Lærestykke i sivil ulydighet

Hvordan gjøre motstand mot en korrupt stat i dag.

Kjetil Røed

Filmkritiker i Ny Tid.

CITIZENFOUR. (Kritikk 1 av 2)
Regi: Laura Poitras, foto: Trevor Paglen m. fl

Når ansiktet ditt begynner å dukke opp på T-skjorter rundt i verden så ofte at du konkurrerer med Che Guevara om å være den foretrukne frihetshelten, vet du at budskapet ditt har nådd frem. I varsleren Edward Snowdens tilfelle var budskapet at USA og Storbritannia overvåker det meste av kommunikasjonen verden rundt, og oppbevarer denne informasjonen i kjempemessige, søkbare arkiver. Individer eller grupper av individer kan også «flagges» slik at den lagrede informasjonen kan brukes som instrument for å kartlegge borgeres fremtidige bevegelser. Men selve overvåkningen, som vi fortsatt ikke kjenner rekkevidden av, er bare en del av et mye større bilde: Den legger først og fremst et enormt press på demokratiet og den frie pressen, og er sannsynligvis det største statlige overgrepet mot sivilsamfunnets rett til privatliv i historien.

Regissør Laura Poitras gir oss det vil har manglet til nå: en definerende fortelling som forklarer Snowdens budskap, presenterer oss for mannen bak, og fungerer som film i seg selv. CITIZENFOUR er en svært vellykket dokumentar som klokt reflekterer rundt forskjellige aspekter ved tilfellet Snowden. Den kretser først og fremst rundt kjernesituasjonen i avsløringene: de høyintensive dagene på et lite hotellrom i Hong Kong der Snowden forteller sin historie til Poitras og Guardian-journalistene Glenn Greenwald og Ewen MacAskill. «NSA bygger det største undertrykkelsesredskapet i menneskets historie,» sier Snowden i en e-post til Poitras før møtet i Kina. Gjennom CITIZENFOUR får vi et førstehånds innblikk i hva som skjedde disse skjebnesvangre timene.

Synlighet. Ett av filmens store pluss er dens evne til å veksle mellom de store linjene og intime detaljer. Under intervjuet med Snowden skifter perspektivet mellom et fleksibelt kamera, ofte i close-up, til fasadebilder og oversiktsbilder av Hong Kong. Dette er gjennomgående i hele filmen: Samtaler, diskusjoner og betroelser plasseres innenfor en geografi – det vil si rammen av den gjenkjennelig byen med sin ditto arkitektoniske profil. Valget av Trevor Paglen som ansvarlig filmfotograf er interessant i så måte; hans spesiale er oppfinnsomme synsvinkler på overvåkningsstaten. Som fotografen sier: Selv om den hemmeligholdte aktiviteten er vanskelig å få øye på, har den faktisk en synlighet gjennom arkitektur og logistikk. Institusjonene er hemmelige, men man må gjøre bruk av mennesker under byggearbeidet; materialene kommer et steds fra – og de må fraktes dit de skal benyttes. Det hemmelige har også en bestemt arkitektonisk form, og befinner seg på bestemte steder i verden. Denne betraktningsmåten kommer gjentatte ganger til uttrykk i filmen når forskjellige overvåkningsanstalter dokumenteres. Eksempelvis får vi se NSAs senter for lagring av avlyttede telefonsamtaler i Bluffdale i Utah, som ble påbegynt i 2011. Bildene skildrer et trivielt byggearbeid og uferdige industribygg; ingenting avslører hva som faktisk kommer til å befinne seg der – likevel er det hemmeliges «ytterste lag» synlig. Mot slutten av filmen ser vi bilder fra Bude i England hvor de transatlantiske kommunikasjonskablene fra USA til den britiske overvåkningsorganisasjonen GHCQ ankommer kyststripen. Vi ser ikke selve kablene eller hva som går gjennom dem, men vi kan plassere stedet de møter fastlandet på på kartet. Gjør vi det, vil det tre frem et mønster – og parallelt med Snowdens eksponering av skjult overvåkning, får vi dermed – gjennom Paglen – en inntrengende oppfordring om å lete etter steder hvor de hemmelige operasjonene kommer til syne, selv om vi ikke har den samme tilgangen på hemmeligstemplet info som Edward Snowden.

Fininnstilt. CITIZENFOURs hovedanliggende er naturlig nok å portrettere Snowden. I en kostelig scene ser vi ham kryptere Greenwalds datamaskin. Han trekker et pledd over hodet for å unngå at eventuelle kameraer montert i rommet skal filme hva han skriver på tastaturet. Denne situasjonen ville under normale omstendigheter vært paranoia par excellence, men her er unntakstilstanden blitt normalen. «På dette tidspunktet er det ingenting som lenger vil kunne sjokkere oss,» sier Greenwald mens han ler, med et vantro ansiktsuttrykk. Under pleddet humrer også Snowden – og når Greenwald skal taste inn sitt brukerpassord så Snowden kan fullføre krypteringen, sier varsleren skjelmsk til Greewald at han også gjerne kan få bruke teppet. Det oppstår et spøkefullt øyeblikk hvor hele gjengen fremstår som barn på gutterommet, en lett stund preget av lek, før det midlertidige frirommet oppløses i alvor igjen. For faktum er jo at det kan være kameraer i rommet.

Ett av filmens store pluss er dens evne til å veksle mellom de store linjene og intime detaljer.

Andre scener som gir filmen fokus og pusterom er de som viser Snowden alene. I disse sekvensene får vi et enkelt og effektivt portrett av en mann som har påkalt verdens ledende supermakts vrede, og – på daværende tidspunkt – hadde skåret over alle bånd til familie og venner. Disse avdempede skissene av varsleren blir pauser i det globale dramaet som utfolder seg rundt ham, men også vinduer mot Snowdens ensomhet og faktiske isolasjon. I en poetisk scene ser vi ham kikke, mistenksomt og nervøst, ut vinduet fra hotellrommet, gjennom halvtransparente gardiner. Vekselsvis klippes subjektive kameravinkler inn som simulerer Snowdens utkikkspunkt idet han skuer utover en overskyet og slørete Hong-Kong-park: Vi inviteres til å identifisere oss med ham og reflektere nærmere over situasjonen han befinner seg i. Hvem er der ute? Er det noen som ser tilbake fra parken, eller er han fortsatt i sikkerhet? «Det er en merkelig følelse som det er vanskelig å beskrive med ord,» sier Snowden, «å ikke vite hva som skjer neste dag. Det er skremmende, men også frigjørende.» I øyeblikket før hans navn og motivasjon offentliggjøres i medier globalt, gjentas ritualet, men denne gangen er gardinene trukket fra. Han vil ikke lenger skjule seg. Blir han sett, får de bare se ham – slik som utallige andre, i selvsamme øyeblikk, faktisk gjør på all verdens tv-skjermer.

Det er småting som dette som gjør CITIZENFOUR så fininnstilt regimessig. Dette er hendelser og detaljer som har liten informativ verdi, men som tilfører forløpet psykologiske nyanser og en intensitet som forsterker inntrykket av det som blir fortalt.

Fryktkultur. Mot slutten av filmen ser vi en scene som vi ikke forventer i et moderne, vestlig, demokratisk samfunn: Guardian-journalisten Ewen MacAskill, som var med på å intervjue Snowden i Hong Kong, tvinges av britiske GHCQ til å ødelegge arkivet han har fått av varsleren. Han borrer og filer i stykker arkivet – med statens voktere ved sin side. Det er vanskelig å akseptere at en stat i Vesten kan gripe inn i pressens frihet på denne måten. Metodene har mer med diktaturer å gjøre enn med et fungerende demokrati – og spørsmålet som reiser seg er dermed, rimelig nok, om Storbritannia faktisk er demokratisk. Om vi igjen tenker på Paglen, er det rimelig å anta at dette enkeltstående inngrepet i pressefriheten bare er toppen av isfjellet. De synlige hendelsene er kanskje bare de virkelige hemmelighetenes ytre skall.

Michel Foucaults tanker om disiplinering av borgerne får her et uttrykk han vel knapt kunne forestille seg

CITIZENFOUR er en essensiell fortelling om vår tid som alle burde se. Den forteller hvor langt staten faktisk går for å trumfe gjennom sine egne interesser og kontrollere befolkningen, på bekostning av sivilsamfunnets demokratiske grunnlag. Dette omdefinerer hele det politiske og juridiske apparatets grunnvoller og legitimitet, og er ikke bare en trussel mot demokratiet, men også mot privatlivets fred. Dét er mer radikalt enn man kanskje umiddelbart tenker: I realiteten legges det slik et grunnlag for en fryktkultur, fordi vi vet at staten kan høre det du sier, se hva du søker etter, og finne ut hvem du er sammen med. Michel Foucaults tanker om disiplinering av borgerne får her et uttrykk han vel knapt kunne forestille seg.

Snowden inngår i en lang tradisjon av intellektuelle som varsler om statens urett mot sine borgere. Allerede Henry William David Thoreau skriver i Sivil ulydighet (1849) at borgerne har en plikt til å bryte loven når staten er urettferdig eller går utover sitt mandat. Denne filmen er et skoleeksemplet på sivilt mot – la oss håpe at den inspirer oss alle til å si ifra om vi ser eller hører noe vi vet ikke er som det skal være.

 

Ny Tid valgte å dekke denne viktige filmen med to perspektiver, en kritikk fra Røed og en kritikk fra Huser.

Se også denne uken leder her.

---
DEL