Lag av frihet

May Odeh lager film fordi hun trenger svar på alle spørsmålene sine. «Filmskaperne gjør mer for Palestina enn politikerne,» mener hun.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Av Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy

«Palestinske filmskapere var de første som fikk land til å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat, gjennom deres deltakelse på filmfestivaler rundt omkring i verden. Mens politikerne bare skriker og lager latterlige avtaler som Oslo-avtalen, bidrar filmskaperne til å etablere en palestinsk identitet gjennom arbeidet sitt,» sier filmskaperen. 33-åringen har flyttet tilbake til Ramallah etter en fullført mastergrad ved Den norske filmskolen i Lillehammer. Der har hun startet sitt eget produksjonsselskap, og jobber med å få i gang en internasjonal filmfestival i Jeriko i 2016.

Etter tre år i Norge, stod Odeh i 2012 med valget mellom å bli i et land hun trivdes i og oppfattet som trygt, rolig og problemfritt, og å dra tilbake til hjemlandet hvor alle filmer som blir laget preges av konflikten med Israel. «I Palestina er selv en kjærlighetsfilm politisk,» forteller Odeh, som vendte tilbake fordi filmene hennes alltid vil handle om Palestina: «Jeg vil bestandig ha så mange spørsmål knyttet til denne regionen, og jeg undersøker disse spørsmålene gjennom filmene mine,» sier hun på en telefonlinje fra Vestbredden.

Temaene som opptar Odeh er eksistensielle så vel som politiske, og hun vil helst unngå merkelapper: «Jeg leter etter svar på det jeg lurer på. Det handler om morgendagen, hvordan jeg lever, hva som skjer akkurat nå og hvordan vi kan finne en retning. Å lage film er å forvandle sine tanker til bilder, og å prøve å forstå seg selv bedre. Filmene mine blir politiske fordi omgivelsene mine er omringet av konflikt. I Norge ville filmene blitt annerledes; der ville jeg hatt andre spørsmål å besvare,» forteller regissøren.

«Det er synd at vi må definere det vi lager: ’politisk’, ’palestinsk’ eller ’kvinnelig’. Det er en film

Filmene mine blir politiske fordi omgivelsene mine er omringet av konflikt. I Norge ville filmene blitt annerledes; der ville jeg hatt andre spørsmål å besvare.

Odehs evne til å få frem nyanser og å unngå billige merkelapper er blitt observert av kritikerne. Nezar Andary i det magasinet Jadaliyya mener at hun i debutfilmen Diaries finner mye skjønnhet i Gaza, samtidig som hun får frem det uhyggelige ved tilværelsen i det innelukkede området. Hun unngår også de klisjéfylte karakterskildringene og det typiske «redningsnarrativet»: «Kameraet ’zoomer’ ikke inn en stereotypisk heltinne. Det som skrider frem er bilder som gir en rik kontekst til de tre hovedpersonene. Vi ser ikke bare kvinnenes kamp mot beleiringen, men får også et innblikk i deres indre monolog om familieliv, regler for bekledning og noen filosofiske perler om samfunnets harde fordømmelse.»
Kanskje Odeh klarer å formidle så mange sider av kvinnenes liv, fordi hun både kan se dem innenfra og utenfra. Før hun dro for å lage filmen, hadde hun aldri vært i Gaza og bar med seg en rekke forestillinger som viste seg ikke å stemme. Som palestiner kunne hun likevel lett identifisere seg med dem hun filmet. Hun ville unngå de to mest gjennomgående diskursene knyttet til Gazastripen: Israels bagatellisering av de palestinske innbyggernes, og de utenlandske medienes krisenarrativ: «En skrikende kvinne og et ødelagt hus,» oppsummerer filmskaperen.

May Odehs regidebut fra 2011 fikk god mottakelse på flere festivaler. Den ble nominert til beste dokumentar på Abu Dhabi Film Festival i 2011, og fikk juryens pris på Malmö Arab Film Festival i 2012. Filmen skildrer livet til tre kvinner på Gazastripen, og filmskaperens møte med det okkuperte området. Den preges også av at Odehs opphold i Gaza ble ufrivillig forlenget fra to uker til tre måneder.

«Diaries er ikke en film om islam – det er en film om frihet. Jeg fant ut at det å være fri har mange lag, spesielt i Gaza – et område som er like lukket som en hermetikkboks. Okkupasjonen er ett lag, et annet er regjeringen, og enda et lag er familien. For kvinner er det enda flere lag; deres fedre, sønner og så videre. I Diaries er alle disse lagene synlige,» sier Odeh, og fortsetter: «Både menn og kvinner i Gaza har svært begrenset frihet og få muligheter. Å være i Gaza og ikke komme seg ut, gjorde meg nedstemt og fikk meg til å tenke på hva det vil si å være fri.»
Da Odeh skulle returnere til Lillehammer med sitt filmprosjekt, fikk hun rett og slett beskjed om at det ikke var mulig. Til slutt var det hennes norske studentkort som ble utgangsbilletten. Odeh ler av det absurde ved situasjonen: «Det er helt sprøtt; ditt pass, din identitet betyr ingenting.»
Da May Odeh satt fast i Gaza, var det energien fra folk rundt henne som holdt henne oppe. «Jeg forstår ikke helt hvordan de får det til, men de har all denne positive energien, og de kommer seg videre og ser frem mot morgendagen.»
En slik beskrivelse passer utvilsomt også på henne. For det er ikke alle hindringene som preger stemmen hennes. «Jeg møter så mange flotte mennesker med så mye fint å fortelle. Kanskje er det egoistisk av meg – at jeg vil være knyttet til disse historiene. Og se dem på et lerret.» Dette var bakgrunnen for Odehs produksjonsselskap. Hun hadde allerede erfaring med å være produsent og linjeprodusent, og hun hadde studert tv og radio ved Universitetet i fødebyen Birzeit. I tillegg har hun jobbet som korrespondent for flere arabiske tv-kanaler, inkludert Al-Jazeeras barnekanal.

I arbeidet sitt vil hun vise verden hvem det palestinske folk er, og hvordan de lever. Hun sier at hver film har sin egen ånd, og fremstiller historier det er viktig å kjenne til.

Filmproduksjonens materielle side skal ifølge Odeh ikke undervurderes: «Vi jobber hele tiden for å klare dette, men tjener ingen penger. Samtidig vet vi at vi nå skaper en industri i Palestina, og det forandrer atmosfæren. Jeg vet at vi kan klare dette.»
Odeh jobber med å få i gang en ny internasjonal filmfestival i hjemlandet. Den forrige ble nedlagt i 2008. «Jeg var på sykkeltur i Jeriko da jeg støtte på en vakker gammel bygning. Jeg ble nysgjerrig, og bestemte meg for å gå inn. Der møtte jeg to menn som spilte kort, og den ene kom bort og begynte å prate. Bygningen var en kino på 1950-tallet, fortalte han – men den ble stengt etter okkupasjonen i 1967. På 1990-tallet åpnet den igjen, men da satte noen israelske soldater fyr på den. Mannen ville så gjerne at noen skulle lage et kultursenter i bygningen, og om jeg var interessert, kunne jeg få nøkkelen og sette i gang arbeidet. Og jeg svarte: ’Men jeg gikk bare tilfeldigvis forbi!’»

Hun ville unngå […] de utenlandske medienes krisenarrativ: «en skrikende kvinne og et ødelagt hus».

Men Odeh hadde bare så vidt kommet ut døren da hun bestemte seg for at her ville hun få i stand en internasjonal filmfestival. Mange folk i Palestina er filminteresserte, men det finnes nesten ingen steder å vise film. Nå er Odeh i gang med den økonomiske planleggingen, og snart kan de begynne å renovere den gamle kinoen i Jeriko. Regissøren mener det er fint at det også foregår kulturelle begivenheter utenfor Ramallah og de andre mest sentrale palestinske strøkene.
Hvordan får hun så vist filmene sine i Palestina nå for tiden? Det er krevende, svarer hun – og de kommersielle Hollywood- og egyptiske filmene har det største publikummet. Men hun og kollegaene i Odeh Films tenker alternativt og oppsøker kultursentra, skoler og universiteter. Odeh reiser også mye rundt på festivaler. Hun er nettopp kommet hjem fra Paris, og skal snart videre til Doha. «Jeg har en fot i Ramallah og en fot i resten av verden,» forklarer hun.
Dette var tredje intervju i vår serie om 
kvinner med flerkulturell bakgrunn.
---
DEL