Lærdommen i å lære bort

Det er mye man må huske på som fersk underviser, blant annet at man ikke alltid selv vet best.

Marc Glassman
Glassman er professor II ved Ryerson University, redaktør for det kanadiske dokumentarfilmmagasinet POV og filmkritiker.
Email: marc.glassman@ryerson.ca
Publisert: 18.08.2017

Jeg begynte å undervise i dokumentarfilm ved et universitet relativt sent i livet. Jeg hadde tidligere satt opp diverse filmprogrammer på festivaler og institusjoner i Canada (som National Film Board og Hot Docs), skrevet en mengde artikler og redigert noen tidsskrifter. Jeg hadde også foretatt noen tilfeldige streiftog inn i manusskriving for film så vel som produksjon av dokumentarfilm – alt dette før noen spurte meg om jeg kunne tenke meg å undervise. Jeg slo til med én gang, ettersom jeg tenkte det var noe jeg kom til å like, og at det ville være lett. På sistnevnte punkt tok jeg feil.
Det første kurset jeg holdt var ved Torontos Ryerson University, og temaet var dokumentarismens mediehistorie. Det omfattet foto som likeverdig med film, hvilket skulle bli litt av en utfordring – for selv om jeg setter stor pris på og har lest en hel del om fotodokumentarisme, hadde jeg aldri så mye som kuratert en fotoutstilling. Min forståelse for fotohistorien var god, men skrivingen min og den kritiske tenkningen måtte forbedres. Raskt. Den tredje uken begynte jeg å bli kjent med studentene, men jeg merket at de ikke hadde fryktelig god kontakt hverken med meg eller med hverandre.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer