Laila Haidari, en lubben afghansk kvinne i 30-årene, tar på seg sine ballerinasko og går foran under den beryktede Pul-e Sukhta-broen, der hun i tung stank beveger seg mellom brukte sprøyter og sluknede kropper. Opiumssløve menn, mange eldre enn henne, kaller henne ømt for «mor». Til gjengjeld refererer hun til dem som «guttene mine» og ber dem innstendig om å komme til det provisoriske rehabiliteringssenteret hennes, som kalles «Mother Camp».
Laila at the Bridge er en observerende dokumentarfilm som tålmodig følger den afghanske kvinnen mens hun så å si på egen hånd prøver å hjelpe de stoffavhengige i senteret hun driver uten støtte fra regjeringen eller utenlandsk bistand.
En narkostat
Det å redde de avhengige fortoner seg som en Sisyfos-oppgave, for Haidari stilles overfor tilbakefall, finansielle hindre og motstand fra myndighetene. I en periode finansierte hun herbergene sine med midler fra sin egen restaurant, med avvente misbrukere som arbeidskraft, men det ble snart et fåfengt prosjekt etter at en serie angrep drev kundene vekk. «Krig, krig, alt skyldes krig,» sier Haidari med empati da narkomane Ikhtiar Gul forteller sin historie. Han var tidligere livvakt for den afghanske presidenten Najibullah Ahmadzai, men er nå en vansiret mann som nekter å klippe skjegget fordi han ikke vil at et arr fra en kule skal synes. Gul er én av tusener som begynte med narkotika etter å ha vært utsatt for angrep fra opprørere på en markedsplass eller i jobben. Den USA-ledede invasjonen i landet i 2001 har ikke bidratt til å dempe opiumproduksjon og -handel; faktisk har tallene gått i været siden operasjonene ble satt i gang av Washington og deres allierte. Filmen peker på at Afghanistan nå står for 90 prosent av verdens opiumproduksjon; det har ført til sterkt fallende priser på hjemmemarkedet og resultert i det høyeste nivået på narkotikaavhengighet i verden.
Dokumentarfilmen prøver ikke å forklare hvordan vestlig intervensjon har brakt Afghanistan til randen av å være en narkostat. Filmen setter imidlertid søkelyset på det rene og skjære hykleriet som preger den afghanske regjeringens antinarkotika-arbeid. «Uheldigvis er alt i Afghanistan symbolsk. Alt er et show,» sier Haidari under en 1TV Kabul-debatt om Afghanistans «største utfordring» – dyrkingen, smuglingen og salget av narkotika. Hulheten er til å ta og føle på når en delegasjon fra departementet for antinarkotika-virksomhet forlanger en høyere standard på leiren under en visitt til Haidaris provisoriske losji. Det er et krav Haidari ikke nøler med å svare på: «Ikke gi meg det politikk-vrøvlet. […] Sa du at leiren min ikke holder god nok standard? Til helvete med standardene deres! Er under broen ‘standard’? […] Dere kan bare si ‘Få bedre standard på leiren din.’ Med hvilke penger?»
Departementet vet knapt hva «standard» er, men det lar aldri en anledning gå fra seg til å kjøre en forestilling med skryt av hvor effektivt det arbeider. Kameraene er alltid til stede når myndighetene setter fyr på beslaglagt narkotika i den «seriøse og sterke kampen mot narkomafiaen». Men på spørsmål om hvem den mafiaen er og hvorfor Afghanistan etter mange års kamp fremdeles er verdens største produsent av opium, klarer departementets viseminister Mohammed Ibrahim Azhar ikke å finne noe bedre svar enn å si at mafiaen «ikke er en gruppe vanlige folk».
Ingen mirakelfabrikk
Lengselen etter noe som likner et liv, gjennomsyrer hele filmen. Men livet, for tusener av afghanere som ikke er ukjent med stoffavhengighet, er preget av en annerledes form for feiring. En gruppe avvente misbrukere samler seg rundt to fødselsdagskaker med henholdsvis åtte og to lys, for å feire bursdagen til Marzia, datteren til Haidaris bror, som blir åtte, og faren hennes, Hakim, som feirer to år som nykter. Laila at the Bridge beretter om den seige kampen til mange afghanere som trass i den endeløse krigen og den truende døden er i stand til å reise seg igjen, og kanskje til og med dele latter eller en dans.
Likevel, på tross av år med kamper og milliarder av brukte dollar kunne ikke Afghanistan vært lenger unna å vinne over sitt narkoproblem. Synet av misbrukere som knuffer om maten under broen, eller en avhengig mor som mater sitt sutrende barn med en opiumblanding hun har tatt ut fra en UNICEF-bag, er et slag i ansiktet. Og det etterlater oss med lite håp.
Da dokumentaren nærmer seg slutten, svever kameraet over elveløpet til den uttørkede Kabul-elven, og vi ser Haidari gå ned igjen til de mørke fordypningene under broen i sine urokkelige bestrebelser på å redde «guttene». Filmen ender nøyaktig hvor den begynte – ved broen. «En person må krysse broen selv,» sier Haidari, og fastslår at «om de får tusen tilbakefall, dersom de ønsker å bli rene igjen», vil hun være der for dem. Men spørsmålet gjenstår: Vil det internasjonale samfunnet være der for dem?
