Lærdommen i å lære bort

Det er mye man må huske på som fersk underviser, blant annet at man ikke alltid selv vet best.

Marc Glassman

Jeg begynte å undervise i dokumentarfilm ved et universitet relativt sent i livet. Jeg hadde tidligere satt opp diverse filmprogrammer på festivaler og institusjoner i Canada (som National Film Board og Hot Docs), skrevet en mengde artikler og redigert noen tidsskrifter. Jeg hadde også foretatt noen tilfeldige streiftog inn i manusskriving for film så vel som produksjon av dokumentarfilm – alt dette før noen spurte meg om jeg kunne tenke meg å undervise. Jeg slo til med én gang, ettersom jeg tenkte det var noe jeg kom til å like, og at det ville være lett. På sistnevnte punkt tok jeg feil.
Det første kurset jeg holdt var ved Torontos Ryerson University, og temaet var dokumentarismens mediehistorie. Det omfattet foto som likeverdig med film, hvilket skulle bli litt av en utfordring – for selv om jeg setter stor pris på og har lest en hel del om fotodokumentarisme, hadde jeg aldri så mye som kuratert en fotoutstilling. Min forståelse for fotohistorien var god, men skrivingen min og den kritiske tenkningen måtte forbedres. Raskt. Den tredje uken begynte jeg å bli kjent med studentene, men jeg merket at de ikke hadde fryktelig god kontakt hverken med meg eller med hverandre.

Hvem forteller historien? Men så skjedde det noe. En dag holdt jeg en forelesning som handlet om representasjon. Hvem har rett til å fotografere, eller lage film, om en annen etnisk eller kulturell gruppe? Den personen jeg snakket mest om den dagen, var Edward S. Curtis, en teknisk fremragende amerikansk fotograf som tok titusenvis av fotografier av den kanadisk urbefolkningen. Disse skulle bli til en 20-binds historiebok med tittelen The North American Indian. Mange av bildene er forbløffende vakre rent estetisk. Det er dog liten tvil om at innstillingen til Curtis var at han fanget de siste levninger av en «forsvinnende rase», som var ute av stand til å tilpasse seg det moderne samfunnet. Så han kledde de stammene han møtte i drakter de ikke lenger brukte, og lot dem posere for illustrasjoner av en romantisert fortid som ikke lenger eksisterte. Som kanskje heller aldri har eksistert.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.