Lærdommen i å lære bort

Det er mye man må huske på som fersk underviser, blant annet at man ikke alltid selv vet best.

Marc Glassman

Jeg begynte å undervise i dokumentarfilm ved et universitet relativt sent i livet. Jeg hadde tidligere satt opp diverse filmprogrammer på festivaler og institusjoner i Canada (som National Film Board og Hot Docs), skrevet en mengde artikler og redigert noen tidsskrifter. Jeg hadde også foretatt noen tilfeldige streiftog inn i manusskriving for film så vel som produksjon av dokumentarfilm – alt dette før noen spurte meg om jeg kunne tenke meg å undervise. Jeg slo til med én gang, ettersom jeg tenkte det var noe jeg kom til å like, og at det ville være lett. På sistnevnte punkt tok jeg feil.
Det første kurset jeg holdt var ved Torontos Ryerson University, og temaet var dokumentarismens mediehistorie. Det omfattet foto som likeverdig med film, hvilket skulle bli litt av en utfordring – for selv om jeg setter stor pris på og har lest en hel del om fotodokumentarisme, hadde jeg aldri så mye som kuratert en fotoutstilling. Min forståelse for fotohistorien var god, men skrivingen min og den kritiske tenkningen måtte forbedres. Raskt. Den tredje uken begynte jeg å bli kjent med studentene, men jeg merket at de ikke hadde fryktelig god kontakt hverken med meg eller med hverandre.

Hvem forteller historien? Men så skjedde det noe. En dag holdt jeg en forelesning som handlet om representasjon. Hvem har rett til å fotografere, eller lage film, om en annen etnisk eller kulturell gruppe? Den personen jeg snakket mest om den dagen, var Edward S. Curtis, en teknisk fremragende amerikansk fotograf som tok titusenvis av fotografier av den kanadisk urbefolkningen. Disse skulle bli til en 20-binds historiebok med tittelen The North American Indian. Mange av bildene er forbløffende vakre rent estetisk. Det er dog liten tvil om at innstillingen til Curtis var at han fanget de siste levninger av en «forsvinnende rase», som var ute av stand til å tilpasse seg det moderne samfunnet. Så han kledde de stammene han møtte i drakter de ikke lenger brukte, og lot dem posere for illustrasjoner av en romantisert fortid som ikke lenger eksisterte. Som kanskje heller aldri har eksistert.
En av studentene mine, en svært begavet palestinskkanadier, spurte i etterkant om hun kunne få presentere et svar til den nevnte forelesningen. Hun la frem en powerpointpresentasjon som sammenliknet det Curtis hadde gjort med de verste krenkelser fra fascistene og israelerne. All den kraft og verdighet man kanskje tidligere hadde sett i Curtis’ arbeid, var ødelagt. For denne studenten hadde Curtis’ imperialistiske blikk redusert fotografienes subjekter til dukker som sjelløst skulle forestille sine navngjetne forfedre. Hun opplevde fotografen som en bedrager og propagandist.

Første leksjon. Gruppen tok helt av. Noen av studentene fikk det travelt med å forsvare Curtis: De så på ham som en stor kunstner som ble bakvasket. Andre var enige med min studentforeleser. De hadde aldri tidligere sett hvor umoralsk Curtis var, men nå var han avslørt. Det var i utgangspunktet satt av 20 minutter til denne diskusjonen. Jeg lot den pågå i 45. Da vi avsluttet, var vi blitt godt kjent med hverandre.
Jeg hadde fått min første leksjon som lærer: Når sterke følelser melder seg, la dem komme. Lær av studentene dine. I Canada, der den politiske lederen vår er Trudeau og ikke Trump, besto studentgruppen min av én brasilianer, to kenyanere, én iraner, én palestiner og sytten kanadiere. Vi lærte alle om hverandre, og begynte å nærme oss en forståelse av hvorfor Curtis tok bildene sine – og stilte virkelig spørsmål ved om det han gjorde var rett eller galt.
Representasjon er en viktig ting. Jeg hadde til og med laget en programserie om dette temaet noen få år tidligere. Men jeg lærte mer om konseptet i denne enkelte studentgruppen enn jeg noen gang gjorde under en filmvisning. Folk var engasjerte den ettermiddagen, og ga tydelig uttrykk for hva de mente. Selv ble jeg påminnet en grunnleggende sannhet: Dokumentarer er viktige.

---
DEL