Laila, misbrukernes mor

Laila at the Bridge tar oss med på en opprivende reise til Kabuls dystre narkotikamiljø, i følge med en kvinne som forsøker å redde misbrukerne.

Sevara Pan er skribent, basert i Berlin.

Laila at the Bridge

Elizabeth MirzaeiGulistan Mirzaei

Afghanistan, Canada

Laila Haidari, en lubben afghansk kvinne i 30-årene, tar på seg sine ballerinasko og går foran under den beryktede Pul-e Sukhta-broen, der hun i tung stank beveger seg mellom brukte sprøyter og sluknede kropper. Opiumssløve menn, mange eldre enn henne, kaller henne ømt for «mor». Til gjengjeld refererer hun til dem som «guttene mine» og ber dem innstendig om å komme til det provisoriske rehabiliteringssenteret hennes, som kalles «Mother Camp».

Laila at the Bridge er en observerende dokumentarfilm som tålmodig følger den afghanske kvinnen mens hun så å si på egen hånd prøver å hjelpe de stoffavhengige i senteret hun driver uten støtte fra regjeringen eller utenlandsk bistand.

En narkostat

Det å redde de avhengige fortoner seg som en Sisyfos-oppgave, for Haidari stilles overfor tilbakefall, finansielle hindre og motstand fra myndighetene. I en periode finansierte hun herbergene sine med midler fra sin egen restaurant, med avvente misbrukere som arbeidskraft, men det ble snart et fåfengt prosjekt etter at en serie angrep drev kundene vekk. «Krig, krig, alt skyldes krig,» sier Haidari med empati da narkomane Ikhtiar Gul forteller sin historie. Han var tidligere livvakt for den afghanske presidenten Najibullah Ahmadzai, men er nå en vansiret mann som nekter å klippe skjegget fordi han ikke vil at et arr fra en kule skal synes. Gul er én av tusener som begynte med narkotika etter å ha vært utsatt for angrep fra opprørere på en markedsplass eller i jobben. Den USA-ledede invasjonen i landet i 2001 har ikke bidratt til å dempe opiumproduksjon og -handel; faktisk har tallene gått i været siden operasjonene ble satt i gang av Washington og deres allierte. Filmen peker på at Afghanistan nå står for 90 prosent av verdens opiumproduksjon; det har ført til sterkt fallende priser på hjemmemarkedet og resultert i det høyeste nivået på narkotikaavhengighet i verden.

https://www.youtube.com/watch?v=qHp5NLN_jOo

Dokumentarfilmen prøver ikke å forklare hvordan vestlig intervensjon har brakt Afghanistan til randen av å være en narkostat. Filmen setter imidlertid søkelyset på det rene og skjære hykleriet som preger den afghanske regjeringens antinarkotika-arbeid. «Uheldigvis er alt i Afghanistan symbolsk. Alt er et show,» sier Haidari under en 1TV Kabul-debatt om Afghanistans «største utfordring» – dyrkingen, smuglingen og salget av narkotika. Hulheten er til å ta og føle på når en delegasjon fra departementet for antinarkotika-virksomhet forlanger en høyere standard på leiren under en visitt til Haidaris provisoriske losji. Det er et krav Haidari ikke nøler med å svare på: «Ikke gi meg det politikk-vrøvlet. […] Sa du at leiren min ikke holder god nok standard? Til helvete med standardene deres! Er under broen ‘standard’? […] Dere kan bare si ‘Få bedre standard på leiren din.’ Med hvilke penger?»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.