internt i forsvaret knurres det overalt. Men ingen tør stå opp og protestere mot de valg som er gjort av dagens regjering med mer eller mindre helhjertet støtte fra et flertall på Stortinget. Få tør si åpent og ærlig at vi må velge hva slags forsvar vi vil ha. Vi bruker 30 milliarder på forsvaret. Det er mer pr innbygger enn nesten noe annet land i verden. Det er politisk umulig å bruke mer. Derfor kan vi ikke både utvikle såkalte nisjekapasiteter som skal stå til disposisjon for NATO og USA enten det er på Balkan, Afghanistan eller Irak og samtidig holde oppe et nasjonalt forsvar som har som primær oppgave å sikre ro og stabilitet i våre egne nærområder.

Da det norske sjøforsvaret gikk i opplag hadde vi fortsatt fartøyer ute under NATO-kommando. En fullt bemannet Ula-klasse undervannsbåt er permanent stasjonert i det indre av Middelhavet. Hva som truer Norge i slike strøk av verden, er uklart formange. At USA føler seg truet av det som skjer i området, er en annen sak.

Og så er vi fortsatt på Balkan og i Afghanistan.

Mens sjøforsvaret ligger i bøyene og luftforsvaret nøyer seg med å fly i kontortiden.

Norge er langt på vei Europas største land i utstrekning hvis vi regner inn våre havområder. Vi har ansvaret for å forvalte noen av verdens viktigste fiskeri og energiressurser. Konfliktpotensialet er stort. Og det er ikke blitt mindre ved de store utbyggingene som nå skjer i Nord-Russland. Amerikansk kapital er inne og Bush har gjort en langsiktig avtale med Putin om levering av olje og gass. Vi vet at Norskekysten vil utvikle seg til å bli en av verdens viktigste transportveier for energi. I tillegg har vi de demografiske og økologiske utfordringene på Kola. Når dette er situasjonen, er det mer enn merkelig at vi reduserer vårt militære nærvær både på sjø og land i våre nordområder.

Hvis vi selv ikke holder oppe tilstrekkelig militær autoritet, vil det fort komme andre inn for å hjelpe.

Det har nærmest vært et mantra gjennom to tiår at vi må skjære ned på driften i forsvaret for å få penger til investeringer. Men nå har vi stelt oss slik at vi ikke har midler til å drifte det utstyret som vi allerede har. Og i tillegg skal vi nå kjøpe 5 fregatter fra Spania til 20.000.000.000.- kroner, mens Kystvakta mangler enkle bordingsfartøyer som koster 5 nuller mindre enn en fregatt. Og nå skal vi sannelig også kjøpe nye amerikanske jagerfly til enda flere milliarder mens vi fortsatt mangler midler til å holde dagens jagerfly i lufta.

Det er alvorlig det som skjer. Flertallet av norske offiserer sier i en meningsmåling at de ikke har tillit til den politiske forsvarsledelsen. Frustrasjonen brer seg fordi ingen med tydelighet staker ut ansvar og oppgaver for forsvaret i framtida.

Forsvarets primæroppgave er å vedlikeholde ro og orden i hele vårt territorium. Forsvaret skal gi trygghet – hverdagstrygghet for folk flest og politisk trygghet slik at politiske myndigheter fritt kan håndtere våre sikkerhetspolitiske utfordringer.

Vi skal vite at det holdes vakt over de enorme ressursene som nasjonen er satt til å forvalte.

Noen er så opptatt av å planlegge for den store krigen sammen med USA, at de ikke ser de mange små konfliktene som kan oppstå i våre egne nærområder. Og dette får fortsette fordi forsvarspolitikk ikke er «ordentlig» politikk. Ingen politiker blir valgt eller gjenvalgt fordi hun eller han interesserer seg for forsvarspolitikk. Derfor er det ingen partier som har store og kompetente miljøer som arbeider med forsvarsspørsmål. Det blir gjerne overlatt til enkeltpersoner med ansiennitet og erfaring. Det blir lite debatt om sikkerhetspolitikk, om forsvarets oppgaver. Det blir stort sett kamp om kronestykker. De som byr mest, er mest forsvarsvennlig.

Heller ikke norsk presse har tradisjon for å dekke konflikter og vanskelige avveininger innenfor forsvaret. De som har skrevet om dette, har stort sett vært håndplukket og sikkerhetsklarert. Og dermed har det hele fått utvikle seg. Men så går plutselig sjøforsvaret i bøyene. Det blir litt støy en ukes tid. Deler av stortinget tar affære. Statsråden skraper sammen beskjedne 30 millioner ekstra til drift. Og så fortsetter uværet som før. Det kan fort bli landligge igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar