Lammer Lem nei-ligaen?

Steinar Lems omfavnelse av EUs vernepolitikk (i Ny Tid bl.a. 26.8 og 16.9, red.anm.) har åpenbart lamma nei-ligaen, som svarer med retoriske reflekser i spaltene her i Ny Tid. Provokasjonen ved at en sentral person i den radikale miljøbevegelsen våger å banne i kjerka og si ja til EU på et miljøpolitisk grunnlag har ført […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Steinar Lems omfavnelse av EUs vernepolitikk (i Ny Tid bl.a. 26.8 og 16.9, red.anm.) har åpenbart lamma nei-ligaen, som svarer med retoriske reflekser i spaltene her i Ny Tid. Provokasjonen ved at en sentral person i den radikale miljøbevegelsen våger å banne i kjerka og si ja til EU på et miljøpolitisk grunnlag har ført til et veritabelt stormløp mot Lem. Det hjelper ikke at hans kritikk er fundert på en anerkjennelse av at det er på tide med nye løsninger for å få et mer miljøvennlig Norge. Nei-sida forsvarer seg med at det ikke har vært politisk flertall for deres løsninger her til lands. Hvorfor det skal være et godt argument mot å delta på en arena hvor et slikt politisk flertall finnes, er for meg en gåte.

Jeg antar at både Tine Larsen og Gullbjørg Røisli har hatt Nei til EUs argumentasjonshefte foran seg når de har skrevet sine innlegg. Røisli har neppe kommet fram til at EU tillater at radioaktivt avfall fra kjernekraftverk blandes inn i forbruksvarer ved å lese det relevante direktivet selv (EURATOM-direktiv 96/29). Hadde hun gjort det, ville hun fort forstått at direktivet – som har tittelen «Om fastsettelse av grunnleggende sikkerhetsnormer til beskyttelse av befolkningens og arbeidstakernes sunnhet mot de farer som er forbundet med ioniserende stråling» – tvert i mot handler om hvordan vi kan beskyttes mot blant annet radioaktivt avfall.

Både Larsen og Røisli snakker om «de grå byråkratene i Brussel», og om hvor udemokratisk EU er. Hadde de tatt seg bryet med å sette seg grundigere inn i hvordan EU arbeider, ville de sett at det er de folkevalgte representantene i Ministerrådet og Europaparlamentet som bestemmer miljøpolitikken til EU – og at de «grå byråkratene» i Kommisjonen er de som passer på at medlemslandene strammer opp sin miljøpolitikk.

Steinar Lem har skjønt at i en verden hvor informasjon, penger og menneskelige forhold krysser grenser mer enn noensinne før, må politikken foregå på alle mulige nivåer – det nære, det nasjonale og det overordna internasjonale. En god miljøpolitikk er å lage og følge opp progressive internasjonale regler, å samordne en nasjonal miljøpolitikk som hindrer at lokale særinteresser overstyrer fellesskapet og å ta tak i vårt eget lokalsamfunn for å gjøre de små grepene som betyr så mye. Steinar Lem skal ha honnør for å tore å si fra i en debatt som har kjørt seg fast.

Christer Gulbrandsen har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, og er medlem av SV.

---
DEL

Legg igjen et svar